I tåka på Kjagelihøgda - Sør-Odal (21.02.2024)

Webkameraene fra diverse steder på Østlandet bekreftet det Yr meldte, at det skulle være mye sol og blå himmel denne dagen før mer nedbør kom inn mot natten. Over Oslo var tåkeskyene i ferd med å sprekke opp da jeg reiste fra jobben i lunsjtider med kurs mot Kongsvinger. Det så lovende ut helt til jeg kjørte gjennom Skarnes. Derfra og videre østover var det fremdeles helt grått, og tåkeskyene hang nedpå de høyeste åsene. Ifølge Yr skulle det sprekke opp også her, men det skjedde aldri. Mens store deler av Østlandet hadde strålende vær dro jeg til et område hvor jeg ikke så et eneste solgløtt. Genialt ...! Ingen innertier der, altså.

Utgangspunktet for turen til Kjagelihøgda (466) ble enden på Heibergvegen. Der var det en snuplass hvor det var parkering forbudt, men på andre siden av veien, ved bommen, var det også brøytet en liten parkeringsplass. Derfra gikk det en preparert løype sørover som ikke var avmerket på Skisporet.no.

© Nils Haugene

Skogsbilveien jeg hadde planlagt å benytte mot Kjagelihøgda var som ventet ikke brøytet nå. Derfor kunne jeg ikke benytte parkeringslomma man ser på Peakbook-kartet like nord for Ånerudbakken. Så da begynte turen med en kilometers vandring nordover på Heibergvegen til denne skogsbilveien. Der la jeg på skifeller, og fulgte noen dype hjulspor etter traktor eller skogsmaskiner. Hjulsporene gjorde det lettere å gå, men det ble litt knotete å bruke stavene da jeg ble gående så høyt med de.

© Nils Haugene

Nordøst for Kjagelihøgda delte skogsbilveien seg. Her fortsatte hjulsporene rett fram mot Haratun. Jeg skulle jo oppover mot venstre, og dermed måtte jeg i gang med å tråkke spor selv. Mer stigning ble det også, og helfellene sørget for at skiene satt som støpt. Jeg sank nedi ca 10 cm, noen ganger litt mer. Det var rundt null grader og fuktig, og nesten litt kram snø.

På rundt 400 meters høyde var det et hogstfelt, og her ble skogsbilveien til traktorvei på kartet. Etter hvert mer skog igjen der traktorveien tok over, og den åpne traseen hvor veien gikk snevret seg kraftig inn og ble til en smal stripe i granskogen.

Litt før toppen ble terrenget flatere, og jeg siktet inn mot toppunktet. Greit å ta seg fram i skogen her, da trærne generelt ikke sto så veldig tett. Hele toppområdet på Kjagelihøgda, fra ca 400 moh og opp, lå inni tåka. Men noe utsikt gikk jeg neppe glipp av da det bare var skog rundt meg.

© Nils Haugene

Lyspunktet på toppen ble den friske appelsinen jeg hadde med. Den smakte godt i gråværet. Ellers ble jeg ikke så mye lengre på toppen enn tiden det tok å skrelle og spise en appelsin.

Returen ble av det mer kjedelige slaget, hvor jeg gikk samme vei tilbake. Sommerstid hadde jeg nok gått sørover fra toppen og ned mot øst til parkeringen den veien. Men jeg ante ikke hvor tett skogen ville være, og på ski er det knotete hvis skogen er av det mer uframkommelige slaget.

© Nils Haugene

Etter ankomst parkeringen, hivde jeg ski og utstyr i bilen, og kjørte mot Kongsvinger. Neste tur skulle bli Marikollen (380), og jeg var litt usikker på hvor jeg skulle starte på den turen.