Storjuvtinden (26.08.2000)

Etter en kveldstur på Tverrbottindane kvelden før hadde jeg egentlig planlagt å sykle ned Gravdalen for å bestige Gravdalstinden (2113 moh) mm., men impulsivt bestemte jeg meg for å bruke denne godværsdagen som det tegnet til å bli på å bestige høyere topper, nemlig Storjuvtinden og Ymelstind sentralt i fjellområdet mellom Leirdalen og Visdalen.
Jeg kjørte nedover Leirdalen og parkerte rett nedenfor broa over Ytre Illåa (like ved Geitsetra).
Det var en nydelig dag og jeg måtte stoppe flere ganger på vei ned Leirdalen for å ta bilder.
Fra veien fulgte jeg tydelig sti som gikk nord for Ytre Illåe før den svingte litt bort fra elva og opp ei bratt kneik. Etterhvert syntes jeg ikke stiens retning matchet mitt turmål særlig bra, i tillegg begynte stien å bli utydelig, så jeg forlot denne og gikk temmelig rett oppover mot Raudhamrane, som navnet tilsier et parti med flere røde fjellhamre. Rødfargen oppstår fordi fjellet er jernholdig og "ruster" når det kommer i kontakt med vann. Her oppe var det på tide med dagens første hvilepause. Langt nede i dalen så jeg bilen min, samt to andre biler (de var antakeligvis på Skardstind (2373 moh) denne dagen). På andre siden av dalen var det flott utsyn mot Veslefjelltinden (2157 moh) med Hurrbreen under. På venstre side av Hurrbreen skar det skarpe Skagsnebbet (2003 moh) seg mot himmelen, mens den langt mer avrundede Loftet (2170 moh) ruvet på høyre siden av Hurrbreen. Ut av et trangt hol under Loftet kunne den bratte isveggen som danner tunga på Høgskridubreen ses. Over alt i alle retninger var det tinder og breer badet i strålende sol å se. Det var en utfordring å begrense bildeknipsingen.
Fra Raudhamrane holdt jeg høyden innover dalen høyt oppe i sida over nordre Illåe. Her gikk ingen sti som jeg kunne se, og det var kronglete å gå. Stedvis sand og stein, stedvis gress og mange steder også tett kratt. Dette var egentlig den tråeste delen av turen, (spesielt på tilbakeveien) på grunn av den enside belastningen ved å gå i en bratt helling, samt stadige partier med kratt og busker.
Etterhvert kom jeg mer på høyde med elva, samtdig som terrenget ble flatere og mer lettgått. Med litt misunnelse i blikket tittet jeg bort på den langt enklere veien på andre siden av elva, problemet er bare at da må man over Søndre Illå noe som til tider kan være alt annet enn enkelt.
Høyt over meg raget Skardstind, ikke altfor flott fra denne kanten, men Skardstindnåla tok seg imponerende ut som den gjør fra alle kanter. Lenger opp i dalen så jeg også dagens mål: Storjuvtinden stakk såvidt opp bak Illåbandet, mens Ymelstinden ruvet godt over Nordre Illåbreen.

Fra den ytterste morenen (antakeligvis fra den "lille istid" på 1700 tallet) var det et par kilometer gjennom morenelandskap (overraskende lettgåtte sådan) frem til bretunga. Jeg fulgte sidemorenen et stykke oppover langs den første halvbratte delen av breen før jeg tok inn på isen. All grus og sand som lå oppå isen her gjorde det enkelt å bevege seg på isen uten stegjern: "Godt strødd breis".
Etterhvert gikk jeg mer på snøflak i kanten av breen enn på selve isen før jeg omsider landet på ei "steintunge" som strakk seg litt ut i breen under Illåbandet. Her tok jeg en god rast, beundret østveggen på Bukkehø (2134 moh) og den taggete eggen fra Lindbergtinden (2120 moh) ned mot Øvre Tverråbandet. Ymelstinden så steil ut, som en hatt med loddrette vegger på alle kanter. Ryggen fra Tverråtindane bort mot Ymelstinden så imidlertid forholdsvis grei ut (den krever imidlertid ganske mye klyving det første stykke fra Tverråtindane og nedover eggen og over den første toppen), i alle fall frem til foten av Ymelstinden hvor det blir temmelig vertikalt (men her kan man runde rundt på siden, enten via breen i øst eller rett under vestveggen).
Opp steinura mot Illåbandet var det bratt og steinene ville ikke alltid ligge stille. Det er imidlertid ikke værre enn at skiløpere i massevis går her på senvinteren, en god del av kvistene fra sist vinter(?) lå for øvrig ennå mellom steinene.
Oppe på Illåbandet fikk jeg igjen øyekontakt med Storjuvtinden som hadde vært bort bak Illåbandet en langt stund. Det hadde snødd nylig og det lå ennå en god del nysnø igjen opp steinura mot bandet mellom Storjuvtinden og Ymelstinden.
Jeg fulgte et fotspor over øvre del av Storjuvbreen før jeg begynte på den siste steinura opp mot bandet. Det er mulig jeg holdt for langt til høyre, men steinura ble temmelig bratt mot slutten og jeg ba steinene pent om å ligge stille før jeg tok tak i dem. Vel oppe på bandet ble jeg ønsket velkommen av en kraftig, iskald vind som kom blåsende opp fra Svellnosbreen. Utsikten var imidlertid flott: Mot den loddrette østveggen på Skardstind bak meg og ned mot den jomfruelige Svellnosbreen foran meg. Nysnøen hadde slettet ut eventuelle "svetteflekker" på breen og det var hvitt så langt nedover breen som jeg kunne se. Midt utpå breen lå den såkalte Svellnosbreehesten (2181 moh), et av målene for alle som samler på 2000 meters topper. Spesielt spennende så den imidlertid ikke ut, mest som en grusøy midt i breen.
Jeg skottet bort på nordøstryggen på Ymelstind som lå i skyggen og lurte på hvordan i huleste jeg skulle komme meg opp dit? Det så nokså loddrett og luftig ut. I første omgang fortrengte jeg det spørsmålet og ruslet bortover bandet til foten av Storjuvtinden hvor jeg satte fra meg sekken og skottet opp den ikke helt ubratte ryggen. Jeg visste det var mulig å gå ned i steinura igjen og ta seg opp direkte til toppen via denne, men jeg hadde egentlig fått nok av bratt steinur så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp ryggen.
Etter en kort rast og fotopause lot jeg sekken bli igjen før jeg begynte å klyve oppover.
Det var i grunnen tre muligheter:

• Den første å klatre opp eggen ut mot Svellnosbreen. Helt uaktuelt for meg.
• Den andre å klyve / klatre opp litt lenger til venstre. Dette prøvde jeg på, men jeg kom klyvende ned igjen like etterpå.
• Den tredje å ta seg forbi et bitte littegranne utsatt punkt og så opp ei skråhylle enda litt lenger til venstre.

Jeg endte opp med sistnevnte. Det eneste litt ekle var et langt skritt rundt en stein for å komme inn i bunnen av hyllegalleriet. Det var ikke langt ned, men likevel: 2-3 meter loddrett for en pyse som meg! I alle fall: Jeg kom meg opp i hyllegalleriet og derfra var det greit opp til toppeggen som enkelt ble fulgt bort til toppvarden, for øvrig en ganske beskjeden varde til en såpass høy topp å være (jeg må innrømme at jeg gjorde ikke noe for å gjøre varden mindre beskjeden selv).
Nå fikk jeg for første gang øye på Galdhøpiggen (2469 moh), en drøy kilometer i luftlinje mot nordøst.
Man kan si hva man vil om Galdhøpiggen, men sett fra denne kanten ruver den godt. Her hadde jeg slitt meg opp nesten 1400 høyemetre til en topp godt over 2300 moh. Likevel føltes det nesten ikke som å være på en skikkelig topp når jeg opp på den 125 meter høyere Galdhøpiggen. (En stigning på ca. 10% fra der jeg satt).
Hele dagen hadde jeg ikke sett eller hørt et eneste menneske, men her kunne jeg med det blotte øye betrakte et menneskemylder på toppen av "Piggen" samt små sorte "tusenben" som beveget seg borte på Styggebreen på vei til eller fra Juvasshytta.
Jeg ruslet et stykke bortetter eggen mot Galdhøpiggen til en liten topp litt lenger borte før jeg snudde. Herfra virket det ikke altfor krevende å fortsette bort mot Galdhøpiggen. Steile partier så ut til å kunne omgås ned i siden mot Svellnosbreen.
Nede ved sekken var det "problemet" Ymelstind som fikk all oppmerksomheten min. Jeg hadde lest at det skulle være forholdsvis greit opp til toppen, men herfra så det ikke greit ut. Jeg begynte å tenke på unnskyldninger som kunne legitimere en eventuelt avbrutt bestigning: "Kraftig vind", "Nysnø og skygge", "Jeg er alene".
Fornøyd med alle unnskyldningene jeg kunne ty til dersom jeg snudde la jeg optimistisk i vei mot toppen bortetter eggen mellom Storjuvtinden og Ymelstinden. Et par steder litt lenger bort mot Ymelstinden var det småklyving bortetter eggen, men ikke vanskelig.
Så stod jeg der, ved foten. Midt på eggen var det klatring 10-15 meter, men på venstre side gikk det ei forholdsvis bred og slak hylle ut i siden mot Svellnosbreen. Heldigvis lå det ikke alt for mye nysnø her. Det var enkelt opp denne skråhylla. Helt øverst i hylla måtte man svinge til høyre opp mot toppeggen. Akkurat her var det et litt luftig punkt hvor jeg måtte sette foten på ei ca. 20 cm bred hylle med ganske mange loddrette metre nedenfor. Men takene var gode og det var bare en kort avsats slik at man på ingen måte følte seg "presset" ut mot avgrunnen. Videre bort til toppen var det greit. Man kan klyveklatre rett opp eggen det siste stykket, men det enkleste er å runde ned til høyre i ei steinur og så svinge til venstre og opp på toppen.
Videre fra toppen og ned på eggen mot Tverråtindane trenger man tau.
Mens jeg satt der på toppen alene og nøt utsikten kom et ravnepar flyvende i lav høyde innover toppen- De fløy forbi meg før de stupte ut over kanten mot Nordre Illåbreen i stor høyde. Bare å se på dette gav meg et sug i magen, men akk hvor skjønt det må være å være fugl i Jotunheimen på slike dager!
Veien ned igjen gikk lekende lett egentlig. På Illåbandet traff jeg en flokk snøspurv som storkoste seg her i 2100 meters høyde. En annen observasjon jeg gjorde på Illåbandet var en flekk på snaut 2x2 meter hvor det møysommelig var ryddet bort store steiner slik at det var blitt et noenlunde jevnt gulv. Helt kurant for teltere som ikke er alt for kresne på underlaget.
Jeg satte ufrivillig i gang et par steinras på vei ned steinura, men bortsett fra det hendete det ikke noe spennende på vei ned.
Alt i alt brukte jeg drøyt 7 timer på turen og det beste av alt: Til tross for godt over 1500 brutto høydemetre var jeg ikke antydning til gåen i knærne da jeg kom ned til bilen. Mot normalt!
Turen var kjempeflott, men anmarsjen var lang og stedvis noe lei, jeg vet derfor ikke om jeg vil anbefale denne turen spesielt for folk som utelukkende er ute etter en fin topptur - Det finnes i alle fall nok av andre fine toppturer med mindre omstendelige anmarsjer. Men en rolig dag uten alt for mange andre mennesker, det er man nesten garantert.