Skardstind DNT Valdres (01.10.2011)
Skrevet av mortenh (Morten Helgesen)
Bestigninger | Søre Dumhøe (2174moh) | 01.10.2011 |
---|---|---|
Nåle (2310moh) | 01.10.2011 | |
Skardstinden (2373moh) | 01.10.2011 | |
Vestre Skardstinden (2221moh) | 01.10.2011 |
Skardstinden DNT Valdres
GPS-data:
Starttidspunkt | 01.10.2011 09:01 (UTC+01:00 ST) |
Sluttidspunkt | 01.10.2011 17:34 (UTC+01:00 ST) |
Totaltid | 8t 33min |
Bevegelsestid | 5t 34min |
Pausetid | 2t 58min |
Snittfart totalt | 1,6km/t |
Snittfart bevegelsestid | 2,4km/t |
Distanse | 13,6km |
Høydemeter | 1580m |
Turdeltakere:
Solveig
Trond
Gunnar
Harald
Lars
Morten
Kart:
Til Leirdalen
På andre forsøk gikk fellesturen vår til Skardstinden av stabelen. Utstyrt med isøks og stegjern og mere til vendte vi nesa mot fjellet, men allerede på tur over Valdresflye skjønte vi at det ville bli begrenset med snø.
Etter litt forskjellig forfall av ymse grunner var vi seks stykker som fordelte oss i to biler fra Valdres. En bil med de voksne, og en bil med ungdommen i. Vi (ungdommen) unnet oss en pitstop i Lom, bl.a. med et besøk på Bakeriet. Steike for gode bakervarer da, men det ble kanskje litt mye gjær, mel og sukker i magen en turdagsmorgen?
I Leirdalen møtte vi de andre som allerede var på plass. Her var også andre som gjorde seg klar, herunder peakbookbruker krisvoll (Ketil Risvoll) som skulle til Rauddalstindane
Varmt i været og bratte motbakker
I Leirdalen var det knapt snøfilla å se og temperaturen var lunka. Isøks, stegjern og slikt landet i sekken, men vi var vel mer eller mindre overbevist at utstyret neppe kom til å få annen funksjon enn som ballast og treningslodd. Noe vi strengt tatt kunne klart oss uten, for bakken opp mot Dumhøplatået fra Geitsætre er ganske brutal: 900 høydemeter nesten rett opp.
Lars hadde nok fått litt for mye sukker i Lom, for han la i vei i et brutalt tempo. Vi andre fulgte tappert, men praten stilnet ganske fort. Nede til høyre stusset vi over Illåe. Den tordnet slambrun ned mot dalen. En ting var vannmengdene, men den fargen da. Tydelig at det nå utelukkende var skitten skitten breis som var kilden.
Omlag halvveis i motbakken nøt vi en varm nydelig rast på et fremspring i morgensola med en utsikt til tinder rundt Leirdalen man ikke lett går lei av.
Og etter nok en god økt var vi over det verste. Nå fulgte tilsynelatende langdryge steinflyer, men det gikk overraskende lett på fint underlag. Ingen spesielt brysom steinur her. Nysnøen som hadde ligget har tidligere var i praksis smeltet bort og ikke lenge etter var vi borte på Dumhø. Dvs. de fire andre, for jeg og Gunnar droppet den, skare bortom en mindre topp og gikk i forveien mot Skardstinden.
Skardstinden ad ulike ruter
Vel over Vesttoppen var det på tide å kjenne litt på høydefornemmelsen over en kort smal rygg, før vi innrettet oss med lunsj i solveggen innunder første hammeren. Lars var nå vanskelig å holde tilbake, så nære hamrene han hadde fantasert om i måneder, så før alle hadde pakket sammen smatt han oppover mens vi andre fulgte en etter hvert godt etablert omgåelse.
Her var det heller ikke snø slik jeg hadde regnet med, og det gikk tidvis litt smått i løs ur og på sva, men vi jobbet oss javnt og trutt opp til Lars som naturligvis hadde ventet både vinter og vår, eller i alle fall litt av en høstdag på oss.
Det blåste friskt på toppen, og etter å ha overtalt Solveig, som egentlig hadde bestemt seg for Skardstinden og ikke lenger, til å bli med litt videre fortsatte vi etter et par kjappe bilder. Vi fant et lunere sted et stykke ned mot Nåle hvor vi etter en deilig pause i solskinn og temperaturer som egentlig hører en sommerdag til, fortsatte uten sekker ut til Nåle.
Alle kom greit opp hit også og dagens siste solstråler fikk vi her. Grei timing.
Returen
Jeg og Gunnar klatret litt på de øverste hamrene på returen uten sekk før vi alle gikk jevnt og trutt, kun med ei lita pause ned igjen til Geitsætre.
Deilig å komme ned til hvile etter bakken ned fra Dumhøplatået. En brutal nedstigning både for knær og lår.
I Lom var det tid for litt matpåfyll. Ungdommen valgte gatekjøkken mens de voksne ville ha noen flere stjerner på serveringsstedet. Og deretter var det bare å stålsette seg for en lang kjedelig kjøretur i mørket hjem igjen.
Kjempetur var det, og lite som minnet om oktober.
Kommentarer