På Storen i knallvær – endelig! (23.07.2014)  6


Turtype Fjelltur
Turlengde 9t 15min
Distanse 17,3km
Høydemeter 1597m
GPS
Bestigninger Store Skagastølstinden (2405moh) 23.07.2014
Videopanorama fra Skagastølsbu (Hytta på Bandet):
Videopanorama fra toppen av Storen:

Denne onsdagen, hvor det var meldt om et fantastisk vær, hadde jeg arbeida hardt for å få med meg følge på Skagastølsryggen, men jeg lyktes ikke. Da tenkte jeg som i 1995; jeg rusler opp til Hjørnet på Storen, og håper på haik med et taulag som skal opp Heftyes renne. Den gangen hadde det også vært bra vær, men skyene hadde kommet i samme øyeblikk som vi entret toppunktet. Siden den gangen har jeg vært over Storen to ganger til, men begge turene endte i tåke, regn og torden over toppen.

Starta i knallvær kl 7.30 fra Bandet, men møtte ingen før etter en times tid, ved Tindeklubbhytta, der jeg tok en kort frokost. De tre karene skulle klatre Søre Dyrhaugstinden, og ble overrasket over haike-planene mine, og ønsket meg lykke til. Møtte også noen klatrere som skulle klatre Skagastølsrisset. Ankom hytta på Bandet kl 10 omtrent, og tok en god rast i sola. Ingen å se, bare de tre jeg hadde møtt tidligere, som nå var på vei opp Skagastølsbreen. Ja, ja, jeg hadde tydeligvis god tid. Satte igjen sekken, og tok fram en mindre sekk. Tok på klatresele, svasko og hjelm, og fylte den lille sekken bl.a med 3L drikke og litt sjokolade.

Store Midtmaradalstind sett fra Bandet. Slikt vær, da gitt!
Store Midtmaradalstind sett fra Bandet. Slikt vær, da gitt!

Svaene og Hjørnet
Jeg hadde lite interesse av å følge stien oppover, nå som jeg hadde svasko på beina. Søkte derfor nettopp opp svaene på NV-egga, og holdt meg til denne ganske lenge. Kikket ned i vestflanken flere steder, for om mulig å få øye på de som skulle opp Skagastølsrisset. Jeg visste ikke helt hvor de skulle komme opp.

Det ble mye artig klyving i godværet, men jeg ble gradvis tvunget inn mot de kjente svaene i sørflanken. Disse var best husket fra rappeller i regnvær. Nå var de tørre – heldigvis, for jeg havnet til høyre (øst) for det som er enkleste rute, tror jeg. I alle fall ble klyvinga nesten i grenseland for komfort-sonen min, selv med svasko, men kanskje like mye fordi jeg var mutters alene. Passerte i alle fall hele to rappellfester, før terrenget igjen ble enklere, og jeg kjente igjen draget opp mot Hjørnet.

Utforsket så Hjørnet og så vidt ut på Galleriene i østveggen, men det holdt lenge for meg. Det var ikke aktuelt å prøve seg lenger alene. Men hvor ble folk av? Jeg kløv litt opp og ned og rundt i området her, før jeg bestemte meg for å gå litt ned og se om jeg fant Andrews renne.

Sentraltind sett fra Hjørnet. Toppen er litt tydeligere å se herfra, enn fra toppen av Storen.
Sentraltind sett fra Hjørnet. Toppen er litt tydeligere å se herfra, enn fra toppen av Storen.


Andrews renne – og alene til topps!
Et tydelig drag ledet rundet et hjørne og inn i en renne i sørflanken. Det måtte bringe meg inn i Andres renne. Jeg klatret prøvende oppover, rundet hjørnet, og greit noen få meter til. Her var jeg i renna, ingen tvil om det! Slo meg ned på en bred hylle, og vurderte situasjonen: Ingen å se nedover i sørflanken. Rett ned var det veldig bratt, så jeg hadde kommet inn i renna på rett sted – ingen tvil om det. Opp var en bratt hammer, men med gode tak. Så fulgte et parti som jeg ikke kunne se, altså slakere terreng, men øverst virket det som om jeg så toppskaret. Var det mulig? Var det ikke lenger opp? Sjekket høyden med gps-en, og så at det manglet rundt 60-80 m. Det tilsvarer rundt to taulengder, pluss at det var 10 m klyving fra skaret til toppen. Det måtte altså være toppskaret jeg så der oppe. Det virket oppnåelig, om jeg bare kom forbi hammeren. Skulle jeg prøve – eller skulle jeg vente på folk? Tok litt drikke og sjokolade, for å roe ned og tenke klart.

I starten av Andrews renne - ser nedover; bratt terreng der, gitt! Satt på en bred hylle og vurderte situasjonen.
I starten av Andrews renne - ser nedover; bratt terreng der, gitt! Satt på en bred hylle og vurderte situasjonen.
Bratt hammer i starten på Andrews renne. Dette skulle vise seg å være cruxet for min del.
Bratt hammer i starten på Andrews renne. Dette skulle vise seg å være cruxet for min del.

Jeg endte opp med å gjøre et forsøk. Takene var svært gode, men midt i bratthammeren i renna måtte jeg rundt et utspring, over på høyre side. Her var det mindre tak, og noe utenfor komfortsona mi. Jeg måtte være sikker på at jeg kunne returnere her også, for jeg hadde ikke tau i sekken, om jeg møtte større vanskeligheter lenger oppe. Jeg tok sjansen, og kom meg over på høyre side, hvor takene var bedre og hyllene større. (Dette skulle vise seg å være cruxet, slik jeg opplevde det i alle fall). Så fulgte et lettere parti, og det var ikke så bratt. Takene var gode hele veien, men det bratnet litt til igjen, skjønt nå var det ikke lenger så utsatt, syntes jeg.

Jeg arbeidet meg tak for tak oppover, trippelsjekket dem alle, unngikk løse steiner (som det ikke var så mye av), og beveget kun et lem av gangen. Kontrollert og rolig, dypt fokusert, og så rundt en blokk – som måtte være siste hindring før skaret på toppen. Her var det sol! Jammen var det toppskaret, ja! Jeg hadde klatret Storen alene. 20 minutter hadde jeg brukt på Andres renne.

I toppskaret - ser ned Andrews renne. Skyggefullt, men bare deilig på en så varm, solfylt dag som denne.
I toppskaret - ser ned Andrews renne. Skyggefullt, men bare deilig på en så varm, solfylt dag som denne.

Lettere euforisk kløv jeg lett opp det siste svaet til toppen. Jeg var helt alene, og klokka var ett. Hvor var folk i dag? Så det krydde av mennesker på Skagastølsryggen, så de kom nok med tiden hit! Filmet og tok bilder, da jeg så to komme i tau over Slingsbys fortopp. Endelig!

I underbuksa
Skuffet fikk jeg etter hvert rede på at de to ikke skulle rappellere ned til Hjørnet, for de skulle snu og klyve tilbake til overnattingsplassen på Sentraltind. Men de tok i alle fall bilder av meg!

Lett euforisk på toppen av Storen!
Lett euforisk på toppen av Storen!

Så fulgte en lang tid, hele tre timer (!) uten noen andre på toppen. Jeg ville ikke klyve ned igjen, men heller vente på at noen skulle rappellere ned. Jeg så 5 ta en rappell ned fra Vesle Skagastølstind. Jeg la meg ned på toppen og solte meg i bare underbuksa. Det var et skjermet «hull» rett under toppvarden, med et sva som var solvendt og passelig skrått, hvor til og med hodet fikk passelig støtte. Så kom jeg i tanker om at jeg ble fortere dehydrert når jeg solte meg slik, omtrent som på stranda. Derfor tok jeg litt på meg igjen. Klokka ble to.

Jeg tenkte jeg kunne lokalisere rappellfestet, og kløv ned mot SØ. Jeg fant den digre blokka her, hvor den gamle «helikopterslynga» var, men det var ingen slyngebånd her lenger. Jeg kløv lenger mot øst, og et stykke lenger ned. Svært utsatt lå det her et klippeframspring med et rappellfeste. Jeg gikk ikke helt bort til festet, men kløv opp litt mer på høyresiden, nesten i renna der en kommer opp etter Heftyes renne.

Mer klyving og venting
Så ruslet og klatret jeg bort til Slingbys fortopp, og så at det gikk svært sakte med folk nedi der. Jeg kløv litt lenger nedover også, før jeg kjente jeg var tørst, og returnerte til sekken på toppen. Klokka blei tre. Jeg orket ikke sitte helt stille, men kløv på hyller nedover og ytterst ute på SV-egga, for å se om det som skulle klatre Skagastølsrisset snart var kommet opp. Ingen tegn til liv. Så jeg klatret en direkte variant opp til toppvarden igjen, og la meg til i gropa igjen.

Så hørte jeg lyder, og satte meg spent opp, men det var bare noen ravner som kretset rundt. Jeg varierte ventinga nå med å sitte vendt mot alle himmelretningene og nyte utsikten og detaljene i fulle drag. Artig at jeg har vært på alle toppene rundt her, tenkte jeg! Men du vil gjerne på turer her igjen, og derfor venter du på rappell!

På toppen - mot Slingsbys fortopp.
På toppen - mot Slingsbys fortopp.

Haik ned igjen!
Så, endelig, kom folk over Slingsbys fortopp. Klokka var fire. Det forrige paret hadde jeg euforisk snakket med omtrent hele tiden, så nå bestemte jeg meg for å si så lite som mulig. De var dessuten sikkert informert av de to som returnerte ned nordegga om han gærningen som satt på toppen og ventet på haik ned.

Klokka halv fem ble det gjort i stand en rappell fra det utsatte rappellfestet nede i SØ. Merkelig at de ikke lenger bruker blokka høyere opp, som er mindre utsatt, tenkte jeg. Så fikk jeg omsider «haik ned», og klokka fem var jeg atter ved Hjørnet. Jeg ga dem en skrukarabin som takk for reisa, og sa takk for meg, og stakk videre.

Nede ved svaene møtte jeg de tre som akkurat hadde kommet opp Skagastølsrisset. De var henrykte over opplevelsen sin, og gledet seg også med meg, at jeg hadde nådd toppen. Jeg tok det pent ned svaene, gikk feil en gang, og holdt meg siden mest mulig på sva ned igjen også. Selvsagt ble det litt skrubb og nesten-fall i steinrøysa, og litt blod på en finger sånn plutselig, men litt over klokka seks på kvelden nådde jeg (stor-)sekken min. Det var deilig å skifte til fjellsko, og få i seg litt mat. Jeg hastet kjapt videre, for jeg var tørst.

Storslagen utsikt fra toppen av Storen. Mot Dyrhaugsryggen og Ringstinder.
Storslagen utsikt fra toppen av Storen. Mot Dyrhaugsryggen og Ringstinder.

Ved Tindeklubbhytta møtte jeg igjen de tre som hadde klatret Søre Dyrhaugstind, og vi snakket litt sammen om dagens opplevelser, før jeg kjørte på videre ned mot Turtagrø, som jeg ankom kl 20.15. Det ble altså 12:45 på tur, men 3,5 t var «venting» på toppen. Endelig hadde jeg fått oppleve Storen i godvær – og så alene, da gitt! I ettertid tror jeg at jeg ikke bare kårer denne turen til årets fjelltur, men faktisk mitt livs herligste fjelltur - mye pga den intense klatringa alene opp Andrews renne, men også det utrolige været - og at jeg fikk være alene så lenge på toppen!

Andrews renne til topps.

Kommentarer

  • -
    avatar

    Ingenting

    Skrevet av Naboen 28.07.2014 23:40

    er som å sitte alene på en kvalitetstopp i finvær, tenker jeg.. Tøft gjort, men du har vel vært ute en sommerdag før....:) Hvordan vil du klassifisere Andrews-renne i forhold til for eksempel klyvingen opp til Store Austanbotntind, eller hammerne på Skardstind? Kunne tenkt meg Andrews denne eller neste sommer.. Behøver muligens ikke tau annet enn for retur da..

    • -
      avatar

      Sv: Ingenting

      Skrevet av Olepetter 29.07.2014 08:48

      Ja, det var herlig! Normalveien til St. Austanb.tind blir "a walk in the park" i forhold til Andrews, føler jeg. Man bør absolutt bruke tausikring opp Andrews... :) Hammerne på Skardstind tror jeg ikke at jeg har gått. (Har gått opp i skar ved Nåla begge gangene.)

  • -
    avatar

    Hahah!

    Skrevet av mskarra 28.07.2014 21:18

    Kult gjort! Godt det ordnet seg med haik!

  • -
    avatar

    Wow!

    Skrevet av SturlaS 28.07.2014 18:21

    Å legge ut til toppen av Storen uten tau vil jeg si er seriøs tinderangling! Grattis!

    Hvis det passer slik blir jeg mer enn gjerne med over Skagastølsryggen.

  • -
    avatar

    Gratulerer,

    Skrevet av knutsverre 27.07.2014 11:15

    Ole-Petter. Imponerende! Dette var en skikkelig prestasjon og en modig bragd. Og så fine bilder og god beskrivelse av forholdene i og rundt Andrews renne! Bra at du endelig fikk med deg Storen i ordentlig godvær. Det har jeg til gode.

  • -
    avatar

    Tittel mangler

    Skrevet av 500fjell 27.07.2014 01:38

    Ikke dårlig, Ole-Petter! :) Tøft gjort å gå Andrews renne alene. Artig å lese turrapporten, men må være litt nervepirrende med den usikkerheten mtp haik ned igjen. Godt at det løste seg. Er jo et privilegium å sitte på toppen der alene i knallvær midt på sommeren!

Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst:
Du må være innlogget for å skrive kommentarer.