Austanbotntraversen (17.08.2011)

© Sondre Kvambekk

Denne dagen hadde jeg ventet lenge på; Dagen da jeg forhåpentligvis skulle ta sertifikatet for bil og feire det med en riktig så etterlengtet fjell- og klatreferie. Det gikk som jeg håpet og snart var jeg og Sondre på vei til fjells. Vi hadde tenkt oss over Austabotntindene, fra sørtoppene til vesttoppen. Det luftige punktet før S2, pinakkelen, svaene, eggen opp til V0 og eggen ned til vesttoppen, det var mange spennende utfordringer å se frem til! Vi kjøpte en stor pizza i Hemsedal selv om vi egentlig ikke hadde råd og kjørte videre til Årdal der vi la oss for natten.
Den påfølgende morgenen var det ganske fuktig og man så ikke så langt på grunn av tåke, men vi var optimistiske og håpet på at det skulle lette. Ved berdalsbommen ble vi stoppet av en bil med en belgisk familie som spurte om vi kunne hjelpe dem med bommen da de ikke hadde kredittkort. Sondre la på sprang og dro kortet til deres store glede. Dagens gode gjerning unnagjort, nå kunne turen begynne.

Vi gikk litt for direkte på sør-ryggen og kom da opp i noen litt løse og bratte skrenter, nå da det i tillegg var vått føltes det noe utsatt. Vi vant stadig høyde og med et åpenbarte sørtoppen seg for oss!

Første utfordring var å smyge seg forbi det luftige punktet ved S2. Dette punktet er absolutt ikke stedet man bør glippe med hverken hender eller føtter, heldigvis var det fin friksjon i fjellet her og vi kom oss trygt forbi. Foran oss hadde vi nå den velkjente pinakkelen, og vi tok på oss klatreutstyr. Sondre ledet en kjapp taulengde opp, deretter en kort rappell på baksiden.

To taulengder til, over svaene, og vi befant oss på Austanbotntind S1. Her begynte det faktisk å snø! Jeg kjente at sommeren har vært altfor kort, ingenting er som varme og lange sommerkvelder. Det var ingenting ved den videre veien bortover eggen som var spesielt sommerlig av seg, men da vi så Store Austabotntinden reise seg mektig opp av tåken og snødrevet ble det en nesten magisk stemning.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Hvilken rute skulle vi ta? Ble det klyving opp renna til høyre for eggen eller direkteruta? Vi ville jo klatre mest mulig, så da ble det direkteruta. Artig og spennende klatring opp her mens snøen virvlet rundt hettene våre.

Vi kunne se og høre to mennesker som hadde nådd toppen fra vest, en far og en sønn viste det seg, og snart nådde vi den også. Den beryktede varden var luftig og spiss, men med en god sitteplass på baksiden: den perfekte topp.

Vi satte etter hvert kursen tilbake. Forsikting klyving ned langs en slags sti og en utsatt egg. Ett punkt opplevdes som litt kinkig, i hvert fall med tung sekk på ryggen. Nå sto vi på den samme eggen der vi var på klatrekurs i 2009! Vi kløv så opp til vesttoppen og ruslet tilbake til bilen.

Vel fremme ved bilen var det godt å ta av seg sekken og sette seg ned, kjente at det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag. Hamburger i Lom og så videre til Sondres hytte i Stryn.
Takk for turen!

Flere bilder