Berg-og-dalbane i Kvæfjord (17.08.2023)  

Kommunetoppkameratene Knut Sverre og Stig hadde igjen vendt neser og fokus nordover, dog på et litt ymse langtidsvarsel. Etter to dager med regn og tåke var det for i dag meldt noe bedre vær, og vi satset på realt forsøk på bestigning av Reinspælen; kommunetopp i Kvæfjord. Etter overnatting i Sortland opprant dagen med relativt høyt skydekke og tilløp til sprekker i skydekket. Etter liten halvtimes kjøretur var vi på plass ved turstart ved Våtvoll camping. Her var Hæhre i full gang med bygging av vei og tunnel ifm med Hålogalandprosjektet som skal stå ferdig i 2028. Ganske raskt inn på tråkk/sti mot sør tilvesthellingen av Middagshaugen, deretter på tydelig tråkk bratt opp skogen i østflanken av Brattfjellet. Litt fuktig i undervegetasjonen etter regn kvelden før, men ikke av verste sort. Vel oppe av skogen kunne vi se mot dagens mål, som lå skjult bak tåkeskyer. Det så ut til å være et drøyt stykke å gå; og, skulle det vise seg; det var enda lenger enn det så ut til..

Det viste seg nemlig at ryggen vestover som etter Brattfjellet skifter navn til Kobberyggen og enda nærmere foten av Reinspæls/Tverrelvtind-massivet heter Geitryggen, var en veritabel berg-og-dalbane, flere steder med (enkle) klyvepunkter. Vi klarte for en stor del å følge et brukbart stitråkk bortover de tallrike opp-og-nedturene som til slutt førte til Våtvollskaret; bandet mellom Reinspæls/Tverrelvtindmassivet og 966-toppen sørvest for dette. Frem til Våtvollskaret viste GPS samlet ca 250 flere gåtte høydemeter enn høyde over havet!
Vi skulle opp den bratte sørvestflanken mot Tverrelvtindane; heldigvis ble dette enklere enn det kunne se ut til på avstand, da vi etter en kort stund fant et relativt tydelig tråkk som på elegant vis for størstedelen var lagt oppover gress/vegetasjonsrenner.
Etter ca 350 bratte høydemeter var vi oppe på den første fortoppen på ca 1025 moh hvoretter vi via et enkelt klyvepunkt gikk ned noen grusrenner på høyre side av eggen anslagsvis 30-40 høydemeter til skaret/bandet mellom første og andre fortopp. Videre herfra enkelt via brukbart tråkk opp på den brede høyre siden av eggen til den flate fortopp nr 2. Men den som trodde det nå var bare "a walk in the park" opp til Reinpælen, tok grundig feil; rett fram over den flate fortopp nr 2 i tåken var det brått slutt og flaten endte i et stup. Videre passasje var nå via en avsmalnende egg litt ned og til venstre for fortopp nr 2, og i tåken kunne vi ane at siste 150-200 meter til den forjettede tinde ville bli litt "rufsete".

Det ble ny "mini" berg-og-dalbane av den litt mer luftige sorten, men med forsiktighet og felles hjelp og oppmuntring gikk klyvepassasjene greit og etter riktig nok noe tidsforbruk kunne vi endelig klappe toppvarden.

Det var fint lite annet enn varden å se; tåken lå tykk og pakket en angivelig grandios utsikt inn i ensformig, klam og fuktig ull.
Tilbake omtrent samme vei (ikke veldig mange valg..), med unntak av en vertikal hammer på ca 3 meter ganske nærme toppen (når du tror du er ferdig med klyvingen og det bare er å spasere opp på toppen og så kommer til et 3 meter vertikalt drop på eggen..) som vi hadde klyveklatret ned på oppveien men der vi nå fant en enklere dog luftig omgåelse på (nå) høyre side (på venstre side oppover) som Knut Sverre velvillig benyttet seg av. Alt er trolig enklere når sikten er optimal og det er tørre forhold, men alt i alt såpass mye tildels luftig klyving at vi velger å klassifisere dette som en alpintur. Meget imponerende av Solveig å gå her alene i tåke og regn; respekt!!
Meget greiere ned enn opp, men ved nedkomst til Våtvollskaret kunne vi konstatere at det hadde løpt nesten fem timer siden sist vi var på samme sted. Nå gjenstod den "nesten uendelige" Geite/Kobberyggen. Jeg vurderte en alternativ raskere retur ned Kobbeskaret og ned Våtvolldalen, men forlot dette alternativet da hele nedstigningstraseen ikke lot seg vurdere visuelt ovenfra. Som et avbrekk til noe ensformig berg-og-dalbaneaktivitet kunne vi adsprede oss med inntak av både krekling, multer og blåbær bortover/nedover ryggen.

Vi var nede ved leiebilen etter nesten 13 1/2 time på tur; siste fergen over Gullesfjorden hadde gått og det ble drøy kjøring tilbake til hotell i Harstad om Lødingen og Tjeldsundet.

Dette ble en drøy men flott tur til et majestetisk fjell som er noe mer utfordrende enn ved første "øyekast"; særlig på grunn av stor samlet stigning og en klyveegg på 100-150 meter x 2. Trekk for manglende utsikt fra toppområdet. Tusen takk til Knut Sverre for nok en uforglemmelig tur i Nord-Norges spektakulære og nærmest uendelige fjellverden!