Til Storbua og Månvasstinden (21.06.2025)

For knappe 5 år siden besøkte jeg Sandfjellet [1470 m.o.h.], som er det høyeste fjellet i Vestnes kommune. Siden den gang har jeg vært innom parkeringsplassen høyt oppe i Øvstedalen to ganger til fots, i forbindelse med at jeg var på vei ned igjen fra henholdsvis Rollsbotnskorka [1334 m.o.h.] og Brudefølget [1343 m.o.h.]; men jeg hadde ikke gått flere turer med utgangspunkt i Dalskleiva Parkering [390 m.o.h.] før nå. Jeg har imidlertid lenge tenkt på å ta turen oppom Storbua [1498 m.o.h.] herfra, og denne dagen gjorde jeg alvor av det.

For turbeskrivelse fra ovenfor nevnte turer, følg disse lenkene:

• To Mount Sandfjellet in Vestnes Municipality
• Til Storskorka, Litleskorka og Rollsbotnskorka
• Brudefølget

Jeg betalte bompenger som seg hør og bør nede i Øvstedalen, og kjørte opp til Dalskleiva parkering, som ligger helt oppe på 390 m.o.h. Underveis opp hit passerer man ei kjøretøy-sluse med port i begge ender, så man kan unngå at kveget oppe i dalen stikker av når man kjører inn med bil eller traktor. Nå var der ikke kveg i sikte denne dagen, så jeg åpnet og lukket bare den ene porten; men er der kveg nært ved, bør man kjøre inn i slusa, og lukke porten bak seg, før man åpner porten foran seg, og kjører videre. Veien oppover her har ikke fast veidekke, men bare grus, og den er stedvis litt humpete, med vaskebrett og det hele, så det er nok ikke lurt å kjøre opp her med alt for liten bil, og heller ikke med bil som er senket.

Fra parkeringsplassen oppe på 390 m.o.h. fulgte jeg stien, som både er lett synlig og godt merket, opp til Dalskleiva, en smal rygg, som er med og danner vannskillet mellom Romsdalen og Sunnmøre. Stien opp hit er litt ekkel enkelte steder. Den åler seg formentlig mellom glatte svaberg, og noen steder kan det være direkte farlig om man skulle trå feil, og skli utfor. Det er en gang i tiden blitt satt opp jernstenger med kjetting mellom, som et slags gjerde på de mest utsatte partiene, men dette er i dag i ferd med gradvis å gå i oppløsning. Er man godt fjellvant, og uten særlig høydeskrekk, går det helt greit å ta seg opp her, men ellers kan nok dette partiet føles temmelig stressende.

Oppe på Dalskleiva [633 m.o.h.], som parkeringsplassen nedenfor er kalt opp etter, har man fin utsikt utover Kleivavatnet [611 m.o.h.]. Her deler stien seg i en som går til høyre opp mot Litleskorka [1164 m.o.h.], en som går langs nordsida av Kleivavatnet, for så å dreie sørover i retning Pusken og Overøye; og en tredje som følger fjellryggen til venstre oppover mot Øvste Jolbotnen og Sandfjellet [1470 m.o.h.], som er det høyeste fjellet i Vestnes kommune. Jeg valgte denne tredje stien, da jeg hadde studert kartet nøye på forhånd, og visste at man kunne benytte samme vei også opp til Storbua [1498 m.o.h.].

Traséen oppover mot Sandfjellet er tydelig rødmerket (bilde #3), og grei å følge det første stykket, der den følger sørvestryggen på Sandfjellet oppover. Etter omkring en kilometer, forlater stien imidlertid ryggen, og går inn i Øvste Jolbotnen; og her blir det mer steinete og ulendt, pluss at der ganske langt utover sommeren ligger store snøflekker, slik at det er lett å miste både stien og rødmerkingen. Her fortsatte jeg oppover, slik man ofte gjør, der jeg så for meg at stien nok måtte gå; inntil det gikk opp for meg at jeg var i ferd med å havne på feil side av det lille tjernet som ligger i bunnen på Øvste Jolbotnen. Jeg vurderte et lite øyeblikk om jeg skulle legge kursen rett ned mot enden av vatnet (bilde #8), men kom til at jeg antagelig nå ville spare tid på bare å fortsette på venstre side av botnen; ikke minst siden jeg ville miste ganske mange høydemeter på å gå ned til vatnet herfra.

Ulempen med å gå på vestsida av denne botnen, og ikke på østsida, er at det er en del brattere oppover her, slik at jeg ble gående å skrå-belaste anklene og føttene. Det gikk for så vidt greit nok det, men det er gjerne slitsomt i lengden. Jeg jobbet meg gradvis oppover denne fjellsida (bilde ## 10 og 11), og kom dermed først opp på Sandfjell-platået, og ikke opp på ryggen mellom Sandfjellet og Storbua (se GPS-tracking). Skydekket hadde så langt vært temmelig vekslende denne dagen, men det hadde så langt uansett gått veldig greit, ettersom jeg hadde befunnet meg under skydekket. Når jeg nå beveget meg bortover platået i retning den nevnte ryggen mellom Sandfjellet og Storbua, la tåka seg imidlertid tett rundt meg, slik at det omtrent ikke var mulig å se noen ting (bilde ## 12 & 13). Jeg visste fra turen til Sandfjellet for 5 år siden at det var svært bratt ned på Måndalsida av denne fjellkjeden, så her gjalt det å ikke gå utfor kanten. Med GPS koblet til Varsom-app'en fortsatte jeg forsiktig mot Kvasstinden [1375]. Denne Kvasstinden er en knaus på ryggen mellom Sandfjellet og Storbua (se kart), og planen var å stikke oppom denne også.

Vær oppmerksom på at det finnes to Kvasstinder i dette området. Den ene er en knaus på sørøstryggen på Sandfjellet (bilde #11), rager 1166 m.o.h.; er noe krevende å klyve opp til, og er et flott utsiktspunkt med utsikt utover Øvstedalen og Tresfjorden (se min turbeskrivelse fra turen til Sandfjellet i september 2020). Denne første Kvasstinden, eller «Tresfjord-Kvasstinden» hadde jeg nå allerede passert. Imidlertid var jeg nå på vei mot den andre Kvasstinden, eller «Måndal-Kvasstinden» som er på 1375 høydemeter, og som altså ligger mellom Sandfjellet og Storbua. Det første stykket bortover dit måtte jeg altså gå veldig forsiktig, og basere meg på GPS-tracking, ettersom tåka sammen med den hvite snøen gjorde at jeg ikke hadde noen referansepunkt i terrenget rundt meg å orientere meg etter. Da jeg nærmet meg Kvasstinden [1375], lettet imidlertid tåka plutselig litt, og jeg kunne se denne knausen (bilde #16).

Skydekket var som nevnt svært så skiftende denne dagen, og bare den korte tiden jeg satt på Kvasstinden [1375], sprakk det opp og skyet til igjen flere ganger. Jeg tenkte at her gjaldt det å fortsette mot Storbua før det skyet fullstendig til igjen, og jeg ble derfor ikke lenge på denne knausen; jeg tok meg bare tid til å ta et par bilder, før jeg fortsatte i retning Storbua. Først bar det nå ganske slakt omkring 60 høydemeter nedover (bilde #18), før det så bar oppover igjen (bilde #20).

Traséen mellom Kvasstinden [1375] og Storbua var veldig grei å gå. Terrenget her oppe er ulendt, og for en stor del bestående av løse steiner, med en lei tendens til å vippe når man trør på dem, men ellers var det viktigste også her, egentlig å unngå å gå for nær kanten mot stupet på Måndalsida av fjellet. Mens jeg gikk oppover mot toppen, klarnet været mer og mer til, og da jeg var oppe, hadde jeg sol fra skyfri himmel, selv om man fortsatt kunne se noe tåke nede i flere av dalførene innunder fjellet (bilde ## 20 - 23).

Fra Storbua [1498 m.o.h.] fortsatte jeg ned til Månvasstinden [1467 m.o.h.]. Som man kan se på bilde #23, hang det også noen skavler ned på nordsida av Månvasstinden, men i og med at jeg hadde sett dem fra Storbua, og var oppmerksom på dem, passet jeg bare på å gå langt innpå fjellet, og ikke langs kanten, slik at jeg unngikk skavlene. Og når jeg var kommet et stykke innpå Månvasstind-platået, viste det seg mulig å gå til høyre for, dvs. sør for hele den store snøflekken som dekket det meste av platået; og når jeg så fikk øye på varden i det fjerne, var det bare å fortsette bort dit.

Jeg hadde egentlig lurt litt på å fortsette fra Månvasstinden [1467] bortover sørvestryggen på dette fjellet, og like bort på Dyrdalstinden [1371 m.o.h.], for så å følge stien derfra ned til Pusken, og så gå tilbake til Dalskleiva via Nedste Jolbotnen. Jeg har fra tid til annen gått sånne lange turer som det, så det i seg selv er ikke så avskrekkende. Nå skimtet jeg imidlertid i det fjerne at der lå flere snøflekker oppe på Dyrdalstinden (og på ryggen bort dit), og så hadde jeg ikke med meg brodder, og dermed ble det til at jeg droppet denne tanken, for det ville være veldig dumt å komme seg nesten bort på Dyrdalstinden, for så å finne ut at det ikke gikk, og så bli tvunget til å snu.

Det ble med andre ord til at jeg snudde på Månvasstinden [1467 m.o.h.] i stedet. Ruta ned igjen ble i store trekk den samme som jeg hadde brukt opp, bortsett fra at jeg nå ga blaffen i å gå bortom Storbu-toppen og Kvasstinden; og dessuten tidlig peilet meg inn mot riktig side av vatnet i Øvste Jolbotnen, slik at turen ned igjen ble enklere. Ettersom været nå var blitt ganske fint, tok jeg meg også tid til å fotografere litt på veien (bilde ## 27 - 33). Det tok ikke lang tid før jeg var nede igjen ved Kleivavatnet og Dalskleiva, og derfra er det ikke mer enn 7-800 meter (og 240 høydemeter) ned igjen til parkeringsplassen, der bilen stod og ventet med tørre klær som jeg hadde liggende.