Gråværsdag til å være sommeren 2018. For min del står det på programmet å lappe på en mangel fra en tur på 90-tallet som har irritert meg lenge: Utelatelse av høyeste punkt på den nordligste Tverrbottinden. Her ser det nordøstre punktet ut til å være omtrent like høyt fra ryggpunktet, mens det i realiteten er 3 meter høyere. I tillegg har det en klyvepassasje.
I tilfelle Åshild ønsker tau, er randonneetau og noen slynger med i sekken. Vi parkerer ganske langt ned i bakkene og tar oss opp til venstre for Leirløyftet. I det vi oppdaterer væske og kalorier ved toppen, dukker ei jente opp som er på aleinetur over Tverrbottinderekka. Vi er dermed tre som passerer klyvepunktene til den egentlige toppen, etter forhåndstesting bestemt, uten tau.
Så, endelig, etter noen og tjue år, har jeg full Tverrbottrekke.
Sjelden går det mer problemfritt å sanke nye topper enn på Tverrbottryggen. På vei til Midtre Nord ser vi morsomme variasjoner i bergarten, mens en Illåbre svetter faretruende under oss.
Så gjenstår den søndre midtre, som er sjølstendig med et nødskrik. Herfra går det en slags sti ned ryggen mot vest, og etter å ha letta nedstigninga noe ved hjelp av denne, kommer vi tilbake etter 4,5 timer, normalt rasteomfang, og en givende flertopperstur.
Kommentarer