Framstadsæterfjellet - Gran (05.02.2024)

Knapt halvfullt på den brøytede vinterparkeringen i Ullvildsdalen da jeg ankom ved 13-tiden etter kjøreturen fra jobben i Oslo. Jeg hadde egentlig ikke ventet så mange flere biler heller, med tanke på at det var en mandag. Været var i hvert fall fint, med sol og 3-4 minusgrader da jeg parkerte.

I dag skulle jeg gå en del i terrenget, og siden jeg har erfart at felleski sitter dårlig i motbakker med løs snø, valgte jeg denne gangen fjellski med helfeller.

Fellene fikk imidlertid vente litt. Jeg startet turen med å stake avgårde på veien videre østover et stykke. Veien var ganske glatt, med litt snø ut mot brøytekantene. Heldigvis ikke strødd, så det gikk ganske radig unna uten å ripe opp skiene under. Ikke var det noe særlig med bakker heller, og de som var, hadde veldig slak helning.

Den oppkjørte skiløypa nådde jeg like nord for Østre Stråtjern. Her klistret jeg på fellene, og labbet oppover. Først i østlig retning til jeg kom under høyspentlinja, og så nordover mot Fjellsjøen. Noen brattere kneiker her og der hvor jeg var glad for helfeller, men også partier med små nedoverbakker hvor det føltes litt dustete å gå med feller i skiløypa. For øvrig lå det en del bøss fra trærne i løypetraseen, så det må ha blåst mye for ikke lenge siden.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Omtrent på løypas høyeste punkt like vest for Fjellsjøen gikk jeg ut i terrenget. Og nå kom helfellene virkelig til sin rett ... På vei oppover mot Framstadsæterfjellet sank jeg nedi mellom 10 og 20 cm i den tørre snøen. Skiene satt som støpt uansett helning, og det var rett og slett trivelig å rusle opp mot toppen. Skogen var grei å ta seg fram i også, men jeg søkte uansett til myrområdene der det var mulig. Og myr er det mye av på denne åsen, så den egner seg godt for skiturer.

Det blåste en kald bris fra nordvestlig kant, og den merket jeg naturligvis mer til i de åpne partiene. Men mye blåste det ikke, og dessuten var snøen stedvis litt fastere på myrområdene oppi høyden.

© Nils Haugene

Stort og nokså flatt toppområde på Framstadsæterfjellet (793) med flere jevnhøye punkter. Jeg gikk oppom de beste kandidatene til høyeste punkt, og tok en liten pause i sola der hvor rødnåla er plassert. Men granskogen er spredt og småvokst her oppe, så litt sikt til fjernere åser og fjell er det allikevel.

© Nils Haugene

Videre bort til Framstadsæterfjellet Vest (789) fulgte jeg også hovedsakelig de åpne myrområdene. På denne strekningen var det nesten bare myr, og jeg fikk et snev av fjellfølelse et par steder her. Et veldig fint område å vandre på ski!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Begrenset utsikt fra toppen av Framstadsæterfjellet Vest (789), men drøyt 50 meter videre mot N/NV var det derimot et vidstrakt utsyn på grunn av et stort hogstfelt. Og det var akkurat i det området jeg hadde planlagt å kjøre nedover, og var forberedt på masse sikksakkjøring gjennom skogen. Så flaks! Nå var det nesten som en fjellside her, og jeg kunne skli nedover i en passe slak bakke uten å måtte svinge noe særlig. En stor bue måtte jeg riktignok ta grunnet en brattere skråning ned mot vest. Snøen var også mye mindre løs i denne nedoverbakken, med innslag av skare i noen partier.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nede på rundt 700 meters høyde var det slutt på hogstfeltet, og jeg forventet definitivt langt mer kronglete skigåing gjennom tett granskog. Men nei da, flaks igjen! For der det er stiplet inn en sti på detaljerte kart var det nå en veitrasé gjennom skogen. Sannsynligvis var dette veien etter skogsmaskinene som hadde holdt på i hogstfeltet jeg nettopp hadde kjørt ned. Så da gikk det lekende lett videre ned til grusveien hvor jeg nådde preparert skiløype igjen.

© Nils Haugene

Tilbake til parkeringsplassen ved Storljuget i Ullvildsdalen hadde jeg gode skispor å følge. Men før jeg avsluttet turen, stakk jeg oppom høyden Nord for Vesterbråtån (614). Denne avstikkeren ble mer slitsom enn ventet, da snøen var noe løsere enkelte steder her. Jeg sank godt nedi noen plasser, og måtte kave litt i oppstigningen. På toppen var det kun stor granskog, og absolutt null utsikt. Høydepunktet her var den svære appelsinen jeg hadde spart på, som jeg nøt mens en liten fugl fløy rundt meg i skogen.

Under kjøreturen hjemover ble jeg for øvrig oppmerksom på den imponerende utsikten de har de som bor oppe i Nordre Ålsbygd. Derfra ser man sannelig langt vestover!