Austanbotntinden S2 (13.08.2002)

Etter en ventedag på Fagernes med vedvarende regn og tåke skulle endelig årets Hurrunganeferie ta til. Vi var tre stykker som reiste fra Fagernes tidlig tirsdag morgen; Morten, Tor Erik og Anne Cathrine.

Tunge skyer hang lavt over Tyin og senere langt ned i fjellsidene når vi kom til Årdal. Med andre ord en ikke alt for oppløftende start, men vi satset på at det skulle bli letter utover dagen. Vi kjørte veien mot Turtagrø til like forbi bommen (der man normalt parkerer ved bestigning av Store Austabotntind) og forsvant snart opp i en tåkesky. Vi holdt etterhvert noe mer mot høyre og kom ned i botnen nedenfor Austabotnbreen via et skard.
Etter en god drikkepause ved noe vi antok var siste bekk før toppen bega vi oss opp en steinete rygg inntil vi befant oss på selve sydryggen.
Vi fulgte den gamle ende- / sidemorenen et stykke før vi måtte klyve en 30-40 meter (lenger til høyre var det mindre bratt). Herfra var det ubønnhørlig slit flere hundre høydemetre opp bratt steinur. Været ble hele tiden lettere og bidro til å holde humøret oppe. Vi befant oss stadig vekk i tåka, men innimellom tittet faktisk sola frem.
Mot slutten ble det mer og mer fast fjell med lett klyving. Flere ganger trodde vi at nå var vi oppe, men ryggen strakte seg ennå et stykke før vi kom til selve eggen. Tåka gjorde sikkert også sitt til at det virket lenger.
Men med ett stod vi der, ved starten på "moroa". Loddrett ned på venstre side, og i praksis loddrett ned på høyre side også. Her mistet Anne Cathrine lysten til å fortsette, og den første lille interessekonflikten ble tent, men det hjalp på humøret at sola tittet frem og varmen virkelig kom sigende på. Vi ble sittende lenge her oppe ved starten på "klatringen" og diskutere litt frem og tilbake. Tor Erik var en tur over det første punktet for å studere ruta videre. Vi kunne se den bratt hammeren med overheng i midten et stykke lenger borte på eggen, men den karakteristiske pinakkelen som vi viste kom før hammeren lå skjult bakenfor det første punktet. Men hammeren var mer enn psykisk nok å se på.
Vi diskuterte en del frem og tilbake hva vi skulle gjøre, men planen om å gå hele traversen rundt alle Austabottindane ble raskt skrinlagt, men siden det var såpass fint og varmt vær ble vi enige om at Anne Cathrine skulle bli med forbi det første punktet og vente der hvor hun kunne se oss, mens vi prøvde oss litt videre.

Etter omlag en times pause var det på med seler og frem med tau og jern. Den første biten var enkel. Først på en smal hylle ut til høyre forbi ei stor blokk og så på skrå opp mot venstre og forbi et litt småluftig punkt (grad 2) før vi kom opp på et flatt platå. Her fikk jeg for første gang øye på pinakkelen. Et artig syn, en smal finne som stakk opp på eggen. Forfra så den temmelig bratt ut, men vi regnet med at den ville være mer spiselig når vi kom nærmere. Fra platået gikk jeg og Tor Erik videre, ca. 20-30 meter nedover den smale eggen, enten oppe på denne, eller litt ut i vestsiden fram til foten av pinakkelen. Her satte Tor Erik standplass og jeg sikret ham oppover. I starten var det meget lett (grad 1) men lenger oppover ble det litt brattere (opp mot grad 3). Det så greiest ut å gå til venstre på toppen, men Tor Erik endte ut til høyre som viste seg som det beste alternativet når man kom lenger opp.
Etter at sikring var satt fulgte jeg etter og snart var vi begge på toppen av pinakkelen, i praksis en stor blokk som ikke hadde plass til stort mer enn to personer. Rundt blokka lå en håndfull slynger i forskjellige farger. På andre siden var det ikke langt ned, men det var tilnærmet loddrett så vi måtte rapellere ned de 6-7 meterne. To slynger ble lagt rund en annen blokk og en etter en kom vi oss ned den litt kronglete rapellen.
Tiden går fort når man holder på å sikre, og Tor Erik begynte å bli litt urolig for Anne Cathrine. Videre mot den neste hammeren (siste alvorlige hindring før toppen) var det et 10-15 meter langt skråsva, ikke altfor bratt, men med stup på venstre side og uten noen ende (i alle fall ikke før breen noen hundre meter nedenfor) på høyre side. Sva er det værste jeg vet og jeg var ikke så veldig høy i hatten da jeg beveget meg usikret opp de første meterne. Jeg stoppet snart opp før Tor Erik (som da allerede hadde bestemt seg for at vi ikke kom opp) gikk forbi og opp til øvre enden av svaet.
Dette var før vi hadde kjøpt klatreføreren for Jotunheimen og vi visste ikke at det fantes en vei rundt hammeren langs sva på høyre hånd med gradering rundt 3. I stedet kikket vi på hammeren på venstre side av overhenget (en rute gradert til 5-). Det som ble det avgjørende var at vi måtte gå tilbake samme veien og ikke visste om det var greie rapellfester på toppen. Tiden gikk dessuten fort. Vi (eller rettere sagt Tor Erik) bestemte oss for å snu. Med forsiktige skritt gikk det ned det delvis grusdekte svaet til foten av pinakkelen. Å rapellere ned var lett, men nå måtte vi opp. Tor Erik gikk først og satte sikringer opp den forholdsvis korte biten som er gradert til 4- før jeg kom etter med sekken. Først noen meter hvor jeg mått klemme meg fast opp gjennom en kløft mellom to blokker og opp til det siste punktet hvor en må bruke et skikkelig godt tak for begge hendene til å komme seg opp på toppen.
Nå var det vanskeligste egentlig unnagjort, og herfra gikk det forholdsvis raskt ned på sørsiden av pinakkelen og opp eggen til den flate steinen hvor Anne Cathrine hadde ventet. Litt overraskende kom her nesten det værste punktet. Det viste seg nemlig ganske psykisk og skulle gå ned på hylla ut mot vest. Det var ikke teknisk vanskelig eller noe slikt, men hylla var vel knapt 40 cm bred, og omlag en meter nedenfor platået. På utsiden av denne hylla var det så loddrett som det omtrent kan få blitt ca. 300 meter ned i breen. Det var dette som gjorde det til sånn en flyvende opplevelse.
Men vi kom da vel ned alle tre og var snart på vei ned steinura. Vi gikk en litt annen vei tilbake, om bretunga (som nå lå markert lenger tilbake enn det som var tegnet inn på Jotunheimen Vest kartet) og ned i Austabotnen. Vi hadde startet sent og kvelden kom raskt sigende på. Nå midt i august var dessuten kvelden merkbart myer kortere enn tidligere på sommeren. Været ble bare bedre og bedre, og på slutten før siste nedstigningen mot bilen kunne vi snu oss å beundre hele Austabottindmassivet badet i kveldssol.

Dette var oppvarmingsturen vår foran den planlagte turen til Store Skagastølstind 15.08 som det ikke ble noe av fordi en stor del av klatreutstyret forsvant kvelden før. Spesielt ergerlig var dette siden 15.08.02 ble en drømmedag i Hurrungane hva været angår.