Kuglhornet – en rå fjellrygg (30.06.2013)

Startsted	Leirpollmarka (60moh)
Sluttsted	Sætran (10moh)
Turtype	Alpin klatring
Turlengde	8t 00min
Distanse	11,0km
Høydemeter	1000m
GPS

Bestigninger	Kulhornet (981moh)	30.06.2013

Våknet til overskyet og noe hustrig vær på Narvik Camping. Daniel og jeg hadde planer om en bestigning av Kuglhornet i Tysfjord og skulle sykle inn i rutebilstasjonen for å ta bussen. Plutselig løsnet den ene pedalen fra kranken. Det viste seg at gjengene var helt ødelagte, så det er bare å glemme å få dette reparert... I stedet ble det sykling med én pedal videre inn til sentrum der bussen gikk kl. 07.00 på morgenen. Hoppet av ved Leirpollmarka like etter Sætran og var igang med turen kl. 08.15. Yr.no lovet bedring i været, så vi håpet at skydekket skulle løsne etter hvert. Innmarsjen var meget lettgått og spesiell. Først på en sti gjennom skogen som førte oss opp til et to kilometer langt blankskurt sva. Dette svaet fulgte vi helt opp til sadelen sør for Henriknesfjellet der vi fylte camelbaken med vann.

Opp det enorme "Svadet" fra Leirpollmarka.

Kuglhornet er en av klassikerne her i Tysfjord, spesielt via den ruta vi skulle gå i dag opp «Østkammen» (5 taulengder, grad 5-). Toppen ser enormt stilig ut fra øst, dette skulle virkelig bli moro med lett og luftig klatring. Vi traverserte til venstre langs noen gresshyller til vi kom oss opp på østryggen. Tok en pause her hvor vi stasjet opp racket og spiste litt før vi dro i gang med klatring. Første taulengde klatret vi uten tau, her var det såpass enkelt at vi ikke følte noe behov for sikring. Det dumme var at der vi satte første standplass nok var litt for langt ut mot venstre. Dermed klarte jeg ikke å følge noen god og rett linje uten å skape taudrag. Endte opp med en litt teknisk fingertravers under ryggen og fikk satt standplass etter å ha dratt ut hele taulengden på 60 meter. Siden klatringa var såpass enkel brukte jeg kun anmarsjsko i dag. Daniel hadde kun joggesko som ikke er egnet for klatring, så han måtte dessverre bruke de noe trangere klatreskoene. Han ledet neste taulengde som stort sett var trasking over en fortopp og bort til bunnen av den smale ryggen til toppen. Litt problemer med kommunikasjonen her, men heldigvis visste jeg at denne taulengden var så lett at det ikke gjorde noe å gå usikret her.

Daniel følger etter i vår første taulengde. En kjip fingertravers...

Nå begynte moroa for alvor. De resterende taulengdene var fin og luftig klatring langs Østkammen av grad opp til 5-. Spesielt stupet ned nordveggen var imponerende. Her gikk det pokkern meg rett ned som om noen hadde kløyvet stupet med en skarp øks. Vi brukte fire taulengder opp eggen selv om det står tre i føreren. Noe av grunnen var taudrag over kuler og opptak. Dette er en rute du går fordi den er kul og luftig, ikke fordi du får noen form for vedvarende kvalitetsklatring. Toppet ut til venstre under den tydelige overhengende toppblokka etter 3,5 time fra innsteget.

Kuglhornet fra sin råeste vinkel, og ja, den er RÅ! :)

Satt og koste oss på toppen en liten stund før vi begynte på returen. Vi hadde jo veldig god tid til bussen gikk tilbake fra Sætran kl. 20.20. Vi hadde nesten rukket å klatre en rute til i dag. I stedet bestemte vi oss for å gå ned til veien og prøve haikelykken. På returen rotet vi oss skikkelig bort i flere rufsete partier med glatte gresshyller og hammere. Er usikker på hvor enkleste rute ned fra Kuglhornet går, så ikke bruk vårt gps-track ned her som noen fasit. Etter mye knoting kom vi oss til slutt ned i bjørkeskogen og vandret gjennom en bratt jungel ned til myrflatene i Efjorddalen. Var flere spor etter reinsdyr som hadde tråkket opp en del nyttige stier. Man må riktignok være skeptiske til hvor disse fører.

Vel nede på E6en ruslet vi nedover mot Sætran mens vi håpefulle prøvde å få haik med passerende biler. Har prøvd å haike en gang tidligere, og da stoppet første bil etter en time. Men i dag stoppet absolutt ingen biler... Vi ble sittende i krysset på Sætran i seks timer. Til slutt stoppet en bil, men han hadde dessverre bare plass til en ekstra. Etter hvert droppet vi haikinga og satte oss for å vente på 20.20-bussen, men bussen kom aldri..!? Vi ringte ruteopplysningen som ikke hadde fått noen melding og innstilt buss. Dermed måtte vi vente helt til kl. 21.52 da neste buss gikk. Nå var stemninga ganske dårlig selv om sola tittet fram og himmelen ble fin og blå. Å sitte på en bussholdeplass i nesten 7 timer, like lenge som turen varte var ingen ønskedrøm, de timene ville jeg heller brukt på noe annet.