Til Seljebottstinden med Dag (21.09.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var min sønn Dag som denne dagen foreslo at vi kunne forsøke oss på Seljebottstinden. Det var meldt skyet oppholdsvær, og da skulle det jo være overkommelig selv med en såpass lang tur. Vi fulgte rv 5934 i retning Overøye, men tok til høyre ved Almås, krysset elva, og fulgte Seljebottsvegen opp i sidedalen på andre sida av elva. Vi fulgte den nevnte veien halvannen kilometer, og parkerte så ved gardsbruket Seljebotn (se kart med GPS-tracking). Fra dette gardsbruket gikk det en fin sti innover i dalen. Vi fulgte denne en drøy kilometer, men så kom vi ut i et myrområde, hvor stien forsvant for oss. Stien var imidlertid avmerket på kartet i et par applikasjoner vi hadde på mobiltelefonene våre, så da bar det frem med disse, og så forsøke å navigere langs riktig trasé ved hjelp av kart og plotting.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter at myra var passert, tok vi oss ned til Uriskarelva. Denne elva kommer ned fra en hengedal kalt Uriskarbotnen, som vi skulle opp i. Vi behøvde med andre ord ikke krysse elva, men bare følge den oppover til vi var oppe i hengedalen. Vi måtte imidlertid krysse en hel del sideelver som rant inn i Uriskarelva i dette området. Over den største av disse var det bygget ei trebru, mens de andre kunne krysses ved å hoppe fra stein til stein. Omtrent ved den nevnte brua fant vi igjen stien, og her var den også rødmerket et aldri så kort stykke. Imidlertid mistet vi den igjen kort tid etterpå, da vi kom til ei ny myr, men da også denne myra var passert, og vi nok en gang fant igjen stien; var den plutselig brei og fin, og slett ikke til å miste.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Da vi var oppe ved munningen av Uriskarbotnen, nevnte Dag at om det hadde vært bedre vær nå, så kunne vi tatt til venstre akkurat her, og så fulgt nordryggen opp til toppen av Seljebottstinden. Denne dagen hang imidlertid skydekket langt ned i fjellsidene, og ettersom nordryggen innebærer noe bratt klyving, valgte vi å følge normalruta i stedet. Vel oppe i Uriskarbotnen, peilet vi oss derfor inn på vestryggen av Seljebottstinden, men unngikk å gå opp brattsida rett innunder 1182-knausen på vestryggen (se kart), ved å gå opp sør for denne.

© Atle Solholm

I det vi kom opp til 1182-knausen, kunne vi så vidt skimte blå himmel gjennom skydekket, og da vi var kommet ytterligere 50 høydemeter opp i høyden, var vi over skydekket. Herfra var det ei slags brei, men steinete flate, som førte videre opp til toppen. Jeg fulgte venstre kant av dette "skråplanet", for å få med meg utsikten nordover, og da kunne jeg se rett bort på nordryggen, som vi hadde valgt å ikke følge denne dagen, men heller "spare" til en annen gang. Nå viste det seg jo at det bratte klyvepartiet lå ganske høyt oppe (bilde #10), og ikke på noen måte inne i skydekket; men det kunne jo ikke vi vite da vi var nede i skydekket, og bestemte oss for dagens trasé.

© Atle Solholm

Ute av skydekket var det knallblå himmel, og vi kunne se de høyeste fjelltoppene stikke opp av skydekket så langt avsted som øyet i grunnen kunne se. Noen fjelltopper, sånn som Lauparen (bilde #9), er karakteristiske av utseende, og dermed enkle å dra kjensel på; mens andre, som for eksempel Nonstinden (bilde #14), tok litt lenger tid å dra kjensel på. Der nordryggen møter topp-platået, er det reist tre varder, men da det ville innebære en liten omvei å legge turen bortom disse, valgte vi å peile oss rett inn på toppunktet.

© Atle Solholm

Oppe på toppen ble det først litt fotografering (bilde ## 12-14), deretter litt mat og drikke, og så gav vi oss i kast med turen ned igjen. Vi var såvidt innom tanke på å velge en helt annen rute ned igjen, for eksempel kunne vi fulgt nordøstryggen ned til Rundeskaret og Tverrbotnen, og så kommet oss ned i Seljebotnen derfra; eller vi kunne gått opp igjen på andre sida av Rundeskaret, og så fulgt stien mellom Valldalssætra og Seljebotnen ned igjen til utgangspunktet vårt (se kart). Det var imidlertid allerede langt på dag, så vi slo fra oss alle slike tanker, ettersom vi anså at raskeste veien ned igjen antagelig var den veien vi var kommet opp, og som vi nå kjente.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ned igjen fulgte vi mer eller mindre samme rute som vi hadde gjort på vei opp, men med noen små variasjoner. Ned østryggen fortsatte vi et stykke lengre mot sørvest, dels fordi det var noen gamle stier (eller dyretråkk) som det gikk an å følge nedover her, og dels fordi det ved å følge denne traséen ikke ble fullt så bratt nedover som det hadde vært da vi gikk opp (se GPS-tracking). Nede i Uriskarbotnen gikk vi så omtrent rett nordover, og unngikk å gå ned mot elva, en trasé som var en omveg, selv om stien nede ved elva og vatnet var bedre.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra munningen av Uriskarbotnen bar det så brattere nedover igjen, men her var stien svært god, så her bød det aldri på noe problem. Nede i skogen der Uriskarelva svinger mot venstre mistet vi stien igjen, men nå visste vi hvor den var å finne igjen på motsatte side av myra. Vi krysset de samme sideelvene som vi hadde gjort på vei oppover, og snart var vi tilbake ved den store myra nede i selve Seljebotnen. Mens vi på vei opp hadde fulgt utkanten av myra på sørsida av denne, fant vi nå et relativt tørt parti mer midt på langsetter myra (se GPS-tracking). I andre enden av myra fant vi igjen stien vi hadde startet dagen på, og fulgte denne tilbake til Seljebots-garden og bilen vår.

© Atle Solholm