Hardangervidda SØ: Dalsnut - Tinn (18.07.2025)

Lenge hadde jeg hatt lyst til å kjøre veien inn til Kalhovd turisthytte, og videre sørover mot Gvepseborg. Her kan man kjøre mange mil på vidda, på grusvei. Ja faktisk er det nesten 5 mil fra der grusveien overtar ved Steinsbøle i Breidsetdalen/Gausetdalen og til Gvepseborg. Jeg skulle riktignok ikke helt ned til Gvepseborg, som jeg tidligere hadde besøkt med Krossobanen, men jeg ville allikevel få totalt 9 mil på grusvei i løpet av dagen. Det ville ta tid å kjøre, og denne dagen var satt av til det, og noen toppturer underveis.

Jeg hadde lest på nettet at Kalhovdvegen i perioder hadde vært stengt på grunn av oppgradering av flere dammer i området. Denne sommeren var det strekningen mellom Kalhovd og Grotte som var påvirket. Nå var det uansett ferietid, og vegen var åpen alle dager hele døgnet. Hele vegstrekningen hvor jeg kjørte på grusvei var i generelt god stand. Jeg fryktet verre, men dette var jo en forholdsvis fin vei å kjøre på. Minst bra var den nettopp i partiet mellom Kalhovd og Grotte, hvor det var anleggsvirksomhet.

Første turmål var Dalsnut (1237), som ligger lengst mot sørøst før det bikker bratt ned mot Rjukan og Vestfjorddalen. I krysset hvor det tar av en vei østover (Bøensåsen) mot Dalsnut måtte jeg sette igjen bilen. Grusveien som går østover her var for det første stengt med låst bom. For det andre var denne veien i så dårlig stand at jeg kunne ikke ha kjørt på den med min bil uansett. Stedvis lå det meget stor pukk i veien, den var ujevn og hadde ganske dype hjulspor noen steder. Denne veien ville ha vært tung å sykle på med vanlig sykkel til og med, og en familie foran meg hadde rett og slett lagt fra seg syklene, og gikk i stedet.

Jeg skulle uansett gå, og la i vei i det varme været. Men det var ikke langt jeg kom innen en ATV tok meg igjen. Karen som kjørte denne stoppet og spurte om hvor jeg skulle. Jeg fortalte om mine Dalsnut-planer, og han tilbød meg derfor skyss så langt jeg ønsket. Selvfølgelig takket jeg ja, og satt på til vi var ved Ingolfslandtjønnan. Derfor starter trackingen min like sør for disse tjernene, og slutter ved parkeringen. Mannen jeg satt på med skulle videre til en av hyttene ved veiens ende.

Så da ble det ikke lange rusleturen før jeg var på toppen av Dalsnut (1237). Terrenget her var stort sett veldig lett å gå i, med kun noe småkratt i de laveste partiene. Lite stein her, og mest mykt underlag.

Fra toppen var det vidstrakt utsikt i alle retninger, men Gaustatoppen (1883) fanget naturlig nok mye av oppmerksomheten. Den ruver som en koloss i sør, bare fem og en halv kilometer unna. Men veien dit herfra ville jo ha vært rimelig tung å gå ...

På returen gikk jeg først sånn noenlunde samme vei tilbake til den dårlige grusveien (Bøensåsen). Og så fra Ingolfslandtjønnan måtte jeg nå vandre på denne veien til parkeringen hvor bilen sto. Å gå veien kun den ene retningen gikk i grunnen helt greit. Frem og tilbake hadde vært langt kjedeligere.

Ved ankomst bilen kom det noen få regndråper fra mørke skyer som hadde ligget over Gaustatoppen litt tidligere. Jeg spiste og drakk litt i bilen, før jeg kjørte et kort stykke nordover på Kalhovdvegen til utgangspunktet for neste topptur.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene