Tverrbott- og Tverrbyttraversen (18.08.2009)

GPS-track

© Garmin

© Sondre Kvambekk

I dag hadde yr.no ikke meldt noe annet enn knallvær. Men i natt hadde det snødd, og snøen gjorde det slik at tåken på toppene ikke forsvant med det første. Jeg, Halvor og boxeren Maja gikk inn for planen og håpet været ville forandre seg. Vi fulgte steinura opp til Leirhaugen og fortsatte høydedraget til der oppstigningen til Leirløyfte startet. På toppene lå det kritthvit snø, og vi gruet oss litt til å forlate de tørre steinene her i «lavlandet». Opp Leirløyftet gikk det greit bare vi fulgte letteste vei, og boxeren hadde ingen problemer. Halvor var litt nervøs og holdt bikkja i bånd i tilfelle den skulle rote seg utfor noen bratte sva.

Da vi kom opp på Vest for Tverrbottinden V-1 ville Halvor gå i forvegen mot Store Tverrbottind mens jeg sprang bort på Tverrbottinden V-1. Det var såpeglatt nysnø så jeg prøvde meg ikke på direktevarianten. I stedet fulgte jeg flanken i sørsiden og gikk en slags renne opp til toppen. Tåka hang rundt toppene, men av og til fikk jeg et par glimt av Bukkeholstindene på den andre siden av Søre Illåbrean. Halvor trodde ikke at det fantes så store isbreer som Søre Illåbreen i Jotunheimen, så jeg forklarte ham at det finnes flere andre som er på samme størrelse eller større i nasjonalparken. Etter Store Tverrbottinden møtte vi en kar som hadde gått motsatt vei av oss. I likhet med oss forbannet han seg over meteorologenes feilmelding i tillegg til den sleipe snøen.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Ikke før vi kom til Midtre Tverrbottinden Sør begynte skyene å fordufte for godt og sola slapp til! Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å gidde å gå bort til Tverrbytthornet, men nå som finværet kom ombestemte jeg meg. På Midtre Tverrbottinden Sør lå det en stor og flat snøfonn. Da vi skulle fortsette ned i sørøstura begynte jeg etter hvert å lure på om jeg gikk mot et stup. Jeg så jo ikke om denne breen var en skavl siden den var horisontflat. Heldigvis endte den ikke i stup. Ura ned mot de Søre Tverrbottinder bød på lett klyving som bikkja var litt skeptisk til. Halvor og Maja returnerte til Leirvassbu ned skaret mellom Søre Tverrbottind og Tverrbytthornet. Det siste jeg sa til dem var «førstemann tilbake» før jeg sprang oppover ryggen mot Tverrbytthornet. Etter hvert begynte det å snø tett i tett, men heldigvis var det kun en byge. Snøen gjorde fjellet sleipt, og jeg gadd ikke prøve på å klatre opp den røde hammeren jeg kom til lenger oppe på ryggen. I stedet trakk jeg ned en svaete og grusete renne til høyre før jeg fant et sted der hammeren kunne omgås greit med klyving. Deretter gikk jeg opp på ryggen igjen og kort tid senere stod jeg på Vestre Tverrbytthornet. Herfra gikk det en ganske luftig egg videre før det gikk lett opp på selveste Tverrbytthornet, sommerferiens siste topp!

© Sondre Kvambekk

Det var faktisk sol og varme da jeg stod på toppen og utsikten ble nytt noen minutter før jeg måtte ned den relativt løse sørflanken mot Kyrkjeglupen. Så var det bare å småjogge DNT-stien bort til Leirvassbu som jeg ankom knappe 45 minutter etter jeg forlot Tverrbytthornet. Likevel kom jeg 10 minutter etter Halvor! Sommerferiens store toppfangsts ble feiret med kylling og karamellpudding på Lemonsjø. Så bar det hjem til Asker, og byens mas og kjas.

Flere bilder