Til Storskorka, Litleskorka og Rollsbotnskorka (15.06.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde spekulert en stund på om det var mulig å bestige disse tre toppene (Storskorka, Litleskorka og Rollsbotnskorka) i én og samme tur, men jeg fant ikke noen turbeskrivelser på internett der det stod om det var mulig å klatre opp ryggen mellom Storskorka og Litleskorka eller ikke. Det var heller ikke mulig for meg å finne det ut ved hjelp av bratthetskartet i Varsom-app'en, for der var ryggen vekselsvis rød og mørkerød, og da er det ikke alltid det går. Velvel, tenkte jeg, da er det bare én måte å finne det ut på, og det er å gjøre et forsøk.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kjørte til Tresfjorden, og opp til Øvstedalen, hvor jeg svingte ned til elva, og parkerte på den parkeringsplassen som her i Peakbook er kalt Storskorka P-plass. Her slengte jeg på meg ryggsekken, og la avsted. Det første stykket går stien ganske bratt oppover, parallelt med elva Fossåna; inntil man er på ca. 350 høydemeter, hvor stien flater ut innover i en hengedal beliggende mellom Storskorka og Brudefølget (bilde #5). Om denne hengedalen har noe navn, vet jeg ikke, men der ligger et vatten på 451 m.o.h., og det heter bare Dalsvatnet; og innenfor vatnet, ved foten av Rollsbotnskorka, heter det Dalsbotnen. Når jeg nå kom opp i denne hengedalen, fikk jeg Storskorka og Litleskorka på venstre side av dalen, og Rollsbotnskorka rett frem; slik at jeg hadde utsikt til samtlige av de tre toppene jeg hadde planer om å besøke denne dagen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Straks etter at jeg var kommet opp i hengedalen, møtte jeg to damer og en mann som stod og snakket sammen ved stien. Jeg hilste i det jeg passerte dem, men i og med at jeg hadde en lang tur foran meg, stoppet jeg ikke opp og pratet med dem. Jeg fulgte stien nesten fram til Dalsvatnet. Der delte den seg, i én sti som gikk ned til vatnet, og én som gikk på skrå oppover fjellsida. Jeg holdt til venstre oppover fjellsida, og jobbet meg gradvis oppover i høyden til jeg var på ca. 650 høydemeter. Der begynte stien å gå litt mer i sikksakk oppover, og på ca. 750 høydemeter var jeg oppe på fjellryggen. Her svinger stien til venstre utover mot det høyeste punktet på Storskorka, som er et utsiktspunkt 861 m.o.h.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra man kommer opp på ryggen, er det fortsatt over 100 høydemeter til man er på toppen av Storskorka, men herfra er ikke stien noe bratt lenger, og det siste stykket ut til toppen gikk derfor ganske radig. Når jeg kom fram til toppen, satt der imidlertid en mann og slappet av i sola, og jeg gjenkjente ham som den karen som hadde stått og snakket med de to damene lengre nede. «Da var du framme?» sa han da han hørte meg komme. «Ja, men du visste om en snarvei, du?» spurte jeg. «Ja, jeg gikk opp den gamle stien, som kommer opp langs ryggen her,» forklarte han.«Den er en del brattere enn den nye, men dersom man ikke synes det gjør noe, så er den litt raskere.»

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Storskorka var der forøvrig ei praktfull hytte kalt Jensbu (bilde #11). Den er reist i lafta tømmer. Jeg tok meg ikke tid til å stikke hodet inn der, men den var mer enn stor nok til å søke ly i; og så var der skorstein på taket, og det tyder jo vanligvis på at der er en liten ovn, hvor man kan gjøre opp ild, og varme kaffe eller noe å spise. I hvilken grad der også er plass nok til at en håndfull mennesker kan overnatte, aner jeg ikke; men jeg ser vel mer for meg at en gjeng som overnatter i 2-3 telt, kan bruke hytta som felles samlingssted for kvelds og frokost.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Mannen jeg møtte på Storskorka viste seg å være en svært interessant person. Han het Per Tore Granli, og har skrevet isklatrefører for Gudbrandsdalen (Lillehammer - Otta), Gausdal, Espedal, Heidal og Østerdalen. Han kunne ellers også fortelle at det skulle være mulig å klatre opp ryggen fra Storskorka til Litleskorka. Han hadde riktignok ikke gjort det selv enda, man han visste om folk som hadde gjort det; og etter det han hadde hørt skulle klatringen opp der være grad 3. Jeg fortalte ham at jeg hadde planer om å forsøke meg på akkurat det, og da ble det til at han ble med bort til der ryggen bratner til, for han hadde litt lyst til å se hvordan jeg tok fatt på klatringen i det nederste partiet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Klatringen viste seg å være vanskeligst lengst nede, ikke fordi det var så uhyggelig bratt der, men fordi der var mye mose og lyng, slik at fjellet og steinene var våte og glatte, og det var vanskelig å finne sprekker i fjellet å holde seg fast i. Jeg brukte derfor litt tid i starten på å lete etter en trasé jeg følte meg fortrolig med, og etter en stund vinket Per Tore farvel, og ga seg i vei ned igjen mot Tresfjorden. Jeg fant imidlertid etterhvert en passasje som førte meg opp på den første avsatsen, og etter det gikk det lettere. Jeg måtte mange steder snike hendene innunder et lag med mose for å finne en bergsprekk å holde i, og der jeg kjente at lyngen hadde kraftige røtter som gikk ned i bergsprekkene, måtte jeg noen steder nøye meg med disse røttene å holde i. Etterhvert som jeg kom høyere opp, ble det mer sparsomt med vegetasjon, og da ble også klatringen gradvis lettere. Litt svartmose var det imidlertid fortsatt på steinene og på fjellet, og det gjorde at man måtte passe nøye på hvordan man plasserte føttene, så man ikke gled og mistet fotfestet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etterhvert som jeg kom opp i høyden, ble også utsikten stadig bedre. Ute på høyre side hadde jeg Brudefølget (1343 m.o.h.), bak meg hadde jeg Tresfjorden; og ute på venstre side hadde jeg Dalskleiva [633 m.o.h.] og Kleivavatnet [611 m.o.h.], hvor jeg kunne se det var en gjeng som teltet. Etterhvert kom jeg meg opp på den knausen som er kalt Litleskorka N [1136 m.o.h.], og ikke så lenge etter kom jeg meg også opp på hovedtoppen på Litleskorka [1164 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Når jeg nå var kommet til topps på Litleskorka, visste jeg at den strabasiøse delen av dagens tur var unnagjort. Herfra var resten av turen mer som en vanlig fjelltur. Timene hadde imidlertid gått, så jeg ble ikke lenge på Litleskorka, men skyndte meg videre. Jeg fulgte nå normalveien til Litleskorka ned til ca. 1060, hvor jeg forlot traséen/stien, og peilet meg inn i retning Rollsbotnskorka i stedet. Traséen dit går først ned til ca. 975 m.o.h., før man begynner på oppstigningen langs nordøstryggen av fjellet. På høyresida av denne ryggen lå det fortsatt ei snøremse, så her spente jeg på meg et par litt grove Snowline-brodder som jeg hadde med meg i sekken, og sparte nok litt tid på å labbe på snøen oppover. Her møtte jeg forøvrig et ungt par som var på vei ned igjen fra Rollsbotnskorka, men i og med at jeg gikk ute på snøremsa, og de godt inne på fast fjell, passerte vi hverandre i såpass stor avstand at vi ikke fikk utvekslet noen ord. Jeg forsøkte å vinke en slags hilsen, men det så ikke ut til at de enset det.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På vei videre oppover på Rollsbotnskorka, ble utsikten igjen bare bedre og bedre (bilde #23), og da jeg nærmet meg toppen, fikk jeg også utsikt i retning Pjusken og Overøye, med Ørastolen og Auskjeret (bilde #25). Like innunder toppen, gikk traséen, som her oppe var rødmerket, lit kronglete, så her forlot jeg standard-traséen, og klatret i stedet nokså rakt opp de siste 5-6 høydemetrene opp til toppen. Heller ikke her oppe ble jeg lenger enn at jeg fikk i meg litt mat og drikke, og så gav jeg meg i kast med nedturen. Nå fulgte jeg den rød-merkede traséen nedover, til jeg ikke lengre fant den igjen. Deretter fulgte jeg omtrent bare den traséen jeg hadde fulgt i motsatte retning, først ned i sadelen mellom Rollsbotnskorka og Litleskorka, og deretter oppover mot den knausen oppe på 1060 m.o.h., hvor jeg hadde forlatt normalveien til Litleskorka. Jeg lot meg imidlertid friste til å forsøke å runde denne knausen noen høydemeter lengre nede, men det skulle jeg ikke gjort, for det straffet seg. Fra den aktuelle knausen løper det nemlig ei dyp renne omtrent rett østover, og den er flankert av et stup på sørsida, så når jeg kom fram til denne renna og med dette stupet, måtte jeg bare pent snu, og ta meg opp til knausen på 1060 høydemeter, slik at jeg fikk passere ovenfor denne renna (se GPS-tracking).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på den nevnte knausen (på ca. 1060 m.o.h.), fant jeg igjen normalveien til Litleskorka; og denne var rødmerket, så nå gikk det ganske radig nedover mot Kleivavatnet og Dalskleiva. Her nede stod det tre telt, og en hel del utstyr lå strødd utover, men de som bodde i teltene var nede ved vannet og fisket, så jeg vet ikke om de en gang la merke til at jeg passerte. Jeg tok stien videre ned fjellsida til Dalskleiva pakering [390 m.o.h.], og fulgte deretter bilveien ned til det øverste gardsbruket i Øvstedalen, hvor jeg så tok til venstre ned bakken til parkeringsplassen der jeg hadde bilen stående.

© Atle Solholm

© Atle Solholm