Til Skåla og Opstadhornet på Otrøya (19.04.2025)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har de siste årene drevet og samlet på topper i Romsdalen, og tenkte denne dagen at jeg skulle ta turen oppom en av de tre toppene jeg fortsatt manglet ute i Misund, nemlig Skåla [607 m.o.h.]. Jeg var like ved denne toppen i fjor en gang, men da ble det til at vi etter å ha vært på Foksåta la turen ned i Vågsdalen i stedet for å gå over Skåla på vei tilbake til Rakvågen. Jeg kjørte ut til Brattvågen, tok ferja over til Dryna, og fortsatte til Sør-Heggdal, før jeg tok av til venstre, passerte et gårdsbruk, og parkerte omtrent der Heggdalselva møter Lappedalselva. Herfra tok jeg beina fatt, og fulgte en grusvei nordvestover i retning Heggdalskaret og Skarsheia.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På tvers av Otrøya går det et dalføre i retning nord-sør, og grusveien jeg nå gikk på, løper hele veien på langs gjennom denne dalen, fra Sør-Heggdal i sør, til Rakvågen på nordsida av øya. Jeg hadde imidlertid ikke tenkt å følge denne veien lengre enn til Heggdalskaret, en smal kløft med bratt berg på begge sider (bilde #3). Omtrent der var planen å ta av fra grusveien, og begi meg oppover i skogen på østsida av skaret, og så ta meg via Skiftingsvarden [392 m.o.h.] opp til Skåla [607 m.o.h.]. Jeg gjorde som jeg hadde planlagt, og la turen oppover fjellsida til høyre for Heggdalskaret (se GPS-tracking). I starten var skogen ganske åpen, og etterhvert som den ble tettere, var det nok av dyretråkk man kunne følge. Helt i starten var det ikke noe utsikt å snakke om, men etterhvert som jeg kom høyere opp, ble utsikten stadig bedre (bilde #7).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha gått en stund gjennom skog, kom jeg plutselig opp på snaufjellet, og det ble veldig enkelt å orientere seg. Langt der fremme kunne jeg se Skåla, som faktisk så litt majestetisk ut herfra, selv om den bare er såvidt over 600 meter høy. Selve toppen på Skiftingsvarden kunne jeg ikke se enda, men jeg visste den lå lengre fremme på det fjellet jeg var på, og at det bare var å fortsette i retning Skåla, så ville jeg først komme til Skiftingsvarden. Her oppe over skoggrensen, var det igrunnen bare å se seg ut mest mulig svaberg å gå på, slik at man slapp å tråkke ut i myr og røtvasspøyter.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Skiftingsvarden tok jeg noen bilder, men fortsatte så uten noen egentlig pause, ettersom jeg hadde planlagt å fortsette oppom Foksåta [632 m.o.h.] og Opstadhornet [737 m.o.h.] etter å ha vært på Skåla. Fra Skiftingsvarden kunne man se at fjellsida videre opp på Skåla var ganske bratt om man skulle gå rett på. Jeg vurderte et kort øyeblikk å først gå litt nordover, slik at jeg kunne følge en noe slakkere rygg opp på Skåla, men så tenkte jeg at jeg hadde jo ofte tatt meg opp langt brattere fjellsider enn dette, og så ble det til at jeg fortsatte rett på.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Litt oppe i fjellsida bød sørveggen på Skåla, som jeg nå var på vei opp, faktisk på litt lettere klyving. Sammenlignet med de stedene man vanligvis klatrer (fjellene inne i Rauma, for eksempel), er forskjellen den at det her ikke var på langt nær så bratt, men til gjengjeld var det såpass med gress og lyng og mose, at det ikke var noen bergsprekker å holde seg i, men man måtte benytte seg av greiner og røtter, og noen ganger bare noen gresstuster. Sola varmet godt oppe i fjellsida, og jeg hadde allerede tenkt tanken på at her kunne det være huggorm; og plutselig lå det en i gresset på ei hylle rett ved siden av foten min, og rett ved der jeg nettopp hadde holdt hånda mi mens jeg dro meg opp på denne hylla. Det var et nydelig eksemplar, kanskje 80 cm lang, og med pent sikksakk-mønster på ryggen. Dessverre rakk jeg ikke å ta bilde av den, men jeg vil tro den var ganske ung, for den hadde ikke rukket å bli sånn feit og ufyselig som eldre huggormer ofte er. Fra jeg fikk øye på den, gikk det ikke mer enn kanskje ett sekund, før den ålte seg innover i lyngen rett ved.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Skåla ble det på nytt litt fotografering, og så endret jeg litt retning, og la turen sørøstover, ned i dalen mellom Skåla og Foksåta. I denne dalen hadde jeg vært før, men nå la jeg kursen rett imot den bratte vestsida på Foksåta, i stedet for å ta meg bort til stien, som går opp på Foksåta fra sørvest. Det var en del brattere opp denne veien enn den andre, men ikke verre enn at det gikk helt fint på en sånn tørr finværsdag som dette. Foksåta er faktisk 25 meter høyere enn Skåla, men skaret mellom Foksåta og Opstadhornet er ikke så dypt, så Foksåta har primærfaktor på bare 59 meter, og dermed bare grønn kartnål, og den inngår dermed ikke i lista over Romsdalstopper med primærfaktor > 100 meter.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Foksåta var det bare å fortsette i retning Opstadhornet. Jeg har som nevnt vært på Opstadhornet en gang før, men fjellet passet fint inn i den runden jeg hadde sett for meg denne dagen, og så er jo Opstadhornet med sine 737 høydemeter også Otrøyas høyeste fjell, og da er det jo greit å kunne si at man har vært der mer enn én gang. Sist jeg og eldste sønnen var der, lå det en del snø oppe i nordsida av fjellet, og da husker jeg vi angret på at vi ikke hadde tatt med brodder; men i dag var det bart og fint, og det var bare å tusle oppover. Oppe på toppen av Opstadhornet er det bratt ned på sørsida av fjellet (bilde ## 16-18), og her er det i grunnen man får noe av den beste utsikta som er å oppdrive på Otrøya. Herfra kan man, på en finværsdag som denne, dra kjensel på et hav av fjell helt inne i området omkring Åndalsnes. Forstørrer man opp bilde #18, vil den som er kjent kunne dra kjensel på både Venjetindane, Kalskråtinden og Store Trolltind, om enn oppløsningen i bildet ikke er den beste. Og Romsdalshornet kan skimtes som en skygge foran Kalskråtinden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Opstadhornet bar det så nedover mot Vikanakken, som ligger mellom Opstadhornet og Sør-Heggdal (se kart). Det går ei bratt renne nedover sørøstryggen av Opstadhornet (se bilde #19), men det går en ganske fin sti langs denne renna, så den bratte nedstigningen bød aldri på noe problem. I bunnen av "bakken" var det et slags lite skar, før det bar oppover igjen. Den første knausen man da kommer til , Vikenakken Øst [503 m.o.h.], har primærfaktor på bare 36 meter, så det er ikke så veldig mye man skal oppover før man kommer dit.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm