Dyrdalstinden - Storbua travers (08.03.2026)
| Turlengde | 7t 09min |
|---|---|
| Distanse | 14,0km |
| Høydemeter | 1482m |
| GPS |
|
Vi spottet den fine ryggen mellom Dyrdalstinden og Storbua tidlig i vinteren 2026, på en tur til Ørastolen. Den så ganske grei og enkel ut, og vi ga et første forsøk i januar. Ryggen viste seg å være litt mer spicy enn det vi hadde sett for oss, og med korte dager og lite hold i snøen så tidlig på året bestemte vi ganske fort å snu og heller komme tilbake litt senere på våren.
Den 8. mars ble dagen for nytt forsøk. Det var meldt knallsol og vindstille – perfekt. Snødekket var relativt hardt men med lite mykt lag på toppen som ga godt feste. Fra forsøk nummer en hadde vi tatt noen lærdommer fra rutevalg på veien opp til Dyrdalstinden, og turen opp gjekk veldig effektivt på litt over 2 timer.
Traversen starter rett fra toppen, så da var det bare å ta på seg stegjern og feste skia på sekken. Det er et par kinkige, litt eksponerte partier helt på starten hvor man må på et eller annet vis heise seg ned. Enkelte av disse partiene må passeres på vestsiden av ryggen. Vi kom greit gjennom disse, og passerte også den vestvendte renna som visstnok skal kunne kjøres helt ned - så veldig fristende ut! Kanskje en annen gang - nå ville vi fullføre traversen.
Etter det første partiet kan man stort sett følge ryggen hele veien. Den er nokså smal noen steder, men med god snø, som vi hadde, var det ikke et problem. Pass på skavler - det er fort gjort å tråkke for langt mot høyre (øst) på den smale ryggen!
Når man begynner å stige opp mot toppen på 1338.5 m (Trollbotntinden/Dyrdalstinden nord) kan det se ut som at det vil være umulig å ta seg ned på baksiden av den. Det er ikke tilfellet, det er relativt slakt på den andre siden og greit å gå ned der!
Etter å ha nådd sadelpunktet mellom ryggen og Månvasstinden, tok vi en matbit og bare nøt øyeblikket i de massive omgivelsene før vi fortsatte veien opp til Storbua.
Herfra valgte vi å kjøre ned den sørvestvendte ryggen ned fra Storbua, vest for Trollbotn og elvedalen som renner ned derfra. Dette viste seg til å være et godt valg - snøen var faktisk veldig fin, og nedkjøringen utrolig leken og omgivelsene latterlig fine!
Etter å ha fulgt ryggen ned til skogsgrensa, må man ta seg til sørsiden av bekkedalen som kommer fra Trollbotn for å finne litt slakere terreng. Etter litt (men overraskende lite) knot kom vi oss dit, og fant noen fine glenner gjennom skogen som tok oss til skisporet ned i dalen. Til vår store lettelse slapp vi å bytte om til feller - vi klarte faktisk å kjøre ned, nesten helt fram til Pusken.
For en tur! Neste gang får vi teste en av rennene, enten på vest- eller østsiden...
Kommentarer