Med Snowline-brodder i dyp snø til Lille Middagstinden (20.04.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Denne dagen hadde jeg egentlig tenkt å forsøke meg på en kombinert fot- og randoneetur til Middagstinden [1568 m.o.h.]. Når jeg nærmet meg Innfjorden, kom jeg imidlertid på at jeg hadde glemt randostøvlene igjen hjemme, og da hjelper det lite at jeg hadde husket på å ta med meg alt mulig annet. Planen var å gå med Snowline-brodder på beina, og ski og støvler på sekk, opp til Lille Middagstinden [943 m.o.h.]; for så å bytte til rando-utstyr der oppe, og gå de siste 600 høydemetrene på ski. Langs denne traséen er turen opp til Lille Middagstinden såpass bratt, og vegetasjonen såpass tett, at det uansett er nokså uegnet for å gå på ski, det være seg rando- eller fjellski.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Da jeg kom til Innfjorden, tok jeg av fra riksveien, og fulgte Berillvegen [Fylkesvei 5990] inn til Berill; og derfra tok jeg så Bøstølvegen, som er en bomveg, opp til parkeringsplassen på Herdslan, hvor jeg parkerte bilen, og la i veg ut på tur. Jeg forsøkte først å kjøre videre innover langs Berillvatnet [371 - 3790 m.o.h.], men innover her hadde det lagt seg såpass med snø, at det var håpløst å fortsette, i og med at jeg hadde sommerdekk på alle 4 hjul. Så jeg rygget tilbake, parkerte bilen på Herdslan, og la i veg derfra. Jeg hadde et par truger liggende bak i bilen, og disse hengte jeg nå opp på ryggsekken i stedet for Randonee-skiene; og tenkte nå å gå med brodder opp til Lille Middagstinden, for så å fortsette med truger videre derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte grusveien ca. 2 km innover, til jeg, et stykke etter Berillvatnet, kom til stedet der Bøstølvegen tar av til høyre og krysser elva, mens veien til Tuten fortsetter rett fram (se kart/GPS-tracking). Her tok jeg brua over elva, og fant stien til Tindevatnet, som starter akkurat der, og fulgte denne nedover på andre sida av Elva. Denne stien følger elva nedover bortimot 500 meter, men dreier så nordover, og følger en liten bekk gjennom skogen oppover i fjellsida, som her kalles Bøstøllia. Til å begynne med er ikke stigningen så veldig bratt, men det bratner til etterhvert, og når man har passert 600 høydemeter, begynner det å bli temmelig bratt, slik at det med den tette skogen i tillegg, ikke blir noe egnet sted å gå på ski. Mange steder ville nok skiene forøvrig ha hektet seg fast i greiner på trærne dersom jeg hadde gått med dem fastspent på sekken, men nå lå de igjen i bilen, og trugene stakk ikke like høyt opp, og utgjorde derfor ikke noe problem. Jeg gikk med én skistav i hver hånd, og det var veldig greit å ha disse å støtte seg til etterhvert som jeg kom høyere opp, og snøen ble dypere.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien opp til Tindevatnet er egentlig rødmerket, dels med rødmerking på trær (bilde #4), og dels med rødmerking på stein (bilde #7). Tiden har imidlertid tæret på rødmerkingen, spesielt på trærne, så den var mange steder vanskelig å få øye på; og stien var stort sett såpass nedsnødd, at heller ikke den var noe lett å finne. Det hadde snødd en god del det siste døgnet, og dette gjorde det litt tungt å ta seg oppover denne traséen. Når jeg kom ut av skogen, var snødybden såpass stor, at jeg mange steder vadet i snø til godt opp på lårene. Traséen jeg fulgte, førte meg opp på en liten knaus [865 m.o.h.] akkurat i skaret mellom Lille Middagstinden [943 m.o.h.] og en noe høyere knaus [989 m.o.h.] på Nonstindsida av skaret. Her tok jeg av Snowline-broddene, og spente på meg trugene. Imidlertid viste det seg ganske snart at ene bindingen på ene trugen ikke fungerte som den skulle. Ikke fikk jeg strammet den opp ordentlig, for låsemekanismen bare glapp; og etter 20-30 meters gange løsnet den helt, slik at trugen plutselig stod igjen i snøen bak meg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg gjorde en kjapp vurdering av situasjonen, og kom til at det ikke var noen god idé å fortsette med en truge som ikke fungerte som den skulle, og spesielt ikke siden det allerede også var langt på dag, og kvelden nærmet seg. Jeg bestemte meg imidlertid for å forsøke å komme meg opp på Lille Middagstinden. Det var imidlertid lettere sagt enn gjort, for oppover der var det isete og glatt og ekkelt, og dessuten så bratt, at man lett kunne segle utfor en skrent og bli drept, dersom broddene på undersiden av trugene skulle gleppe, og man mistet fotfeste på isen. Jeg fulgte ei brei hylle som gikk skrått oppover til et lite platå ca. 904 m.o.h. (se tracking), og derfra fulgte jeg andre, mye smalere hyller opp til topps. Der oppe tok jeg litt bilder, men det var for surt og kalt til at man fikk lyst til å sette seg ned og spise. Utsikten utover dalen var fin, men andre veien hang skydekket lavt, slik at man ikke se toppen på hverken Middagstinden eller Nonstinden. Jeg forlot toppen ganske kjapt, og tok meg, med truger på beina, og med hjertet i halsen, ned igjen fra Lille Middagstinden den samme isete vegen jeg var kommet opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede igjen på den første knausen (den på 865 m.o.h.), byttet jeg tilbake igjen fra truger til Snowline-brodder, og så gav jeg meg i kast med turen ned igjen. Hadde jeg strevd meg meter for meter gjennom snøen på vei oppover, gikk det mye lettere når jeg nå skulle ned; for nå fulgte jeg mine egne fotspor, og nå hadde jeg dessuten tyngdekraften på min side. Nå kom forøvrig skistavene enda mer til nytte enn det de gjorde på vei opp, og spesielt var de nyttige å ha hver gang det ene benet tråkket gjennom snøen, og forsvant inn i et svært hull i den steinete bakken under snøen. Turen ned igjen fulgte for øvrig samme trasé som jeg hadde fulgt oppover, både nedover gjennom skogen, og deretter lang elva, og så langsetter bilveien like ned til parkeringsplassen hvor jeg hadde satt fra meg bilen. Denne turen ble ikke helt slik jeg hadde planlagt, i og med at jeg bare kom meg opp på Lille Middagstinden. Lengden på turen var det imidlertid ikke noe å si på, ettersom jeg hadde måttet gå helt nede fra Herdslan. Inne i hodet mitt valgte jeg å se på dette som en rekognoseringstur og en god workout, og da føles ikke turen så mislykket likevel.

© Atle Solholm

© Atle Solholm