Surtningssuene (04.08.2005)

Skrevet av Erik:

Påtenkt en stund
Roger og jeg hadde lenge snakket om en fjelltur i løpet av sommerferien. Vi hadde lyst på Surtningsue, et sted i siste halvdel av juli kanskje... På tur over Urdadalstinder 9. juli (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3282)
ble neste trekk diskutert med Morten, som faktisk også hadde Surtningsue på programmet omtrent samtidig. Vi bestemte oss da for Surtningsue, uten å datofeste turen noe nærmere. Senere havnet vi etter div. pm og sms på torsdag 4. august. I mellomtiden var både Kim og Nils inne i bildet, men frafalt av ymse årsaker. Til sjuende og slutt meldte også Roger forfall, han kunne bare onsdagen, og gikk da Kvassryggen og Høgdebrotet sammen med Lars. Vi endte derfor opp med 4 personer, nemlig Line, Robert, Morten og meg. Vi skulle møtes på Gjendesheim for å ta første båten innover kl. 8 på torsdag morra.

Jeg sov lite og dårlig natta før, 2-3 timer søvn bare. Jeg la inn litt sikkerhetsmargin på reisetida grunnet båtskyssen vi var avhengige av, og med nesten tomme veier, ankom jeg Gjendesheim allerede kl. 0600, ikke lenge etter soloppgang. Der sto et par fiskere i elveoset, ellers livløst, med unntak av ei fiskemåke som ropte sårt på neset over elva… En kjølig vestatrekk kruset Gjende, og over innsjøen glødet Storådalshøe/1888 i morralyset, langt ute i vest, over den ennå skyggelagte Memurudalen. Jeg snørte på fjellstøvlene, og slappet litt av i bilen før de andre ankom. Jeg hilste da på Robert for første gang, en diger og svært hyggelig kar skulle det vise seg. Line påsto hun måtte hjem samme dag, og tenkte å gå ut igjen langs Gjende etter fjellturen, altså en 3 timers ekstra marsj om natta! Jeg hadde også vært inne på tanken, så vi bestemte oss for dette på brygga. Jeg la følgelig igjen all overnattingsbagasjen i bilen. Stegjerna ble også liggende, da turruta medførte lite snøflanker og kun flate brepartier. Deretter gikk båtferden til Memurubu, hvor det yrte av folk. Morten og Robert bestilte senger i sovesal, og deretter fór vi til fjells. Klokka var da blitt 0915.

Ut av vei, ut av lei
Den første kilometeren opp lia fulgte vi turistvrimmelet langs Bessegg-stien. Der den dreide østover, tok vi av nordover og ut i jomfruelig lende, vekk fra sti, og vekk fra folk… Vi aktet ikke å følge standardruta inn Memurudalen til Store, men vårt mål var hele Surtningsue-traversen, over Søre/2133, Sørtoppen/2302, Store/2368, Oksle/2222, Austre/2078, Nestaustre/2035 og Midtre/2251. Innimellom disse ventet oss også en tilleggstopp med PF 12m, som ren bonus!

Oppover fjellet blomstret fjellfloraen friskt, mens et og annet lett regnslør sveipet inn med vinden fra vest. En liten rast ble tatt før vi mistet Muruoset og det jadegrønne Gjende av syne. Vi så nå her oppe fra at stortoppene innover lå innhyllet i drivende skyer og tåke, men været virket ustadig, så vi håpte det kunne letne noe innimellom. Det så i hvert fall verre ut lenger vest… Vi tok peiling forbi østsiden av Hesttjønne/1473, mot ryggen på Søre/2133. Et par kilometer lenger inn tok vi en kort fotopause. Der lå en større rund morenesten alene oppå et flatt svaberg. Morten måtte teste om han kunne rugge på denne - total fiasko :( . Jeg fortalte da ei historie om Sterke-Nils, den vidgjetne kraftkaren fra 1800-tallets Telemark. En liknende større sten ligger utstilt på sokkel i Seljord, og på en plakett står det noe sånt som ”Denne stenen heve Sterkje-Nils lyft!”. Dette inspirerte tydeligvis Sterke-Robert til dåd, og han imponerte med glatt å rugge stenen skikkelig! :roll:

Vi tok så videre over rota på den sørgående ryggen fra Søre/2133, og over på ryggens vestside. Der dreide vi så nordøst og opp mot toppegga, oppover bratt men relativt stabil ur, ispedd enkelte bergskjær. Etterhvert endte vi opp på et kort glatt og bratt svaparti de siste 10-15 metrene før selve toppegga. Robert gikk opp mer høyre enn oss andre, fulgte ei renne i fjellsida, og endte opp på det ytterste toppunktet på sørryggen, 200m lenger sør enn oss. Derfra kom han så nordover langs egga opp til oss andre.

Luftig
Oppe på egga så vi nå 150 m vertikalt ned i brebotnen øst under Søre/2133. Nedre halvdel av breen var snøfri, og nærmest askegrå av iblandet erosjonsmasse, med særs tydelige "årringer" i brefallet. Artig å ligge på magen på stupkanten, strekke hals og kikke ned i avgrunnen, nydelig kilen høydefølelse dette! I vest dominerte Austre Memurubreen totalt utsynet. Vi balanserte så videre opp til varden på Søre/2133. Derfra skuet vi turens crux, en sylsmal egg på snaue 50 cm bredde, med 150 loddrette hm på høyresiden mot breen, og styggbratte svapartier på motsatt. Jeg kløv utover egga, til jeg etter 30 m nådde en liten hammer på 2,5 til 3 m høyde. Denne var ikke god å få tak på, da den var såpass bratt og overhengende i både front og på begge sider, at man vanskelig kunne se hvorvidt tak eller fotfester fantes nedunder én. Men liggende og halvt hengede utover hammeren, kunne jeg se et godt fotfeste et laaangt steg nede i fronten. Jeg avventet her, mens de andre klargjorde tau og sikring oppe ved varden. Line ville gjerne ha sikring utover egga. Robert kom derfor etter og satte sikringer ut langs egga fram til hammeren. Jeg tok så av ryggsekken, og kløv forsiktig ut i hammerfronten. Ikke marginer for noen miss her! Med et særdeles langt og uttynet steg, nådde skotuppen det nevnte fotfestet, mens jeg mest hang i håndtakene. Derfra greit ned på egga innunder hammeren. Robert senket så ned sekken min, og førstemann var forbi cruxet :P .

Da var det Lines tur, og hun kom etter ned egga med tausikring, mens Robert lagde et rappellfeste i en fast sten oppå hammeren. Jeg så nå både front og sider på hammeren godt fra der jeg satt, og kunne derfor fortelle Line hvor fotfester og tak befant seg i hammersiden øst mot stupet og breen, hvorpå hun forsiktig og tausikret firte seg ned der. Vestsiden var uaktuell å gå ned. Skarpkanten på ei skråttliggende helle var på østsiden fristende å holde i. Jeg hadde skrapt på denne med foten mens jeg satt oppå hammeren, og hella ga en hul og heller utrygg lyd, den hørtes bent fram løs ut... De andre fikk derfor beskjed om ikke å benytte hella. Til slutt kom Robert og Morten etter, samme vei som Line, men uten sikring. Jiiha, alle vel over - artig dette! :D

Videre siste biten opp til Sørtoppen/2302 var grei. Bergarten endret seg oppover der, fra vanlig erodert gråsten, til store lyse svaberg med bra friksjon/fotfeste. Reneste sørlandet oppi der! På veien mot Sørtoppen måtte vi utom en pynt å fotografere litt, da vi nå var i ferd med å miste utsikten, fordi vi nådde opp i skylaget og tåke. Djupt nedunder oss lå Gjende som en glitrende smaragd i et solstreif uti dalbunnen, mens kritthvite snøéler sopte østover i himmelrommet mot Gjendealpene... For en frihetsfølelse, for et syn! Vi tygget jamt høydemeter videre, og sto snart på Sørtoppen/2302.

Forsmak...
Der oppe kom i korte glimt Store/2368 til syne gjennom det raskt drivende skylaget, og vi så også østover over breen til Austre, Nestaustre og Midtre. En liten matbit, og vi strenet så mot Store. Igjen skiftet geologien, nå til en hvitspraglet og mer fingranulert og frostsprengt stenart. Langs stupkanten mot breen sto et par knivskarpe skar som hogget inn i fjellkanten, skumle hvis man skulle komme ranglende stupnært på ski langs skavlekanten vinterstid. Oppe på Store var det kun halvskumt, vindfullt og tåketett. Robert og Morten fór videre nordover for å forberede brekryssingen. Da jeg forlot toppen, letnet det et øyeblikk, slik at jeg fikk se snøflanken/brehenget vi skulle gå ned fra fjellkanten. Ei relativt smal lei ned og halvt tilbake (SØ) skilte seg positivt ut, mellom breglipper og hull/sprekker i snølaget. Etter å ha rigget taulaget ferdig, sendte vi så Line ut først som "breåte" (modige karer gitt!) - neida, mest for å ha kjøttvekt bakover om førstemann skulle gå igjennom dette. Over breen fikk vi i sensommerdagen allerede en forsmak på vinter. Det tetnet til med snøvær, og ordentlig snødrev føk over breflata. Ei tett byge med hard grovkornet snø drev kvasst og vannrett inn vestfra, alldeles så det freste i skallbekledningen. Synd med været her, for vi gikk glipp av skuet utover Blåbrean, og den mektige Stortoppen over brebotnen. Neste mål var nå Surtningsueoksle/2222. Med byga i ryggen var vi snart der, og Oksle ble målt til PF14. Vi dro dirkete videre, og krysset neste brebåndet uten tau. Her var nesten flatt, og masser av tinegroper etter reinsdyrmøkk lå spredd utover snøflata. Vel over var Austre/2078 neste, men før den måtte høyde 2122 sjekkes. Line og Robert gikk dit, mens mitt gamle landmåler-øyemål tilsa PF 5m, så jeg gadd ikke. Morten ei heller, så vi gikk istedet utpå kanten mot brebotnen østafor for å fotografere Russvatnet. De utskremte kom snart tilbake, og rapporterte PF 5 m! :)

Kremparti med bonus!
Været bedret seg litt nå, det snødde fortsatt lett innimellom, men vinden økte på istedet. Sørover mot Besshø seilte langsomt ei regnbue mot øst over Russvatnet, mens Besshø sjøl forsatt gjemte seg under hatten sin, slik den hadde gjort hele dagen. Vi parkerte sekkene, og tok iveg utover mot Austre/2078, der ryggen raskt smalnet inn til en spennende og knallfin egg. Ut langs denne lå en bratt liten topp, som ble målt til ca. 2070 moh og PF12. Bonustopp jo! :D Fra denne var det dønn vertikalt 100 m ned til brebotnen nordafor, med temmelig glatte bergvegger. Flotte vindmøstre preget snøflata under breglippa der nede, praktfullt alpint landskap her. Lenger ute på breen lå kjempemessige stenmorener på ismassene. Fra PF12'ern så Austre bratt, glatt og vanskelig ut. Men det viste seg å være synsbedrag, for alt var greit når man først møtte veggen (ikke ofte det - når "man møter veggen" mener jeg... :cool: ). På returen kontrollmålte Morten 2070-toppen, resultat PF11 denne gangen. Deretter var Nestaustre/2035 plankekjøring (ser ut til at selve toppen er 2035 og ligger litt lenger ut (SØ) enn punktet 2033 på kartet). Nestaustre/2035 har PF ca. 15 m. Det blåste hardt utpå der.

Mördarbakken
Nå gjensto kun en brekryssing og Midtre/2251. I frisk vind og snødrev forberedte vi siste brekryssingen ved brekanten. Vi måtte her gå i bredden i taulaget, da vi gikk langsmed bresprekkene. Vi satset på å krysse breen der gråisen var smalest (se bilde). Der var det minst sprekker. Gråisen var ruglet og frostig, og ga godt fotfeste, sjøl uten stegjern. Line kvinket litt til, da hun på ytterste venstre fikk en skikkelig djup sprekk tett innved sålekanten, men helt safe og bare spennende! Under Midtre ventet oss nye 230 hm. Oppe i sida lå et 4-5 m bredt bånd med bratt is. Dette kom vi ikke over (gadd ikke rigge stegjern/økser), så vi dreide høyre og langsmed isbåndet til vi nådde ryggen mot toppen. Endelig oppe på dagens siste var klokka blitt 2045, så vi drøyde ikke lenge der. Nå gjensto kun 1250 knedødare av noen høydemetre, de fleste ned bratt og løs ur. Og like nedunder toppen kjente jeg allerede et sting i venstre kne. "Hmmm - hva er dette? Har da ikke kjent noe slikt før!" Jeg kom da på en liten hendelse før i uka, der jeg hadde snudd meg halvveis rundt etter noe verktøy, og fikk et sting i kneet, nøyaktig der det nå smertet. Da gikk det fort over, og hadde vært ute av sinn siden...
Lenger nede stoppet vi for å sjekke kartet et øyeblikk. Etter stoppen ble kneet helt jævlig! Måtte gå 10-15 min før det hele liksom dovnet noe vekk igjen, men fortsatt veldig vondt lell. Og slik fortsatte det, enhver stopp, selv kun et halvt minutt lang, forverret kneet til det håpløse (AU! :mad: ). Deretter ble det hele nesten dovent etter nye 10-15 min marsj.

Nedover, nedover, nedover... Bakkene tok liksom aldri slutt, og kneet ble stadig verre. Jeg sakket litt akterut, Line og Robert dro litt ifra, mens Morten ble traskende imellom. Jeg forsøkte å skåne kneet, ved mest og lettest mulig "rulle" nedover stenene, uten å stemme imot og bremse med venstrebenet, som heldigvis dovnet litt vekk igjen. På dette viset nådde jeg faktisk igjen Morten. På dalbrekket deiset Morten nedpå et øyeblikk, og det gjorde jeg óg. Det skulle jeg ikke gjort! Derfra ble det et rent helvete, jeg kunne knapt gå på benet. Morten forbarmet seg over meg og holdt følge, takk for omsorgen for en gammel haltepink, Morten!

Et ambulansehelikopter trafikkerte nå i halvmørket jevnlig inn og ut langs Gjende. Vi vet i ettertid at en mann var skadet av stensprang et sted retning Gjendebu, med nakkebrudd bla. En halvtime etter Line og Robert var vi endelig nede, etter 14 timer på løpen, og jeg var ulidelig lettet over at smertehelvetet var over. Den påtenkte utmarsjen langs vatnet var utopi, og vi klarte også å overtale Line om å bli. Ikke moro å sende henne alene utover der i stappmørket og regnet, med glatte sva og ur...

På glattcelle
Robert og Morten hadde jo bestilt senger. Line og jeg hadde ingenting. Morten ga Line madrassen og dyna si (gentleman ja! :P ), og Line la seg på golvet i trappehølet til underetasjen. Morten la seg i senga si med sovepose og kapokmatte.
Og jeg? Jeg krøllet meg sammen rett på betonggolvet i omkledingsrommet ved dusjene! Ikke noen drømmenatt det akkurat, etter en lang dag i fjellet, i svettevåte klær, og med et ben som hverken tålte å beveges eller ligge stille! :D
Neste morra tok vi første båt tilbake til Gjendesheim - til biler, til skreddersydde stentrapper og asfalt...