Til Drynjahatten med eldste datter (11.05.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Øya Dryna ligger i Misund Kommune ytterst i Romsdalsfjorden, og denne øya har bare ett fjell, og dette kalles Drynjahatten. På Peakbook-kartet er det riktignok avmerket et par andre PBE'er, som Litle Dryna [107 m.o.h.] og Dryna Vest [131 m.o.h.], men disse er å regne som knauser på Drynjahatten. Drynjahatten er nokså nøyaktig 200 meter høy, og sånn sett en passelig mosjonstur for store deler av befolkningen; i det turen ikke er for bratt, og heller ikke for lang for de fleste. For å gjøre litt mer ut av turen, planla vi å gå opp fra sørvest, og ned igjen på andre enden av øya, for så å gå fjøra på nordvestsida av øya tilbake til bilen. Vi kjørte derfor til Brattvågen, og tok ferja over til Dryna, og parkerte på en parkeringsplassen rett ved ferjekaia. På en varm sommerdag, hadde vi nok bare parkert på ferjekaia i Brattvågen, og latt være å ta bilen med oss over; men på denne dagen valgte vi å ta bilen med over, så ikke vi skulle risikere å komme svette tilbake til ferjekaia, og så bli stående kalde og våte og vente på neste ferje, fordi vi akkurat ikke rakk den forrige.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det går en skogs- eller traktorvei oppover lia akkurat vis-à-vis parkeringsplassen ved ferjekaia (bilde #1). Vi fulgte denne ca. 200 meter før vi kom til en kraftig høyresving, og deretter knapt 100 meter til, før veien tok en venstresving. Akkurat i denne svingen avgikk en godt synlig sti, hvor det også tydelig var merket med skilt, at denne stien gikk opp til Drynjahatten. Vi tok av på stien, og fulgte den oppover (bilde #2). Drynjahatten har en sørvest-rygg, og denne fulgte vi oppover. Stien går aldri veldig bratt, men den er en anelse brattere akkurat i starten, før man kommer skikkelig opp på ryggen. Straks man er oppe på sørvestryggen, flater både terrenget og stien ut, og turen videre oppover er en ganske fin "søndagstur". Stien passerer like innunder toppen på den knausen som her i Peakbook er kalt "Dryna Vest", men uten å gå oppom selve toppen på denne knausen. Hadde jeg vært oppmerksom på det, hadde jeg nok lagt inn en avstikker dit opp, bare for å kunne si at vi hadde vært der; men jeg oppdaget det på Peakbook-kartet (i Peakbook-app'en) først etter at vi hadde passert, og da gadd vi ikke gå tilbake. Like øst for denne knausen, gikk imidlertid stien helt opp til et skar med ei renne som gikk bratt ned på nordvestsida av fjellet, og som det var verdt å få med seg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På vei videre oppover sørvestryggen, hadde vi fin utsikt både over til fastlands-sida, og tilbake i den retningen vi var kommet opp. Stien gikk imidlertid litt nede på sørøstsida av selve eggen, slik at vi i hvert fall til å begynne med ikke hadde utsikt nordover, eller utover mot havet og mot nordøyene. Omkring 500 meter før vi kom til topps på Drynjahatten, løp stien imidlertid opp på selve eggen, og vi fikk fin-fin utsikt også i den retningen. Hadde vi gått glipp av "Dryna Vest [131 m.o.h.]", passet jeg nå desto nøyere på at vi la turen oppom Drynjahatten Vesttoppen [199 m.o.h.], som også er en egen PBE (dvs. Peakbook Element). Allerede på denne toppen var det fabelaktig utsikt, og nå var det heller ikke mer enn ca. 200 meter igjen i nokså flatt terreng bort til hovedtoppen, hvor utsikten om mulig var enda et hakk bedre (se bilder). Fra toppen hadde vi lurt på å ta østryggen ned igjen fra fjellet. Denne så imidlertid nokså bratt ut her oppe fra, og vi fant heller ikke noen sti; og dermed ble det til at vi tok nordryggen ned igjen; for der var det en god å tydelig sti og finne, og akkurat i det vi skulle til å gi oss i kast med turen ned igjen, kom det dessuten også en dame opp denne stien; en bekreftelse på at stien nokså sikkert var farbar.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nordryggen gikk i starten ganske slakt nedover, men bratnet til litt etterhvert. Nede på 117 høydemeter, kom vi til en liten knaus, hvor det igjen var verdt å legge inn et stopp for å se på utsikten. Utsikten generelt var selvfølgelig ikke bedre enn det den hadde vært oppe på toppen, men utsikten langsetter fjellfoten og ruta vi var tenkt å gå tilbake, var bedre herfra (bilde #12). Stien videre nedover fra denne knausen, gikk nå østover fra det lille skaret mellom knausen og fjellet vi var kommet ned fra (se kart). Den var hele veien tydelig og lett og følge, og gikk i retning garden Vardneset nordøst på øya. Jeg hadde en stund lurt på om vi ville måtte gå helt frem til dette gårdsbruket før vi kunne ta vestover langs strandlinja slik vi hadde tenkt, men da vi var nede fra fjellet, kom vi til et sted hvor stien delte seg, og hvor den stien som tok av mot venstre, gikk tvers over myra (se GPS-tracking), og bort til den stien som gikk vestover parallelt med strandlinja, men ca. 100 meter fra denne; og som den dag i dag av en eller annen grunn går under navnet Tyskerstien.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi fulgte stien på utsida av øya, først vestover, og etterhvert gradvis sørvestover. Også denne stien var fin og tydelig, og lett å finne, og terrenget var heller ikke så veldig kupert, så her var det svært lett å gå. Vi kom etterhvert til ei grotte, som av en eller annen grunn kalles Franskhellaren. Utenfor denne helleren var det laget til både bord og benker, og her ville vi nok på en dag med veldig god tid ha satt oss ned og spist matpakken vi hadde med oss. Nå var imidlertid situasjonen den at neste ferje gikk om knapt et kvarter, og den neste der igjen først 2 timer senere; og dermed valgte vi å bare fortsette, uten en gang å ta en titt inn i grotta.

© Atle Solholm

Litt vest for Franskhellaren, møtte vi igjen en liten motbakke, for her går stien plutselig over i den traktorveien vi hadde startet turen med, og denne krysser over sørvestryggen av Drynjahatten gjennom et skar på ca. 40 høydemeter. Fra dette skaret bar det så nedover mot ferjekaia igjen. Vi passerte først en venstresving, deretter den svingen hvor vi hadde tatt av fra traktorveien tidligere på dagen; så 180-graderssvingen vi hadde passert helt i starten, og så var vi nede igjen ved hovedveien (Fylkesvei 668) og parkeringsplassen på andre sida av veien. Vi rakk ferja med et par minutters margin, og matpakkene vi ikke hadde tatt oss tid til å spise underveis, ble i stedet fortært ombord i ferja.

© Atle Solholm

© Atle Solholm