Randonnee-tur til Nebba i Mittet (20.01.2024)
| Startsted | Mittetdalen (301moh) |
|---|---|
| Sluttsted | Mittetdalen (301moh) |
| Turtype | Randonnée/Telemark |
| Turlengde | 3t 27min |
| Distanse | 10,7km |
| Høydemeter | 1162m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Nebba (1105moh) | 20.01.2024 |
|---|

![Bilde #2: Utsikt fra parkeringsplassen mot Nebba [1105 m.o.h.]. Den tilsynelatende toppen på bildet er imidlertid en knaus angitt til 927 m.o.h. på kartet, mens selve toppen ligger ca. 1 km videre bakover på en rygg bakom knausen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240124_65b0f511a515b.jpg?p=medium)
Turen opp på Nebba i Mittet [1105 m.o.h.], er en grei tur å ta når det er meldt stor skredfare [3!], for denne turen går det an å legge slik at den snor seg mellom de bratte partiene. Jeg kjørte inn til Mittet på halvøya mellom Langfjorden og Romsdalsfjorden, og tok av til høyre ikke så lenge etter brua, og fulgte Fylkesvei 6008 ("Dalevegen") innover Mittetdalen. Etter bygda Dale, fortsetter veien som Skrokkenvegen. Denne er bompengebelastet med kr. 60,- (pr. 2024), men belastningen skjer elektronisk (via YouPark), så man behøver ikke ha penger med seg på turen. Jeg fortsatte oppover dalen så langt opp som veien var brøytet (bilde #1), dvs. opp til 301 m.o.h. Her parkerte jeg bilen, spente på meg skiene, og så bar det av sted. Kort etter meg kom også en kar med traktor, men han var allerede i full skimundur, og hadde skiene liggende klare i traktorskuffa, så han var kjappere enn meg med å få på seg skiene og komme seg av sted.

![Bilde #4: Her har jeg krysset elva, og har fått utsikt over til Skrokkensetra [420 m.o.h.], med Skrokkenfjellet [1058 m.o.h.] i bakgrunnen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240124_65b0f81a02294.jpg?p=medium)
Jeg fulgte Skrokkenveien videre ca. 1/2 km. Her var jo ikke veien brøytet, men snøen var ganske lett og fin å gå i (sammenpakket såle pluss nysnø oppå), og i tillegg hadde vår venn med traktoren nettopp gått opp noen fine spor; riktignok med smalere ski enn det jeg hadde, men likevel. Da jeg hadde ca. 300 meter igjen til Skrokkensetra, var det en lysning i skogen på høyre side; og her tok jeg av fra veien, og la kursen ned til Mittetelva. Elva var nokså grei å krysse. Steinene var dekket av snø, og til dels var det også snøbroer mellom steinene; men disse broene var ikke trygge, for man kunne ikke bare høre vannet sildre mellom steinene, men der var også åpninger i snøen, hvor man kunne se vannet renne nedover. Jeg brukte skistavene til å kjenne etter hvor det var trygt å trå, og skiene var såpass lange, at det ikke bød på noe problem å plassere dem slik at det hele tiden var minst to steiner under dem. På andre sida av elva var det en aldri så liten skrent jeg måtte opp, og deretter var det bare å gi seg i kast med den langstrakte østryggen på Nebba, fjellet jeg skulle opp på.
![Bilde #5: Litt oppe i høyden, kom Måsvasstinden [1204 m.o.h.] og Litle Blåtind [1157 m.o.h.] fint tilsyne. Måsvasstinden til venstre, og Litle Blåtind til høyre.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240124_65b0fa81b50c8.jpg?p=medium)

Denne fjellryggen føltes ganske langdryg, men jeg fikk etterhvert fin utsikt mot både Skrokkenfjellet, Måsvasstinden og Litle Blåtind (bilde ## 4 & 5); og da jeg var kommet enda høyere opp, kom også Såta til syne ute på venstre hånd, og til høyre fikk jeg Skåla og Skålaksla på andre sida av Langfjorden. Og rett fram lå selve Nebba, som jeg var på vei opp på. Der fremme blir østryggen plutselig litt brattere, og det gjør at Nebba-fjellet på en måte stikker litt opp fra det hei-landskapet jeg nå kom tuslende langsetter (bilde #6). Da jeg hadde gått bortimot en kilometer fra der jeg hadde krysset elva, var jeg fremme ved denne stigningen. Akkurat i denne bakken er det et par små partier hvor helningsvinkelen, ifølge inklinasjonskartet, er mellom 30 og 35 grader. Man kan saktens unngå disse gule flekkene på Varsom-kartet helt, dersom man enten går sikk-sakk mellom dem, eller legger ruta forbi dem på nordsida; men det er vanskelig å helt unngå de blåmerkede teoretiske utløpsområdene for skred. Imidlertid var det relativt avblåst akkurat her, så det var definitivt ikke nok snø til at et eventuelt skred skulle kunne gå hele veien ut i det lysest fargede utløpsområdet. Jeg gikk i sikksakk mellom steinene oppover, og kom meg greit opp på platået ovenfor denne bakken. Knausen jeg nå stod på rager, ifølge Statens kartverk, 927 m.o.h. Herfra var det under 200 høydemeter igjen til toppen, men stigning videre oppover var nokså slakk, så det var fortsatt omkring en kilometer igjen å gå.
![Bilde #7: Såta [1131 m.o.h.] kommer til syne ved enden av vestryggen på Litle Blåtind [1157 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240124_65b0fc837a644.jpg?p=medium)
![Bilde #8: Vesleskåla [901 m.o.h.], Skåla [1127 m.o.h.] og Skålaksla [1076 m.o.h.] kommer til syne på andre sida av Langfjorden.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240124_65b0fd5cb9ec7.jpg?p=medium)
På vei opp det siste stykket opp mot toppen, blåste det mye kraftigere enn det hadde gjort lengre nede. Det snødde ikke (eller jeg innbiller meg at det ikke gjorde det), men vinden virvlet opp en hel del snø fra bakken, slik at utsikten ble heller dårlig. Et par ganger ble det fullstendig "white out", slik at jeg i grunne ikke så noen ting; og da stoppet jeg opp og ventet til de verste vindkastene hadde gitt seg, slik at jeg i hvert fall kunne se steinene ute på kanten mot stupet jeg visste lå noen meter til høyre for meg. Jeg dobbeltsjekket også stadig med GPS'en min, og med Peakbook-app'en, for å holde rede på hvor langt det var igjen til toppen; og da jeg mente at nå måtte jeg da snart være der, kom også varden på toppen til syne bare noen meter fra meg. Jeg ble ikke lenge på toppen, bare lenge nok til å få tatt fellene av skiene, og puttet dem i sekken; for her oppe var det ikke mye å se på denne dagen (bilde #10). Ned igjen fulgte jeg stort sett samme traséen som jeg hadde fulgt oppover. Ulempen med å følge en såpass slakk trasé, er at nedkjøringa ikke blir så spennende som den ville blitt på brattere steder; men den store fordelen er jo at man helt unngår skredterreng på denne måten.
![Bilde #9: Endelig dukker toppen av Nebba [1105 m.o.h.] opp. Det snødde ikke, men den kraftige vinden her oppe virvlet opp mye snø, slik at det ble lite kontrast, og dårlig utsikt.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240124_65b0ffb856c50.jpg?p=medium)

Kommentarer