Mislykket forsøk på travers over Hjerttinden (12.03.2017)

Skredfare og tåke

Jeg og Ola kjørte i dag inn til parkeringsplassen ved Lynghaug. Det var heldigvis brøytet helt inn hit. Planen var en travers over Hjerttindtuva, Hjerttinden, Sniptinden og kanskje den påfølgende rekken av topper, dersom det ble tid. Vi var begge giret på en skikkelig langtur og hadde med stegjern og klatreøkser for de mest krevende partiene.

Yr.no hadde meldt sol og lite skyer etter klokken 12.00. Vi var derfor forberedt på at vi måtte gå i litt tåke i starten av turen. Da vi kom inn til Lynghaug litt før 12.00 var det lavt skydekke og snødrev i luften. Det var ikke den minste antydning til bedring. Siden Ola måtte kjøre kjæresten til flyplassen på Bardufoss, ble det en sen start. Dette skulle likevel ikke være noe hinder for denne turen.

Det hadde snødd kraftig dagen i forveien og det var tungt å gå foran og brøyte. I stedet for å følge anleggsveien innover i Rabbåsdalen som visstnok er det vansligste på sommeren, valgte vi å heller ta veien mot øst. Vi så for oss at det ville ligge mindre snø over Veidfjellet og at det ville bli lettere og tidsbesparende å gå over her i stedet for å stampe i 50 cm nysnø innover Rabbåsdalen og videre opp i lien derfra.

Vi måtte brøyte veien selv et stykke, men kom inn på et scooterspor som fulgte en sti. Det var behagelig å gå her, men vi måtte forlate det lenger oppe og stampe våre egne spor videre. Terrenget her inne er slakt og distansen er lang. Mange høydemetere er det også på denne turen. Det var vindstille og mildt i luften. Svetten silte og pulsen steg i det vi stampet oss oppover i lien i tung nysnø.

Vi kom etterhvert over tregrensen og snøen ble bedre. Her vekslet det mellom skare og vindpåvirket snø. I det vi tok fatt på oppstigningen mot Veidfjellet, hørte vi stadig store drønn i snøen. På det bratteste her, var det nok opp mot 30 grader. Under et av drønnene, så Ola at underlaget beveget på seg der jeg gikk. Jeg merket ingenting, men to meter lenger borte så jeg en tydelig sprekk i snøen.

Snøen var sterkt vindpåvirket og jeg var lite høy i hatten akkurat nå. Vi gikk bort i litt slakere terreng og kom opp på et platå like nedenfor Veidfjellet. Jeg likte ikke hvordan snøforholdene var og vi gikk nå i tåkehavet, som ikke så ut til å ville rykke på seg. Nå var klokken også over 13.00. Videre oppover var det nesten ikke snø. De små og ekle steinene var de eneste kontrastene vi så i whiteouten. Nå var det blitt mange momenter som tydet på at dette ikke var dagen. Vi var derfor ikke snar med avgjørelsen. Ola tenkte det samme som meg. Vi skiftet derfor til kjøremodus på skiene og sa "På gjensyn" til Hjerttinden som befant seg oppe i tåkehavet der et sted.

Nede i lien var det artig snø, og vi valgte å ta et parti to ganger. Så var det egentlig bare å følge sporene våre tilbake. Nede på en mark like ved parkeringen på Lynghaug står mange ødelagte biler. Disse var nå nedsnødd og fine fotomotiv. Til tross for at vi måtte snu, var vi fornøyd med turen og hadde kost oss. Avgjørelsen var rett og fjellene står der forhåpentligvis i noen uker til. Takk for turen Ola.

KART