Digergubben, Blåhammaren, Klausethornet og Misundhornet (08.02.2025)

© Atle Solholm

Det var en fin vinterdag, men med for lite snø i fjellet til at jeg så for meg det ville være noe særlig å gå på ski; og dermed bestemte jeg meg for en fottur opp på noen av toppene ute i Midsund i stedet. Jeg kjørte til Brattvågen, tok ferja over til Dryna, fortsatte gjennom Midsund sentrum; og tok Utsidevegen (Fylkesvei 668) opp til Bakken, der det var en liten parkeringslomme hvor det var skiltet med at her var de Midsundtrappene som blant annet fører opp til Midsundhornet. Her parkerte jeg bilen, og så bar det avsted.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde ikke gått langt, før jeg kom til foten av trappene, og herfra bar det ganske så bratt oppover. Trappene førte dels gjennom småskog, og dels gjennom stein og ur (se bilde #2). Ved 275 m.o.h. kom jeg til et sted der det var skiltet "Kumlokket", og hvor det i tillegg var reist et kommunalt skilt, som fortalte at her var en drikkevannskilde. Ved Kumlokket var det slutt på trappene; herfra gikk det i stedet en gruslagt sti videre oppover langs Bakkelva (bilde #3). Her følte man på en måte at man gikk i et slags skar, eller et dalføre, med Akslahornet [411 m.o.h.] på venstre side, og Midsundhornet [483 m.o.h.] på høyre side av seg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Første målet for dagens utflukt var imidlertid ikke noen av disse to knausene, men snarere Digergubben [527 m.o.h.], som lå en anelse lengre inn på øya. Så da jeg kom til skiltet på bilde #4, fortsatte jeg rett frem i retning Digergubben. Etter at skiltet var passert, vil jeg ikke si at det var nye trapper igjen, men terrenget var delvis myrlendt, og derfor var stien hellelagt videre oppover (bilde #5).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Digergubben [527 m.o.h.] var det fin utsikt (bilde ## 6 - 8). Jeg hadde imidlertid tenkt meg videre bort til Blåhammaren [508 m.o.h.], slik at jeg kunne "plukke" med meg litt flere Midsund-topper når jeg først var her; og dermed ble jeg ikke værende lenge på Digergubben. Bedømt ut fra kartet, var det ganske bratt ned fra Digergubben om man skulle gå i retning Blåhammaren, så her la jeg turen rundt og forbi det bratteste partiet (se bilde ## 9 og 10).

© Statens Kartverk

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom meg greit ned i skaret mellom Digergubben og Blåhammaren, og så bar det oppover igjen mot toppen av Blåhammaren. Her var det ikke særlig bratt oppover, men denne bakken føltes likevel litt langdryg. Her lå det imidlertid greit til rette for å kunne spare litt på kreftene ved å velge å følge svabergene oppover, i stedet for å gå der å trakke i lyng og mose. Oppe på toppen av Blåhammaren var det igjen fin utsikt (bilde ## 11 og 12), men heller ikke her ble jeg værende lenge, for dagen er kort på denne tida av året, og nå gjalt det å komme seg videre til Klausethornet [669 m.o.h.], som var den høyeste av toppene jeg hadde planlagt å besøke denne dagen.

© Atle Solholm

Jeg la i vei nedover fjellsida i retning Digergubbvatnet [370 m.o.h.]. Dette vatnet ligger en del lavere enn fjellryggen mellom Digergubben og Klausethornet, så herfra bar det nødvendigvis oppover igjen. Fra Digergubbvatnet og oppover var der imidlertid en brei og fin sti, som var lett å gå, så her bar det fort oppover (se bilde #13). Oppe på den nevnte ryggen, støtte jeg på en sti, hvor det var skiltet til Klausethornet, så da tok jeg av på den stien.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nå var det begynt å skumre en del, foreløbig ikke slik at jeg måtte på med hodelykta, men nok til at landskapet (og bildene mine) begynte å få et mørkt preg. Borte ved foten av Klausethornet lå ei lita hytte (bilde #14). Jeg passerte denne, og straks etter, ble stien atskillig brattere oppover fjellsida. Det var imidlertid fortsatt en god sti, dels med fast underlag (fjell), og dels med litt grus her og der; men det var lite jordsmonn langs stien, og dermed heller ikke no gjørme å gli på. Det eneste som kunne være farlig glatt her og der, var små isflak fra frosne sølepytter; og fremdeles var det lyst nok til at man fint kunne se hvor man trødde.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Da jeg ankom toppen på Klausethornet [669 m.o.h.], var det blitt såpass mørkt, at det ikke lenger var om å gjøre å ta så mye bilder. Jeg puttet i meg noe å spise og drikke, og så gav jeg meg i vei nedover igjen; til å begynne med samme veg som jeg var kommet opp. Ved ca. 580 m.o.h., forlot jeg imidlertid stien, og peilet meg i stedet inn på fjellryggen bortover mot Trollhesten [622 m.o.h.]. Denne ryggen flatet ut ved omkring 550 m.o.h., og holdt seg sånn nogenlunde i samme høyde en 3-400 meter, før det bar litt bratt oppover igjen mot toppen av Trollhesten (se kart / GPS-tracking).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Trollhesten bar det så nedover mot Midsundhornet [483 m.o.h.], men nå var det blitt såpass mørkt, at nå var hodelykta kommet på. Nedover her gikk det en ikke så aller verst sti, som det faktisk var mulig å følge. Midsundhornet har en primærfaktor på bare 3 meter, og er sånn sett egentlig bare en knaus på Trollhesten, men det ser ut som et separat, prominerende fjell nede fra Midsund og fra Blø, og har dermed endt opp med å få sitt eget navn. Nede på Midsundhornet ligger også et fint utsiktspunkt, hvor det er tilrettelagt med sitteplasser i stein (se bilde #20), og hvor det nok kan være fint med en spisepause på en varm sommerdag.

© Atle Solholm

Fra Midsundhornet og nedover mot skiltet/krysset på bilde #4, var det igjen bygget steintrapp der det var bratt. Ett par steder måtte jeg imidlertid gå utenom trappen, ettersom det hadde rent innpå vann; som så hadde frosset til is på noen av trinnene, og denne isen så så plan og glatt ut, at her tror jeg det hadde vært vanskelig å bli stående på beina. Heldigvis hadde jeg nå hodelykta på, slik at jeg så dette, og kunne unngå faren. Fra det nevnte skiltet på platået ved Midsundvatnet [383 m.o.h.], bar turen så ned igjen samme vei som jeg var kommet opp tidligere på dagen; dvs. via grusstien ned til Kumlokket, og derfra på steintrappene ned til utgangspunktet, hvor bilen stod og ventet, med tørre klær til meg liggende klar i baksetet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm