Tindefjellsryggen (19.04.2026)
| Startsted | Skålatårnet parkering (49moh) |
|---|---|
| Sluttsted | Bødalssætra (530moh) |
| Turtype | Bretur |
| Distanse | 45,3km |
| Høydemeter | 4026m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Bings brekuppel (1880moh) | 19.04.2026 |
|---|---|---|
| Bings brekuppel N1 (1802moh) | 19.04.2026 | |
| Bings brekuppel N2 (1800moh) | 19.04.2026 | |
| Havaldetreet (1759moh) | 19.04.2026 | |
| Lodalskåpa (2082moh) | 19.04.2026 | |
| Nordøst for Skålefjellet (1907moh) | 19.04.2026 | |
| Stryneskåla sørtoppen (1851moh) | 19.04.2026 | |
| Stryneskåla nordtoppen (1848moh) | 19.04.2026 | |
| Punkt øst på Tindefjellbreen (1857moh) | 19.04.2026 | |
| Tomefjellet (1838moh) | 19.04.2026 | |
| Vest for Tverrfjellet (1829moh) | 19.04.2026 | |
| Veslekåpa (1987moh) | 19.04.2026 | |
| Sørvest for Veslekåpa (1953moh) | 19.04.2026 | |
| Andre besøkte PBE'er | Lodalskåpa - Normalruta (1800moh) | 19.04.2026 |
| Skålabu (1830moh) | 19.04.2026 | |
| Tursti Skålatårnet (1843moh) | 19.04.2026 |
TINDEFJELLSRYGGEN
Tindefjellsryggen mellom Skålatårnet og Lodalskåpa har lenge stått høyt på ønskelista. Da muligheten endelig dukket opp, var jeg ikke vond å be. Værmeldingen kunne knapt blitt bedre, og alt lå dermed til rette for et lite våreventyr i vakre Nordfjord.
Vi var fem karer i gruppa, og siden vi skulle reise fra ulike steder i landet, ble starten fra Skålatårnet parkering ganske sen. Klokken 18:30 var skiene festet på sekkene, og gjengen var klar for kveldsturen opp Norges lengste motbakke. Høydemeterne forsvant raskt på tørr og fin sti oppover lia, og da vi passerte elva Fosdøla, nærmet vi oss snøgrensa og fylte flaskene. Rundt 700 moh spente vi på oss skiene og fortsatte oppover i en vakker solnedgang som farget himmelen blodrød.
I stedet for å følge sommertraséen valgte vi en mer direkte linje mot toppen, noe som viste seg å bli en liten tabbe. Hard snø og stadig brattere terreng gjorde at vi måtte ta på både stegjern og bruke øks for å komme videre, og det tok mer tid enn planlagt. Rundt klokken 23 var vi framme på Skålabu, der vi nøt et varmt måltid før vi krøp til køys.
Vi valgte å starte tidlig neste dag for å ha god margin på den lange etappen som ventet. Klokken 06:30 sto vi på ski igjen, klare for å ta oss over hovedtoppen, Stryneskåla sørtoppen, og videre bort til Stryneskåla nordtoppen. Langt ute i horisonten kunne vi skimte Lodalskåpa, dagens mål, og det var rart å tenke på at vi skulle ta oss hele veien dit i løpet av dagen
Fra Stryneskåla ventet dagens første nedkjøring, og vi fikk tidvis nydelig cruiseføre ned Skålabreen. Morgensolen hadde allerede begynt å varme, og vinden som var meldt for morgentimene, var helt fraværende. Alt lå til rette for en fantastisk varm og flott dag, med 360 graders postkortutsikt hele veien. Fellene kom på igjen, og vi ruslet videre opp til Havaldetreet, der vi fikk spektakulær utsikt mot det majestetiske og teknisk krevende Tindefjellet. Den må vi tilbake å bestige ved en senere anledning.
Vi skled litt tilbake mot sørvest før vi slapp oss ut og ned på Tindefjellsbreen, under det mektige Tindefjellet som ruvet over oss. Deretter var det på med feller igjen og opp den bratte kneika forbi en stor vindgryte, før vi nådde Bings Brekuppel N1 og deretter høyeste punkt på breen, Bings brekuppel på 1877 moh.
Nå ventet en ny utforkjøring gjennom krevende sastrugi, før vi satt oss i hockey og skled så langt vi kunne ut på den store Tindefjellsbreen. Videre gikk vi jevnt og trutt oppover mot øverste punkt på breen, punkt øst på Tindefjellsbreen på 1857 moh. Etter noen høydemeter ned igjen gikk vi over Tomefjellet og fulgte ryggen i retning punkt 1905, som var neste hovedtopp på ruta.
Topphenget opp til 1905-toppen var vi spente på, for på kartet så den temmelig bratt ut. Med flere synlige flakskred i samme himmelretning var vi usikre på om det ville være forsvarlig å gå opp der. Plan B var å skli over Skålebreen, via Skålefjellet og videre opp på punkt 1905, men vi ville uansett opp for å se snøen og flanken på nært hold. Til vår store glede viste det seg at det ikke var fare for verken fokksnø eller svake lag i flanken, så vi kunne feste skiene på sekken og ta oss opp med stegjern. Vi måtte grave oss gjennom en mindre skavl før vi kunne entre toppflata på 1905-toppen.
Den majestetiske Lodalskåpa, Vestlandsdronninga, hadde nå kommet veldig nær, og det var en stor glede å gå med denne flotte og ikoniske toppen rett foran oss. Vi var godt fornøyde med fremdriften og nøt hvert minutt i de nydelige omgivelsene. Videre beveget vi oss effektivt bortover og opp på hovedtoppen vest for Tverrfjellet på 1831 moh, før vi skled ned ryggen og ned til sadelen på toppen av Strupebreen. Vi vurderte sterkt å ta avstikkeren oppom Tverrfjellet, men lot det være på grunn av lite snø og tiden det ville ta, siden noen i gruppa hadde lang kjøretur hjem senere på dagen.
Nå sto vi endelig ved foten av Lodalskåpa og var klare for siste del av turen. Hanken, det bratte brefallet som strekker seg opp øst for toppen, visste vi var et parti med mange sprekker, noe vi også kunne se konturene av. På vårføre er det vanligvis så mye snø over og mellom sprekkene at mange forserer dette partiet uten tau, men vi hadde tauene lett tilgjengelig og så ingen grunn til å la være å sikre. Derfor passerte vi brefallet effektivt i to taulag.
Fra toppen av Hanken fikk vi et fantastisk skue ut over Jostedalsbreen, der terrenget stupte ned under oss og Småttene kunne skimtes langt der nede. For å komme inn på normalruta til Lodalskåpa må man runde fjellet via sørsiden, og denne passasjen er enklest ved å ta seg ned en bratt snøflanke (ca 40 grader bratt) litt øst på Hanken. Vi var heldige med timingen og kunne cruise ned i god vårslush. Alternativt kan man ta en rappell litt lenger vest dersom forholdene ikke tillater nedkjøring i snøflanken.
Videre gikk det i lett terreng på sørsiden av toppen før vi kom inn på normalruta. Vi krysset over vestflanken og passerte klyvecruxet enkelt med øks og jern, før vi tok de siste meterne til topps. Endelig sto vi på toppen av Vestlandsdronninga, med et fantastisk skue utover Josten, fjellene og de frodige dalene rundt oss. Ettermiddagssola stekte, og det var ikke et vindpust i lufta, bare ren eufori over å få avslutte en så episk langtur på denne måten.
Tok med meg skiene opp for å få noen ekstra bratte svinger på vei ned fra toppen. Ned gjennom cruxet tok jeg det rolig, siden det stakk opp en del stein. Gjengen skled ned og plukket med seg Veslekåpa på vei forbi. To av gutta skulle videre 20 kilometer over breen til Flatsteinbu for å fullføre Lodalen rundt dagen etter. Vi tre andre tok oss ned i Bødalen så langt snøen rakk, før vi festet skiene på sekken og trasket ut til bilen vi hadde satt igjen på Bødalssætra.
Dette ble vårens vakreste eventyr, og en drømmetur flere burde få oppleve!
Kommentarer