Dronninga - 1542moh

Innledning

Dronninga bærer sitt navn med rette, for sett fra Åndalsnes, på høyre side av Kongen i Isterdalen, ser toppen ut som en dronningkrone. Hun er kledelig litt lavere enn sin ektemann, og blir også sjeldnere besøkt, da Kongen både er lettere å komme opp på, er høyere og ligger nærmere bilvei.

Toppen er egentlig en lang egg med mange små pinakler, der det høyeste punktet ligger lengst sør, mot Kongen. De første som besteg toppen var etter all sannsynlighet B. Helseth og A. Rypdal i 1928, som hadde gått opp via den forholdsvis greie nordryggen. Carl Hall, Matias Soggemoen og Erik Norahagen var i området alt i 1882, men satset på feil topp, og var i alle fall ikke på det høyeste punktet.

Vinterstid ble Dronninga først besteget i desember 1953 av Arne Ness og Bjarne Ugelvik.

Atkomst

Den letteste veien opp er trolig via Karitinden/Haugabotntinden og nordryggen. Kjør Vikdalsvegen bomveg fra Innfjorden og parker på p-plass i Vikdalen. Følg vei og deretter sti opp til Haugabotsvatnet. Greit i fjellsida opp mot Karitinden, og følg så egga fra denne mot Dronninga. Vanskeligheter omgås i vestflanken. Noe utfordrende klyving mot slutten. Det er også mulig å skrå opp fra Haugabotsvatnet direkte til egga mot Dronninga, og således omgå Karitinden.
(Man kan også gå opp Urkleiva fra Isterdalen, til Svartebottsvatnet, eller nå dette vannet fra vest, fra Vikdalen. Fra Svartebottsvatnet litt kronglete opp sørryggen til Karitind.)

Det er også rimelig greit opp fra vest, ved å følge renner. Beveger man seg derimot på østsiden av fjellet, blir det lange klatreruter fra Isterdalen. (Østeggen er gradert 5, mens østveggen er gradert til 4.)

Alternativt:
Det er gode parkeringsmuligheter ved Stigrøra i Trollstigen, og man starter da på ca. 700 moh! Følg samme vei som beskrevet mot Kongen og Bispen. Men i sadelen vest for Kongen, der normalruta til Kongen går opp vestryggen (grad 1), kan man traversere fjellsida vest for Dronninga, og enten følge renner til topps, eller komme seg opp på nordryggen, og følge denne sørover til topps.

Vinter

Trollstigen er vinterstengt, og Dronninga er en alpin topp med bratte flanker, og egner seg ikke på ski.

Tips og diverse

I fjellsiden ned mot Isterdalen (østveggen) kan man fra Trollstigveien se et gigantisk svart mønster som likner fjeset til ei trollkjerring.

Det er mange renner i vestflanken, og når man er oppi disse, kan det fort bli vrient å skille ut hva som er hovedtoppen, og hva som er riktig renne å svinge opp i. Her følger litt hjelp i form av gps-data og bilder.

Finner en omtrent dette gps-punktet; på drøye 1450 m, 32 V 429630 6927871, skal en se opp i en vid renne, ja, nesten en flanke. Denne ligger mellom nordspiret og Dronninga. Her krysser et tråkk seg oppover, men vardinga er ikke lett å se pga mye stein og løsgods generelt. Sett omtrent fra toppen av Dronninga, ser denne flanken/vide renna slik ut:

Marerittet på Dronninga

En søndagsmorgen i august 1939 sykla tre unge gutter innover i Isterdalen, med planer om å besøke Bispen og Kongen. De hadde god tid, og vel inne i dalen stoppa de og tok seg en hvil. De satt og pratet livlig, og det kom fram en ide om å prøve noe nytt, i stedet for å klatre de samme gamle rutene om og om igjen. Selv om de bare hadde med seg et 20 m langt tau i tillegg til turnsko og spikerstøvler, la de i vei oppover Dronningas vestvegg.

De tok på turnskoene og gikk på friksjonen høyt opp på svaene, og bare her og der møtte de på større problemer. De kom etter hvert langt mot venstre, og nærmet seg renna mellom Kongen og Dronninga. Derfra klatret de i sikksakk oppover til det ble brattere. Henrik Oshaug prøvde å komme opp et bratt trinn på svaet, mens de to andre (Johan Bolsø og Herbert Grüner) sto under på ei smal hylle og sikret seg så godt de kunne: Det betydde spenntak mot den flate hylla, for mer hadde de ikke!

Henrik presset seg opp og famlet etter håndtak over trinnet, men måtte gi opp, og klatret ned til de andre igjen. Her måtte de gi seg, mente han. Johan foreslo da å prøve til høyre, og etter å ha traversert drøyt 50 meter så de nye muligheter. Henrik mente også at det ikke kostet noe å prøve seg på nytt, men først tok de seg en pause og en brødskive. De snakket sammen og husket en historie om en mann som omkom på motsatt side av dalen (den bratte fjellsida opp mot Storgrovbotn og Trolltindene) ti år tidligere.
De lot seg ikke prege av denne historien, men fortsatte klatringa med Henrik i føringa. Igjen var det ingen andre naturlige forankringer enn spenntak, og den smale hylla var til og med svakt skrånende. Henrik ropte på mer tau, og Herbert – som var knyttet inn midt i tauet - måtte løse seg ut, slik at Henrik kunne fortsette. De andre to lurer på om det går bra der oppe, og Henrik bekrefter dette, og forsvinner rundt et framspring, før tauet stopper opp.

De to andre venter spent på om Henrik har funnet en forankring, men i stedet hører de et rop, og ser Henrik som kommer kast i kast mot dem. Herbert kjenner et voldsomt rykk i det tauet røskes ut av hendene hans, og han ser Johan – som er bundet inn i enden av tauet – fare hjelpeløst ut i lufta, og følge samme vei som Henrik. Herbert ser hvordan de to kameratene slår inn i fjellet, hjelpeløse i sin grusomme ferd mot avgrunnen, mens han selv ligger med albuen delvis klemt ned i en sprekk innerst på hylla.

Alene
Herbert føler seg iskald, der han står igjen på hylla helt alene, og det demrer for ham at han ikke kan bli værende der, men også hvor håpløs situasjonen er: Han befinner seg alene på en smal hylle høyt oppe i en fjellvegg. Ingen vet at han er der. Tau har han ikke. Ingenting. Han tar seg i å ville rope, og konsentrerer seg heller om det viktigste nå; å finne et sikrere sted å puste ut. Først nå kjenner han en brennende smerte i hendene, og legger merke til at huden er skrellet av på alle fingrene og i håndflatene, og at bare tomlene har litt hud igjen.

Han ser at det et stykke under ham kan være et bedre sted; ei større hylle, men først må han ned et sva og et loddrett trinn, og det uten tau! Han finner fram spikerstøvlene i sekken, og tar av skolissene. Ved å skjøte dem sammen får han en snor på rundt 3 meter. Det er sterke skolisser, og kan nok tåle vekten hans, så han kiler fast en del av meisen på sekken i sprekken innerst på hylla på en slik måte, at når snoren er under belastning, så er festet godt. Letter han presset, vil taket glippe. Fordelen er at han kan få med seg begge deler etter å ha sluppet seg ned noen meter, men bakdelen er at festet slett ikke er bombesikkert. Med minnet om kameratenes dødsstup på netthinna glir han sakte ned svaet, samtidig som han passer på å ha jevnt drag i snora. Den er festet rundt håndleddet, siden han knapt klarer å gripe tak med de hudløse hendene. Ved enden av svaet finner han et fottak, som han utprøver med største forsiktighet. Jo, det er godt og gir full balanse! Så letter han presset brått på snora, og sekk og snor sklir ned til ham akkurat som han håpet på. Dette fungerer, tenker Herbert, klyver opp igjen på gummiskoene og fester sekken på samme måte. Nå føler han seg tryggere, og sklir på magen ned svaet og firer seg helt ned til hylla under dette. Her står han godt, og igjen bråslipper han snora, og alt sklir ned til ham som sist gang.

Lykken nede på denne nye hylla blir kortvarig, for dessverre er også denne for liten; han kan ikke bli her heller! Han gransker omgivelsene nøye, og finner en tynn sprekk i fjellet som går oppover til noe som virker som en bredere hylle. Med gummiskoene på føttene får han liksom ikke tærne skikkelig inn i sprekken, og stoler følgelig ikke på fottakene. Fordi fingrene omtrent er uten nytte, hudløse og smertefulle som de er, tar han av seg på beina og putter tærne inn i sprekken, støtter seg på tomlene mot svaet og får et snev av friksjon, og kryper sakte oppover med helspente nerver. Snart kan han hvile ut på en trygg hylle med god plass!

Nå demrer det som har skjedd for alvor for Herbert, som bryter sammen i gråt. Han tenker på Johan og Henrik, på foreldrene, og blir liggende lenge og lar tårene strømme fritt. En time er snart gått siden de fryktelige sekundene som snudde opp ned på den idylliske turen deres, en time som var fylt av dyp konsentrasjon om å holde tanken om at han befant seg i livsfare og i ensomhet på avstand. Nå slipper andre følelser til; smerten i hendene og; tørste! Litt vann siver nedover like ved, og Herbert legger lommetørkleet borttil, og i det følgende spiser han det nesten opp, for å få i seg vann. I timevis roper han ut sin nød over Isterdalen, men timene går uten at han observerer noe som helst langt der nede.

Redningsaksjon
«Det er noen som roper i fjellet!» Seterjentene i dalen stirrer opp mot de blankskurte fjellveggene, og hører svake rope som må komme fra veggen under Kongen eller Dronninga. Men kan det være folk oppi der, da? De skjønner ingenting, og fortsetter sitt arbeid. Det er først langt ut på ettermiddagen at det blir slått alarm. En mann fra Veblungsnes er på fjelltur og hører ropene. Han lokaliserer dette til et sted høyt opp i veggen under Dronninga, og skjønner at det er noen som trenger hjelp der!

Om kvelden dukker tre lokale klatrere opp, blant annet Arne Randers Heen, og i skogen bak ei seter finner de tre sykler. Den ene klatreren er storebror til Henrik, og kjenner igjen sykkelen hans. Da skjønner de hvem som er oppe i veggen! Men de hadde jo hatt planer om å sykle opp Trollstigen og gå de tre tindene Bispen, Kongen og Dronninga – en lang men forholdsvis lett klatretur? De måtte ha endret planene underveis, og prøvd seg på den enorme veggen. Hadde de gått seg fast, kanskje?

Utpå kvelden har Herbert omtrent ikke stemme igjen, men da han ser bilen som svinger inn på setra de startet fra, og folk med ryggsekker og tau, samler han sammen alt som kan brennes; strimler av skjorta si og tobakkspungen, og tenner på det. Da han nå hører rop nede fra dalen skjønner han at redningsmennene må ha sett dette. Han fester skolissene i en fjellnabb og knyter enden rundt livet som sikring, og føler seg trygg og viss på at han blir reddet. Han ser at noen er på vei oppover mot ham, prøver å rope, men stemmen er det omtrent ingenting igjen av, så det blir bare noen hese lyder. Så blir det mørkt.

Redningsmennene klatret oppover så fort de bare kunne, men innså at det ikke var mulig å nå fram før det ble mørkt. En av dem snudde noe tidligere, for å hente mer utstyr, og for å få med seg en klatrer til. Arne og Karl, storebroren til Henrik, fortsatte en liten stund til, men så vågde de seg ikke lenger i mørket, og slo inn et par bolter og tok forankring. Halvt sittende og halvt hengende frøs de seg igjennom Romsdalsnatten, for hylla de sto på var altfor liten til å legge seg ned på. I bakhodet surret tankene om hva som ventet dem neste dag, husker Arne.

Makabre funn
I firetida lysner det, og Arne og Karl startet klatringa videre med en gang. På en hylle gjør de et makabert funn; en turnsko som er slått i stykker. Det er et dårlig varsel. Etter et par taulengder til famler Arne etter et tak, for å komme seg opp på en hylle. Han drar seg opp og ser forskrekket at det ligger en død mann der. Arne kjenner ham ikke, men da Karl kommer etter, sier han bare: «Stakkars Johan.»

De ser at tauet den døde er bundet inn i går stramt over en nabb, og begge forstår at det i den andre enden må henge enda en død klatrer. Nå ser de også mannen som har ropt på hjelp, for han står på en hylle langt over dem. Med kikkerten ser de at det er Herbert, og samtidig skjønner Karl at den andre døde klatreren må være lillebroren Henrik.

På den trange hylla Herbert står på, 250 meter lenger opp, har han knapt fått blund på øynene, og det har vært en forferdelig natt. I en forvirret blanding av søvn og våken tilstand har han hørt stemmene til Henrik og Johan. Av og til rykket han til i redsel, og gjenopplevde ulykkesøyeblikket. Han kunne se tauet som lå stramt og urørlig langt der nede, og skjønte at det ikke kunne være håp for kameratene.

Karl og Arne klatrer videre oppover til de er omtrent 50 m under Herbert. Klatringa var aldri direkte vanskelig, men farlig og lumsk, med kompakte sva og hyller med mose. Videre opp ser det imidlertid umulig ut. Gjelet til høyre blir prøvd ut, men her er det vått, og noen bratte hammere stenger veien. Den første hammeren kommer de seg likevel over, men i den neste mister Karl festet, og rutsjer 5 meter nedover, før han blir stoppet av tauet, som er forankret i en bolt. De gir opp gjelet, og prøver heller opp til venstre under Herbert. Det blir for farlig med så få bolter, så de tar seg litt ned igjen, for å vente på forsterkninger og mer utstyr.

Et nytt forsøk
Et nytt forsøk opp gjelet viste seg å være en blindgate. På toppen av et 30 m høyt renskåret kroppsriss fant Arne et lite platå, men bratte sva stengte veien bort til hylla der Herbert satt fanget. De måtte ned igjen, og prøve seg rett opp mot hylla på ny. Arne slo inn en god sikringsbolt, og forankra de to klatrerne som var kommet til som forsterkninger. De to kommer seg høyere ved blant annet å stå på skuldrene til hverandre, og får satt inn en ny sikringsbolt. Bare 10 m under Herbert var det stopp. Lenger opp kom de ikke, og de vurderte å gi opp. Hva med å bruke dagen på å gå normalveien opp til Dronninga, og så fire seg ned til Herbert? Ideen innebar flere hundre meter rappell, og var ikke noen enkel løsning, det heller. De roper og spør hva Herbert tror om dette, men da han svarer at han er sulten, tørst og kjenner seg dårlig, og ser svart på enda en natt på den trange fjellhylla, forkaster de ideen.

Kunne Herbert fire seg ned selv? Hjelpemannskapene prøver å kaste et tau opp til ham, men lykkes ikke med det. Lissa Herbert har er for kort, og når ikke ned til hjelperne under. Da kom Arne Randers Heen på noe han hadde hørt om i Alpene, ved et liknende tilfelle – og som ble løst på en meget original måte. Han roper til Herbert at han skal rekke opp strømpene sine. Det vil gi en lang tråd, som Herbert kan slippe ned, og derved feste et tau til tråden, og trekke tauet opp!

Problemet er at Herberts strømper er maskinstrikket med søm bak. Det blir en masse små tråder a 30-40 cm lengde, men ved å skjøte dem sammen får han endelig en snor på omkring 15 m. Han knyttet en liten stein i enden, og slapp denne ned til redningsmannskapet. De knyttet fast et tynt tau i første omgang, som Herbert trakk opp til seg. Med dette tauet kunne Herbert så få opp et klatretau. Med feste i samme nabben som han hadde forankret seg gjennom natta, kunne Herbert endelig bli firt ned!
Dramaet var over. Nå sto det bare igjen å klatre forsiktig ned, og dagen etter måtte en komplisert operasjon gjennomføres for å transportere de to døde ned veggen.

Men det kom vanskeligere tider for Herbert! I 1940, i kamp med tyskerne i Gudbrandsdalen, gjemte han unna noen gevær i en hule i fjellet. En trønder dukket opp i Åndalsnes, og ville organisere motstand mot tyskerne. Han het Henry O. Rinnan. Herbert fattet mistanke mot denne overivrige karen, men det endte med at Herbert ble angitt, arrestert og sendt til Tyskland. Han måtte sone tre år på tukthus i ulike arbeidskommandoer i Hamburg.

Herbert fikk skrive hjem, men måtte være forsiktig med hvordan han ordla seg, slik at sensuren i leiren ikke stoppet hilsenen. Han skrev: «Har det bra her i Tyskland, men jeg hadde det bedre i Dronninga.»

Litteratur og kilder

• Klatring i Romsdal, av Anne Grete Nebell og Bjarte Bø (utgitt i 1999 av Sogge Fjellsport)
• Arne Randers Heen, av Iver Gjelstenli (utgitt i 1988 av Det Norske Samlaget)

Flere bilder

Turrapporter

• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   09.09.2022 - Kongen og Dronninga, skrevet av Kjetil
• • 
  • 3
  • 
  • 
  • 
   12.08.2022 - Over Isterdalstindane med en gammel venn, skrevet av Solan
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   06.09.2020 - Dronninga fra trollstigen, skrevet av Alveria
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   27.08.2020 - Hiking the Entire Length of Isterdalstindane Mountain Range., skrevet av Solan
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   14.07.2020 - Kongen og Dronninga, skrevet av MathiasMikkelsen
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   27.06.2020 - Kongen og Dronninga, skrevet av FuelEX9
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   31.08.2019 - Til Dronninga og Vippeblokka fra Innfjorden, skrevet av Solan
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   17.08.2019 - Til Dronninga via Kongen og Kongskneet, skrevet av Solan
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   08.09.2018 - Fra Trollstigen til Dronninga med Yngste Datter, skrevet av Solan
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   27.07.2018 - Min siste fjelldronningtopp., skrevet av idaorset