Reprise av påsken 2013 i Jotunheimen! (29.03.2018)  6

Skrevet av Øyvindbr (Øyvind Brekke) GSM

Kart
Bestigninger Nørdre Blåbreahøe (2165moh) 30.03.2018
Nord for Nørdre Blåebreahøe (2140moh) 30.03.2018
Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154moh) 30.03.2018
Søre Blåbreahøe (2196moh) 30.03.2018
Nørdre Styggehøbreatinden (2168moh) 30.03.2018
Søraustre Styggehøbreatinden (2229moh) 30.03.2018
Sørvestre Styggehøbreatinden (2220moh) 30.03.2018
Nestnørdre Veotinden (2115moh) 30.03.2018
Nørdre Veotinden (2120moh) 30.03.2018
Store Veotinden (2240moh) 30.03.2018
Søre Veotinden (2267moh) 30.03.2018
Midtre Surtningssue (2251moh) 31.03.2018
Nestaustre Surtningssue (2035moh) 31.03.2018
Surtningssuoksle (2222moh) 31.03.2018

Påsken 2013 på ny kun 5 år etter...!

Leirplassen vår mellom Blåtjørnholet og Øvre Veodalen. Godt å komme fram og få slått opp teltene!!!
Leirplassen vår mellom Blåtjørnholet og Øvre Veodalen. Godt å komme fram og få slått opp teltene!!!

Etter et trivelig Tysklandsbesøk hos Chris og Julia i første del av påsken var det klart for ny slitedrømmepåske i Jotunheimen. Været tegnet plutselig usannsynlig bra, og småsjuken fra like før påske (som ikke ble bedre av elvebadet fredag 16. mars) var i ferd med å gli over, så da kunne jeg henge meg på Morten, Julia, Linn-Therese og Endre inn i det herlige og lite beferdede nordøstlige hjørnet av jotnenes rike.

Sliteetappen

Jeg er ikke like vant til store tunge sekker nå som for noen år siden, og Vassfjøraturen var en vekker i så måte. Et skuldersliteinferno av en annen verden føltes det som den gang, og det ble definitivt IKKE bedre nå. Alle hadde vi tunge sekker, minus Morten og Linn-Therese, men Morten hadde en tung pulk å slite med. "Øyvindsekken" er et begrep, men jeg har ikke hatt skikkelig Øyvindsekk de siste par-tre åra pga den håpløse skulderreima. Men omsider har jeg fått ut fingeren og fikset reparasjon hos Bergans, så dermed ser jeg nok en gang ut som et virkelig monster på tur. At sekken ofte ser tyngre ut enn den faktisk er på grunn av den enorme størrelsen er hevet over all tvil, men denne gangen var den faktisk kjempetung. Det er ikke noe stas for en relativt urutinert kropp å bære 30 kilo på ryggen fra Russlisanden til et stykke forbi Blåtjørnholet. Enda godt det var pause ved utløpet av Russvatnet...

Innover Russvatnet der det kiler seg inn mellom Besshøe og det enorme Surtningssumassivet...
Innover Russvatnet der det kiler seg inn mellom Besshøe og det enorme Surtningssumassivet...

Russvatnet kunne vært en nytelse med lett sekk, men nå dreide alt seg om å bite tenna sammen. Endre var pigg, Julia og Linn-Therese småskravlet, Morten peste med pulken sin og jeg okket og bar meg på grunn av vonde skuldre. Og sola stekte!

Etter å ha fått noe å le av i form av ramlende svensker nedover lia - han ene sa til og med "jag bjuder på den!" med glimt i øyet - så startet seigpininga oppover mot den eviglange stigningen. Og der var det nok av lidelse som vanlig, unødvendig å beskrive i detalj. Men nok engang viste det seg at den faktisk hadde en ende. Jeg blir alltid like overrasket, men med et skritt om gangen har det aldri skjedd at målet ikke blir nådd. Hvor deilig det var å rive av seg sekkene! Her skulle teltene stå...

Endre lager tidenes kuldegrop...! :)
Endre lager tidenes kuldegrop...! :)

Det ble fine teltplasser for både Morten, Julia og Linn-Therese, og for Endre og meg. Endre gravde tidenes dypeste kuldegrop, og vi fant oss raskt til rette. Det eneste var at mitt oppblåsbare liggeunderlag eksploderte i sømmene da jeg prøvde å legge meg best mulig til rette, ikke at det sprakk, men det ble desto høyere og mer ustabilt å ligge på. Endre måtte le, og det måtte jeg i grunnen selv også...

Veo- og Styggehøbretinder

Hvilken herlig morrastund! Denne dagen bare må bli kanonbra med Øyvindvær over hele fjøla! :) :)
Hvilken herlig morrastund! Denne dagen bare må bli kanonbra med Øyvindvær over hele fjøla! :) :)

Hvilken langfredag vi våknet til! Kaldt og krystallklart Øyvindvær! Ikkeno ut på tur aldri sur-vær å se i noen som helst himmelretning, dette var dømt til å bli fantastisk! Jeg visste godt at jeg kun ville få 2 nye topper på lista i dag, og sannsynligvis skulle vi ta 11, men fjellgleden er viktigere enn samlinga. Og det var nye opplevelser på gamle topper i vente...

I stadig tiltagende glovarme bar det oppover mot dagens første topper, de to eneste som ville være nye for meg, Nørdre Veotindan. En relativt enkel affære, og med strålende utsikt. Endre ville gå rett på sak mellom Nørdre og Nestnørdre, vi andre gikk rundt. Jeg for min del begynner å bli gammel og er ikke så mottakelig for spenning lenger. "Onde tunger" vil påstå at det har jeg aldri vært, men forskjellen er at nå setter jeg oftere foten ned for skumle ting utafor komfortsonen i fjellet.

Vi kom oss opp, Morten knipset som vanlig og snudde for å gå Julia i møte. Jeg og Linn-Therese ruslet mot kanten for å se etter om Endre kom opp den smale ryggen. Men det tok sin tid. Jeg tok noen bilder av fjellprinsessa på tur istedenfor.

Linn-Therese på Nestnørdre Veotinden med Store Memurutinden tronende bak.
Linn-Therese på Nestnørdre Veotinden med Store Memurutinden tronende bak.

Omsider var jeg alene igjen på kanten og engstelig tilskuer til Endres direktevariant. Det så ikke greit ut fra min synsvinkel, og han snudde til slutt, heldigvis får vi si. Jeg hadde allerede begynt å fantasere om Sondre på Arnes Pinakkel i 2011...

Etter å ha sunget bursdagssangen på rasteplassen under toppene for Endre som faktisk hadde dagen sin akkurat i dag (for en Jotungave forresten!) bar det i vei mot større topper.

Søre og Store Veotindan sett fra Nørdre Styggehøbreatinden.
Søre og Store Veotindan sett fra Nørdre Styggehøbreatinden.

Neste bestigning i rekka handlet i grunn mye om skravling underveis med Linn-Therese om Jan Mayen, og mitt forsøk på å påvirke henne positivt (hun vil ikke reise med Aurora fordi hun har hørt historien om meg...), og ganske umerkelig så var vi enkelt oppe på Nørdre Styggehøbreatinden. Liker ikke å kalle det transportetappe, for utsikten i knallværet var fantastisk også her! Men vi måtte videre skulle vi rekke alt innen rimelig tid. Og Store Veotinden lokket...

Jeg var på Store Veotinden i den forholdsvis fine påsken 2014, da som nest siste topp på den aktuelle dagens tur, i fin kveldssol og stemning, men dermed også med en utsikt noe uklar i kantene. I dag skulle den gi meg en ny og skarpere opplevelse regnet jeg med, og det gledet jeg meg virkelig til...!

Morten knipser portrett av Endre på toppen av Store Veotinden.
Morten knipser portrett av Endre på toppen av Store Veotinden.
Endre på Store Veotinden med Memurutindan bak...
Endre på Store Veotinden med Memurutindan bak...
Jublende glad Linn-Therese på toppen! :)
Jublende glad Linn-Therese på toppen! :)

Julia var litt engstelig oppover brattene, men jeg gikk bak og passet på. Alle kom seg problemfritt opp til denne kremtoppen med turens flotteste utsikt. For flott var det virkelig! Et iskaldt, rent og hvitt alpint og arktisk tinde- og brelandskap som absolutt kan gli rett inn på lista over mine desiderte favorittutsikter. Etter to besøk på denne tinden var opplevelsen endelig fullkommen for meg. Det finnes bare én Jotunheim!!!

Renhet på alpint arktisk jotun-vis...
Renhet på alpint arktisk jotun-vis...

Kjapt nede igjen, og så bar det opp til Styggehøbreaskardet. Herfra lett opp til dagens høyeste, Søre Veotinden. Utsikten herfra kommer til kort mot den en har på Store, men bildene taler for at en ikke lider utsiktsnød her oppe heller...

Bedre utsikt på Store til tross: Dette bildet fra Søre er en av de virkelige klassikerne fra turen!
Bedre utsikt på Store til tross: Dette bildet fra Søre er en av de virkelige klassikerne fra turen!

Nå ville Julia "hjem" til teltplassen. Vi andre fire skulle videre mot Sørvestre Styggehøbreatinden. Den har som kjent et kinkig og luftig parti like før toppen. Og her gikk Endre som førstemann og gjorde en god sikringsjobb. Etterpå var det Linnis tur, og etter kyndig veiledning av Morten og Endre på hver sin side tok hun seg rolig over. Som pappa skal en ha gode nerver for å veilede ungen sin i mellomforankringenes verden på luftige punkter. Uansett, det funket fint, og turens vanskeligste topp ble huket av for 3 av 4 blant oss. Morten trengte den ikke flere ganger...

Blåbreahøer og digre Surtningssumassivet sett fra ventetoppen på Styggehøbreatindens vesttopp.
Blåbreahøer og digre Surtningssumassivet sett fra ventetoppen på Styggehøbreatindens vesttopp.
Endre i full sving på den kinkige passasjen...
Endre i full sving på den kinkige passasjen...
Det er mulig det går an å kalle Blåbreahøene for kjedelige, både fordi de ikke er spesielt luftige eller gir noen spesielt ny utsikt over området en allerede har vært en stund i, men jo mer en nærmer seg Surtningssue jo mer merker en at det er kolossale dimensjoner over sistnevnte. "Rent nordsvenske tilstander" har blitt mitt nye begrep, etter at både Sielmatjåkka og Kaskasatjåkka sjokkerte med sin mektighet i fjorårets påske. Dette sto ikke tilbake med tanke på kraft og råskap, men når det er sagt så må man til Hurrungane eller noen utvalgte Gjendealper for å finne eleganse som overgår utsikten fra Kaskasatjåkka i vinterprakt en krystallklar påskedag! Forøvrig er Blåbreahøene alpine sett fra øst...
Fra Søre Blåbreahøe er det fint tilbakeblikk i retning Styggehøbreatindan og selveste Glittertinden så vidt stikkende opp der bak.
Fra Søre Blåbreahøe er det fint tilbakeblikk i retning Styggehøbreatindan og selveste Glittertinden så vidt stikkende opp der bak.

Et evig problem på denne typen turer er væskemangel. Stekende sol, svetting og for min del upraktiske og altfor varme klær samt det faktum at kroppen begynner å bli dyktig (eller kanskje udyktig) sliten, det er en relativt uheldig kombinasjon. Så for min del var transportetappen under høene fram til skardet en prøvelse. Det var den nok for alle. Godt var det å kunne sette utfor Styggehøbrean og inn i skyggeland for en stakket stund. Men nå var fellene tatt av skia, og med lite blåswixgrunnlag ble det glipptak. Og nå var det ikke mye jeg hadde å gå på. Trur jeg kan konkludere med at jeg nådde til topps på grunn av oppmuntrende og oppkvikkende prat med Linn-Therese. Og selvsagt ville jo alle til topps på Søraustre Styggehøbreatinden for å få synet av den skarpe vesteggen midt imot i kveldinga!

Klassisk Styggehøbreatindutsikt!
Klassisk Styggehøbreatindutsikt!
Blåbreahøene og Surtningssuene...
Blåbreahøene og Surtningssuene...

Snart ventet en stort sett morsom nedkjøring til vi nådde leiren, godt fornøyde med dagen vi hadde fått servert av jotnene!

Nye Surtningstopper

Natta var ikke den beste, det ustabile underlaget rullet meg over på siden og inn mot teltveggen. Husker ikke om det var denne eller forrige natta at jeg uforvarende kom til å gripe tak i Endres fot da alt jeg ville var å få underlaget på rett kjøl...

I dag - selveste påskeaften - skulle teltene demonteres og puttes i sekkene sammen med resten av pikkpakket. Ingen så vel direkte frem til å bære tungt igjen, det hadde vært deilig med moderat bør under gårsdagens toppsanking!

Men enn så lenge var det tross tunge sekker greit terreng å gli nedover i, etter en stund flatere og litt oppover, men da var det ikke lenge før vi kunne lesse av oss torturredskapen og la den vente her i "lavlandet" noen timer mens vi besteg turens siste topper.

Oppover den evigvarende ryggen mot Surtningssuoksle, slitne kropper i steikende varme, og med Besshøe som eventyrlig blikkfang på motsatt side av Russvatnet. Jeg gledet meg til vi kom fram til kanten mot det jeg kaller Surtningssukrateret, jeg ble fenget av dette for snart 7 år siden.

Surtningssukrateret med stortoppen og Søre 2302 og Midtre bak og over. Noe av det råeste å se på hele turen!
Surtningssukrateret med stortoppen og Søre 2302 og Midtre bak og over. Noe av det råeste å se på hele turen!

Morten, Linn-Therese og Endre stakk i forveien mot den såkalt kjedelige og anonyme Surtningssuoksle, mens jeg ventet på Julia. En del fugleprat seinere nådde vi den uspennende toppen på 2222 moh...

Hvilken uspennende topp! Jommen sa jeg smør!!! Helt i orden for meg at folk flest ikke bryr seg og holder seg til 2368, uansett er sannheten dette: Du kjenner ikke Surtningssues helhet og magi om du ikke har sett utsikten fra Surtningssuoksle en knallværsdag. Hva var flottest av Store Veotinden og dette? Jeg klarte ikke å bestemme meg, men dette var enormt! Langt mer rått og brutalt og spennende enn det en ser fra hovedtoppen. De enorme stupene over Blåbrean, og spisse kritthvite Memuru- og Hellstugutinder stikkende opp over dette igjen, det var så kolossalt at jeg fikk hakeslepp. Var det dette som var selve "øyeblikket" i hele påsken? Jeg tror nesten det.

Mektige Nordøst-Jotunheimen og Sentral-Jotunheimen sett fra Surtningssuoksle!
Mektige Nordøst-Jotunheimen og Sentral-Jotunheimen sett fra Surtningssuoksle!
Endre på Surtningssuoksle med stortoppen bak.
Endre på Surtningssuoksle med stortoppen bak.
Endre nyter rå utsikt fra oksle...
Endre nyter rå utsikt fra oksle...
Jotunheimen på sitt beste!!!
Jotunheimen på sitt beste!!!

Nå var Julia fornøyd og begynte på den lange nedturen til "lavlandet". Vi andre fire rant på puddersnø nedover breen mot Midtre Surtningssue. Det ble litt slit å komme seg opp på ryggen, og noen steder var Linn-Therese litt bekymret over hva et fall kunne føre til, men jeg bedyret at jeg skulle følge med og hindre uønskede krumspring. Og midttoppen ble vår med herlig nostalgisk utsikt over de alltid kjære Gjendealpene. Morten mente dette var dagens syn...

Jotunheimens flotteste fjellkjede utenfor Hurrungane. Og mitt favorittrike i heimen...
Jotunheimens flotteste fjellkjede utenfor Hurrungane. Og mitt favorittrike i heimen...
Fra Midtre mot høyeste Søre og stortoppen.
Fra Midtre mot høyeste Søre og stortoppen.
Besshøe og lille Knutshøe i retning Valdres.
Besshøe og lille Knutshøe i retning Valdres.

Jeg og Endre gikk i forveien ned fra toppen i retning Nestaustre Surtningssue. Endre hadde jo de Austre å tenke på også. De hadde jeg gladelig fulgt med på, men jeg tenkte som så at siden jeg hadde de fra før kombinert med det faktum at jeg ville bruke den sedvanlige lange tida nedover fra oksle med stusselige skiferdigheter på enda dårligere ski så var det bedre at jeg droppa de og konsentrerte meg om nedturen for å spare inn tid for resten av gjengen.

Først var det imidlertid moro å få satt noen telemarkssvinger i puddersnøen. Og dernest en grei tur mot Nestaustre.

Tilbake gikk det for min del greit, men jeg var glad jeg gikk i forveien så all somlinga mi ikke ble et stressmoment nedover ryggen. Banning ble det okke som, det er slitsomt å måtte over ende etter anstrengende vingling.

Gjendealpene fra Nestaustre Surtningssue.
Gjendealpene fra Nestaustre Surtningssue.
Tilbakeblikk tvers over Surtningssubrean mot Midtre, Søre og "Store" Surtningssue.
Tilbakeblikk tvers over Surtningssubrean mot Midtre, Søre og "Store" Surtningssue.

Omsider var vi alle mann alle og kom oss ned mot Russvatnet. Det vil si, Endre kom et stykke bak, men hadde vært effektiv på de to Austre-toppene, og med sine nedoverskiferdigheter tok han oss raskt igjen. Nå var det siste akt av seigpining over Russvatnet, en sårt tiltrengt pause ved Russvassbue og en stort sett herlig sklitur nedover Russvassdalen. Kort før riksvei 51 tok vi av fra hovedløypa og fulgte et godt gammeldags enkeltspor mellom trærne. Jeg hadde glemt den lave og kraftige furugreina som lå vannrett noe mindre enn halvannen meter over bakken, og definitivt glemt at sekken min var altfor høy til at det hjalp å bøye seg nevneverdig. I stor fart gikk det som det måte gå: Jeg ble slengt bakover med stor kraft. Bråstopp!!!

Etter noe høylytt klaging jeg bare måtte få ut så innså jeg straks at det måtte ha sett særdeles komisk ut, som skapt for en komedie eller tegnefilm. Og kort etter kom vi fram til bilene våre ved Russlisanden.

Alle var vi enige om at vi hadde hatt en fantastisk påsketur i heimen over alle heimer!!!

Kommentarer

  • -
    avatar

    Takk for turen

    Skrevet av Julia 29.05.2018 13:21

    og en kjempefin turrapport! Fantastisk tur som jeg kommer til å huske lenge! Og utrolig trivelig at du og Endre ville holde oss med selskap!

Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst:
Du må være innlogget for å skrive kommentarer.