Småluftig travers til Cima Valdritta (07.07.2017)  

Hadde en "høne å plukke" med Cima Valdritta etter gårsdagens "hurly-burly" med 2 1/2 times køståing i taubanen Malcesine-Monte Baldo og av denne grunn altså ikke nådd Cima Valdritta denne dagen. Fruen ville heller svette ved hotellbassenget i meldte 36C, så jeg gikk alene. Ville unngå taubanen(La Funivia) idag selv om tidlig start muligvis ville gitt vesentlig mindre køtid enn gårsdagen. Kjørte derfor via Mori-Brentonico og SP3 etterhvert langs østsiden av nordlige del av Monte Baldo, til SP3 møter SP 230. Ved en refugio her(Chalet Falco Pre Alpesina)førte en stolheis opp til nordryggen av Monte Baldo, og denne gikk! Betalte 7 Euro for tur-retur, uten et sekunds ventetid, og dermed var jeg ca 10 min etter parkering av leiebilen oppe på nordryggen av Monte Baldo sør for øvre stasjon taubane på vel 1800 moh, og kunne starte på turen sørover og oppover Baldoryggen med Cima Valdritta som dagens mål, først over Pozzetta(som jeg GPS-målte til 2130 m, altså høyere enn 2100 m som står angitt på Peakbook)

Relativt klart(Til Italia i juli å være), og ingen tegn til skyakkumulasjoner over høyeste på Monte Baldo! I nordlig retning kunne jeg se snødekte topper og breer, bl.a en markert pyramideformet topp som jeg senere spurte meg frem til var Ortler på vel 3900m.
Fortsatt relativt kjølig morgenluft, og lettgått oppover mot Pozzetta. Passerte et ungt tysk par, som også hadde tenkt seg til Cima Valdritta.
Nedover sørryggen av Pozzetta; og også flere steder videre sydover langs den merkete og relativt tydelige stien lavvokst buskfuru, som stedvis stod ganske tett og med markerte røtter, og som senket tempoet en del. Mye opp og ned på stien, som dels fulgte rygger/egger mellom toppene på Baldo-ryggen, dels de stedvis bratte østhellingene.
På eggen mellom den navnløse toppen mellom Pozzetta og Cima Valdritta hørte jeg lyder fra den bratte ura på vestsiden, og oppover kom en gemse (eller noe slikt..), som så ble var meg, og deretter forsvant i raskt tempo nordover. Opp nordøstlige utspring av nordflanken/ryggen av Valdritta var det lagt ut kjetting, men denne hadde kanskje være mer på sin plass et par steder lenger fremme i den nokså bratte østflanken av Valdritta, der stien stedvis var temmelig smal, og der man helt klart ikke burde falle!
Solen hadde etterhvert steget høyt på himmelen og stod rett inn i denne bratte østflanken av Cima Valdritta med null bevegelse i luften. Her ble det tildels ulidelig varmt, og ettersom jeg hadde gått relativt raskt, hadde jeg trolig mistet mer væske enn jeg trodde. Ble i alle fall nokså matt og svimmel bortover her, og stanset for å ta meg drikke og en banan idet stien, i skardet mellom Valdritta og Valdritta S svingte 120 grader oppover sørøstryggen mot Cima Valdritta. Var trolig litt utålmodig etter å komme videre, for jeg var fortsatt svimmel idet jeg gikk opp sørøstryggen, på fin relativt bred sti som stedvis syntes å være delvis tilhugget, i svinger oppover ryggen; muligens var det en kombinasjon av lavt blodsukker og dehydrering som red meg. Først da jeg kom meg opp på toppryggen bedret det seg. Kom i prat med en tysker og en sveitser som jeg hadde sett et stykke foran meg på stien, og snart kom en tydelig fjellvant tysk dame som jeg hadde hatt en kort prat med underveis, også opp. Hadde en lengre prat med henne, hun kunne bl.a. fortelle at hun hadde forsøkt seg på Monte Amaro (2795 moh) i mars, men hadde snudd pga store snømengder; videre at det i Gran Sasso hadde falt over 3 meter snø på 24 timer i vinter(mest trolig samtidig med snøskredet som begravde et skihotell og tok livet av flere mennesker i Abruzzo)-utrolig!!!
Smal toppegg, som likevel ikke var spesielt luftig; to like høyre punkter med 15-20 meters avstand var høyest og høyere enn metallkorset syd på toppeggen.
Etterhvert nesten folksomt på toppen, bl.a en annen sveitser som hadde gått helt fra mellomstasjonen på Funivioen på vel 500 moh(mange høydemeter, men unngikk muligens tett buskas og mye røtter..) og snart ankom også det unge tyske paret.
På toppeggen og nedover hadde svimmelheten forsvunnet "som dugg for sol"; var nok sannsynligvis en fysiologisk forklaring ja...
Vel nede av sørøstryggen kom jeg på at jeg ikke hadde spist skikkelig siden frokost, og bevilget meg en god matpause. Valgte å ikke gå videre på toppene lenger sør, hadde planer om å bestige Monte Altissimo på veien hjem(som det heller ikke ble noe av; denne dagen; angrer i ettertid på at jeg ikke forlenget turen på en slik fin turdag..)
Greit tilbake til Pozzetta hvor jeg tok en ny hvil. Traff igjen på sveitseren(han med alle høydemeterne...) og vi slo delvis følge nordover Baldo-ryggen, med hyggelig fjellprat; han videre ned med taubanen, jeg med stolheisen ned til bilen etter en flott tur til høyeste fjellet på østsiden av Gardasjøen.