Tok en tur oppover Etnedalen og rekognoserte og fant ut at jeg ville prøve meg på Liaberget. Det så snøfritt og flott ut sørfra, men der veien opp til bruket Solbrekken oppunder berget tar av, var det ikke brøytet, og helt uten spor etter mennesker. Jeg valgte å ta på trugene og labbe oppover, og her fikk jeg ingenting gratis. Datt til bunns, og det var mye snø i skyggepartiene. Det lå også ei gran tvers over veien høyere opp. Vel oppe ved gården var det bart. Jumpet over grinda og tok en kikk før jeg bega meg oppover bratta i kratt og kjerr og skrenter. Etter hvert ble det bedre, og det var lite snø fram til flata. Der ble det periodevis vassing, og det var mange lumske vannsamlinger. Jeg holdt meg under trærne der det var bart, og innimellom føltes det som jeg spiste barnåler for å ta meg fram. Kom meg bort til det høyeste som åpenbarte seg som en knaus med litt utsikt. Valgte å gå bort til nabogården og veien ned igjen siden skoa var vasstrukne, og jeg var lei vassing. Her var det helt snøfritt. Utrolig flott kulturlandskap nedover, og gamle spøkelsesbygninger som snart kollapset totalt. Møtte en bil, som stoppet, og ut kom en sigarettdampende dame med Vassgutanegenser. Hun sa hun aldri møtte folk her og ble nysgjerrig. Viste seg å være en pensjonert sykepleier som bor på Solbrekka. Hun så ikke ut til å være typen til å gå tur-retur de to kilometerne til postkassa der hun dampet i vei :-) Hun kunne fortelle at nabogården ble fraflyttet for 3-4 år siden og hadde skiftet eier nylig. Dermed kan det hende det blir folk i huset igjen.
(Sporingen er tullerusk, men avstand er korrigert).
Kommentarer