Randonnee-tur til Husnebba (11.01.2025)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg var seint ute denne dagen, og hadde ikke tid til noen lang tur. Turen opp til Husnebba [808 m.o.h.], kunne imidlertid umulig være så skrekkelig lang, og den manglet jeg jo på lista mi over Romsdalstopper med PF > 100 meter. Og ganske riktig, dette viste seg å være en nokså kort tur; faktisk brukte jeg lengre tid med bil hjemmefra og inn til Innfjorden, enn det jeg brukte fra Hellerøra og opp på Husnebba. Jeg kjørte forbi Romsdal Lodge, og opp til parkeringsplassen på Hellerøra. Der traff jeg et par langrennsløpere som jeg sa hei til i det jeg steg ut av bilen. Jeg spente på meg rando-støvlene, og løftet skiene ut av bilen, og så bar det avsted. Det er mye av vinteren (så sant det er nok snø, formodentlig), tråkket langrennsspor opp fra Hellerøra til Kavlisetra. Dette var jeg klar over fra tidligere, men det jeg ikke var klar over, var at dette maskin-tråkkede skisporet fortsetter like opp til Husnebbu [680 m.o.h.]. Nå var riktig nok rando-skia mine altfor brede i forhold til det tråkkede sporet, så jeg gikk stort sett ved siden av, men det var likevel lett å gå oppover langs veien ettersom trakkemaskina hadde tråkket snøen kompakt også utenom selve ski-gang-sporet. Det blir tidlig mørkt så langt nord på denne tiden av året, så da jeg ankom Kavlisetra, var skumringen allerede i full gang. Det var lys i éi hytte der oppe, mens resten lå mørklagt (bilde #2).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I det jeg passerte Kavlisetra, dreide skisporet litt mot høyre. I min villfarelse trodde jeg da at sporet bare førte ned til noen av hyttene, så jeg forlot sporet, og siktet meg rett inn på Husnebba, som jeg fortsatt kunne skimte der framme, selv om det nå begynte å bli mørkt. Mens jeg strevde meg fram gjennom djupsnøen, ble jeg forbigått av en kar med hodelykt langt ute til høyre, og det var da det gikk opp for meg at skisporet slett ikke endte opp borte ved hyttene, men at det svingte mot venstre igjen litt etter der jeg hadde forlatt det. Men da jeg krysset sporet igjen kort etter, hadde det fortsatt ikke gått opp for meg at sporet faktisk førte helt opp til Husnebbu; nå så jeg for meg at det tråkkede sporet fortsatte opp i dalføret mellom Kyrkjetaket og Kjøvskartinden (og kanskje like inn til Måsvassbu), så jeg forlot sporet nok en gang, og peilet meg fortsatt inn på Husnebbu.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ikke lenge etter ble jeg på nytt forbigått av en annen skiløper, denne gangen en langt ute til venstre for meg. Jeg reflekterte imidlertid ikke noe videre over det, for nå måtte jeg ta meg ned i et dalføre med ei lita elv i bunnen. Det var såpass med snø at det ikke var noe problem å krysse elva. Noe bratt var det riktig nok opp på andre sida av elva, men ikke verre enn at det gikk greit å komme seg opp; og så fortsatte jeg oppover mot Husnebbu. På vei videre opp dit, la jeg nå merke til at lyset fra hodelykta til den siste skiløperen som hadde passert meg, fortsatte i en stor halvsirkel til venstre for meg, og da jeg ankom Husnebbu, stod denne karen og ventet på meg. Vi slo av en liten prat, før vi ønsket hverandre god tur videre.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Husnebbua var bare ei bitte lita hytte, og ikke noen DNT-hytte som man kan ta inn i og overnatte eller noe sånt, selv om navnet kanskje får det til å høres sånn ut. Jeg la i vei igjen bak bua, og kom straks etter til "foten" av der fjellet bratner til opp mot vest-toppen. Her forsøkte jeg å unngå å gå rett opp det aller bratteste, hvor jeg tenkte det kunne være en viss skredfare, selv om den ikke skulle være så veldig stor akkurat nå. Jeg tok meg bort på vestryggen, og derfra var det litt mindre bratt bort til vest-toppen [798 m.o.h.]. Herfra fulgte jeg så fjellryggen videre østover til jeg var nede i skaret mellom de to toppene, og så bar det kanskje 60 meter i mer sørvestlig retning, før jeg var oppe på hovedtoppen. Her oppe fikk jeg tatt litt flere bilder, og så var det av med ski og feller, og så på igjen med skiene, før jeg startet på turen ned igjen. Nå fulgte jeg ikke kammen slik jeg hadde gjort på vei opp, men holdt meg litt nede i fjellsida (se GPS-tracking), og la inn akkurat stor nok helningsvinkel til at jeg gled fremover, og slapp å stake meg frem. Når jeg i ettertid studerer kartet litt nøyere, ser jeg jo at jeg kunne fått en litt slakkere, men samtidig gøyere nedfart, om jeg fra toppen hadde kjørt nordøstover til jeg var nede på ca. 740 m.o.h., og så svingt vestover mot Husnebbua derfra. Jeg kom meg uansett greit ned igjen til Husnebbu, og derfra fulgte jeg nå den tråkkede skitraséen ned igjen til Hellerøra. Om lag 500 meter vest for Kavlisetra, kommer man til et sted der veien går oppover et kort stykke, før det bærer ned igjen, men dette partiet er såpass kort at man fint greier å forsere det ved å stake og gå fiskebein, uten å måtte på igjen med skifellene. Hadde turen gått i dagslys, kan det hende jeg omtrent på dette sted hadde forsøkt å ta meg over til andre sida av Ådalselva, og så kjørt nedover på motsatte side av dalen; for jeg ser for meg at det kan være litt artig skogskjøring der.

© Atle Solholm

© Atle Solholm