Gyrihaugen (15.04.2019)

© Håkon Knappen

Et seiglivet mål har vært å komme seg opp på Gyrihaugen. Den karakteristiske formen på toppen har jeg sett på utallige turer i Finnemarka de siste årene, men først nå ble det til at jeg tok turen.

Det er flere måter å komme seg til Gyrihaugen. Fra sør kan man gå fra Kleivstua i en lang slak rute på rundt en mil en vei. Fra vest går det sti opp fra Steinsfjorden, gjennom Mørkonga, og opp til toppen.
Den enkleste ruta, som jeg naturligvis tok, går fra nord. Man starter på veien opp fra Åsa til Damtjern. Derfra går det en bomstengt vei man kan følge et godt stykke inn mot målet.

Jeg hadde truger i sekken, men det hadde vært så kaldt om natta at snøen var beinhard, så jeg valgte å gå uten dem. Veien har blitt brøyta i vinter så nå var den fri for snø og is. Jeg fulgte veien et par kilometer sydover til jeg kom til et sted hvor både en rødmerket og blåmerket løype kom innpå veien. De fulgte forskjellige traséer, men begge ville ta meg til topps.
Jeg valgte blåmerka sti opp, og kunne gå i sporene til noen som hadde vært der før meg. De var kjekke å gå i for snøen var nærmest is og vanskelig å gå på. Jeg hadde riktignok brodder i sekken men med sporene å gå i gikk det fint uten. En annen gunstig effekt av å kunne gå i andres fotspor var at det på grunn av snøen kunne være vanskelig å se hvor stien gikk, selv om den var blåmerket.

En drøy kilometer etter jeg forlot veien stod jeg på toppen av Gyrihaugen. Det er relativt sivilisert på toppen. Flere hytter, sikkert i forbindelse med den militære installasjonen som også er der. Men en fantastisk utsikt er det i nesten alle retninger. Særlig utover Tyrifjorden og Ringerike er det nærmest uhindret sikt, og fra sør og nordover så jeg Kolsåstoppen, Kongens utsikt, Finnemarka, Blefjell, Gaustatoppen, Norefjell og Vassfaret. Man kan sikkert se enda mer på helt klare dager, men nå var det litt dis. Østover mot Nordmarka er det litt mer begrenset utsikt på grunn av vegetasjon, men så er terrenget heller ikke slik at det vil bli like lange siktlinjer den veien, uansett hvor mange trær man feller.

Jeg fikk fotografert litt, og pakket etter hvert sammen pikkpakket og gav meg i kast med hjemveien. For forandringens skyld tok jeg rødmerket sti ned igjen. Skisesongen var på hell og vel så det, så jeg regnet ikke med å møte indignerte skiløpere i sporet. Og det gjorde jeg da heller ikke. Ute på veien var det bare å gå tilbake samme vei jeg kom.

Hele turen var på 8,2 kilometer og tok 2 timer og 12 minutter.