Høgberget, dagens andre reserveløsning - og en overraskelse (15.09.2018)

Etter å ha blitt tvunget til å improvisere turmål tidligere på dagen, ville jeg igjen prøve å komme meg opp på Svarttjernbrenna, men denne gangen fra veien i Buvassfaret. Kjørte fornøyd nordvestover forbi Nordre Buvannet, til Kjørekula. Men her var det stopp; den samme midlertidige veisperringen her også, som ved Piltingsrud i Begnadalen. Kuer på beite, ingen ferdsel! Man kommer seg altså ikke opp til Svarttjernbrenna med bil for tiden, og sykkelen min er på reparasjon for n-te gang. Å gå veien opp var ikke interessant, så for andre gang denne dagen måtte jeg finne meg et annet turmål. Godt jeg har lastet ned kartene på Peakbookappen, for her inne var det ingen dekning overhodet. Høgberget lot til å være et passende turmål, nå som jeg allikevel var i Buvassfaret.

Fikk omsider rotet meg opp til en vei som stoppet ved inngangen til Meisedalen, for jeg hadde gått fra Sauebekktjernet tidligere, og ville prøve en annen rute. Lastet sekken med bålutstyr og pølser, og fulgte stien et par hundre meter nordover, før jeg ble møtt av en overraskelse: Et digert skilt om at dette var et vernet område, at også døde trær var vernet, men at bålfyring var tillatt med egen MEDBRAKT ved. Stønn! Jeg som hadde gledet meg til et skikkelig bål. Tok meg opp i terrenget og etter hvert opp til toppen, hvor det i alle fall var en viss utsikt. En trøst var det at det uansett ikke fantes særlig mye tørrfuru på denne toppen...

Ville returnere via Meisedalen, men støtte på en tverrgående skrent på 10 meter, som skapte litt utfordringer. Vel nede i dalen, var denne gamle traktorveien nesten fullstendig tilgrodd, og våt, og glatt. Plumpet med venstrefoten, og stemningen var dalende nå, for å si det mildt...

Epilog
Tilbake ved bilen, tok jeg fram motorsaga. Jeg ville ha pølser på bål, og det skulle skje fort, for jeg var sulten! Jeg var jo like utenfor det verna området nå, og gjorde kort prosess med en tørrgran like ved. Åh, hvor godt det smakte med grillpølser nå! Det smalt i skauen like i nærheten, og jeg hoppet til. Snart kom det humpende en kar med hagle, og jeg lurte på om det skulle bli bråk av noe slag. Jeg vinket og smilte mitt bredeste uskyldige smil, og ble beroliget av at han kun vinket tilbake, og forsvant i skauen igjen.

For en dag dette hadde vært; så mange viderverdigheter og reserveløsninger!

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen