Svalbard 2013 dagbok: Dag 1: Ragnardalen - Camp 1 (22.04.2013)

Kart

Andre besøkte PBE'er	Fredheim (0moh)	22.04.2013

Dag 1: Longyearbyen - Ragnardalen - Camp 1 på Ragnarbreen

Fortsettelse fra Dag 0 - Reisedag...

Tidlig morgen på Svalbard Lodge, og Petter stod opp først (som han alltid gjør) og jeg var nr. 2 på bena. Helge og Geir Åke sov fremdeles da Petter og jeg gikk over til Base Camp hotell for frokost. Etter frokost dro Petter til Sysselmannen for å hente de nødvendige tillatelser mens vi andre gikk for å handle mat for turen.

Petter hadde på forhånd organisert en del av turmaten; grøt til frokost og Real Turmat til middag som skulle hentes hos Ing. Paulsen. Så oppgaven vår var begrenset til å finne lunsjmat og "luksusartikler". Sistnevnte tilla jeg stor vekt med tanke på en viss Grønlandsekspedisjon i 2014...

Butikken hadde blitt raidet for sjokolade av andre turgrupper men vi fikk tak i 48 king-size sjokoladeplater i tillegg til en del kjeks, ost, peanøtter og noe annet snacks som vi visste ville komme godt med i sårt tiltrengte stunder...

Etterpå møtte vi Petter som hadde forsert alle byråkratiske hindringer og vi var klare til å dra! Vi pakket vår 3 pulker, sjekket ut fra hotellet og dro over til Ing. Paulsen for å hente bensin til brenner og rifle. Derfra skulle vi bli kjørt av 4 snøscootere til Ragnardalen.

Vi forlot Longyearbyen 13:30 på 4 snøscootere m/sjåfører. Veien ut var spennende men også svært humpete. Vi kjørte opp Adventdalen, over Tempelfjorden - som fremdeles var islagt, opp Burn Murdoch-breen, ned Bolton-breen, opp Gipsdalen, ned til Adolfbukta og så til foten av Ragnardalen i Petuniabukta ved Billefjorden.

Snøscooterene gjorde 60-70 km/t og det føltes FORT! Min sjåfør var Karolina fra Polen. Etter en time stoppet vi ved Fredheim - en kjent fangsthytte. Lite visste vi da at på retur ville vi få turens høydepunkt akkurat her!

En liten stans ved Fredheim ved Tempelfjorden

Under en kort stopp på vei ned til Adolfbukta fikk jeg vite at en av de andre sjåførene het Arve Tvedt og var en gammel kjenning av min kjæreste Anne. Arve tok et bilde av oss og postet det på Facebook. Anne ble glad da hun så bildet siden hun ikke forventet livstegn fra meg før vi var tilbake i Longyearbyen.

Etter at vi hadde blitt satt av ved foten av Ragnardalen, og etter å ha gått gjennom det viktigste utstyret begynte vi vår oppstigning ca. 16:30. Det var ikke mye snø i dalen, men nok til å kunne gå på ski. Petter, Helge og meg trakk de 3 pulkene. Petter og Helge drog sine sleder gjennom hele ekspedisjonen mens Geir Åke og jeg byttet på å dra den tredje. Da vi nærmet oss brefronten gikk vi over et frossent vann. Det var helt merkelig å gå på ski over et vann som man kunne se gjennom...

Været var OK. Overskyet og ganske mildt. Da vi ikke visste så mye om været neste dag ble vi enige om å fortsette oppstigningen av breen. Iht. plan var dagen i dag kun en transportdag (på scooter) så hver meter vi gjorde var en bonusmeter. Stemningen var god! Vi gikk ca. 8km og steg ca. 460 høydemeter før vi bestemte oss for å slå leir. Dette var andre gang i mitt liv jeg hadde dratt pulk og jeg kjente godt at jeg var ukjent med denne type belastning.

Geir Åke og jeg fikk en lynrask innføring i hvordan et North Face V25 telt skulle reises og etter en liten stund så var Camp 1 på stell. Som erfaren latrinebygger på Grønland fikk jeg den svært tiltrodde oppgaven og følte jeg leverte iht. kravspesifikasjon...

På enhver Svalbardekspedisjon må man ha en "bjørneplan". Enten det være seg hunder, snublebluss eller vakthold. Petter sverget til det siste og planen var at vi skulle gå 2-timers vakter. Helge fikk første økt, så fulgt av Petter, meg og Geir Åke. Slik roterte vi videre på turen.

På mange måter er det fint å få første vakt, da man (teoretisk sett) kan sove 6 timer etterpå. Men da får man også morgenvakta. Så kan man selvsagt få "redeye" vakta midt på natten. Fordelen er at da KAN man slippe unna kun med den, men dette var selvsagt avhengig av NÅR vi slo leir og NÅR vi forlot den.

Siden det var den del vind valgte jeg å bygge ly rundt vaktposten, uten at det skulle forringe sikten. Jeg tilbød meg også å være latrinebygger på de fleste camp'ene våre. I det minste hjalp det med å få tiden til å gå. 2 timer kan virke som en LANG stund når man bare står der og glor etter bjørn - inn i det store hvite landskapet...