Uforglemmelig tur i Pyreneene (21.07.2008)
| Startsted | Espot (1300moh) |
|---|---|
| Turtype | Fjelltur |
| Turlengde | 5t 56min |
| Kart |
|
| Bestigninger | Pic de Monestero (2877moh) | 21.07.2008 |
|---|---|---|
| Pic de Peguera (2983moh) | 21.07.2008 |
Solotur til Pic de Peguera (2984) og Pic de Monestero (2877) 21.07.2008
Kart
Rastløs ferie:
Etter en uke med harde fjellturer i Nordfjord så jeg for meg en 9-dagers rolig ferie i Spania, tenke på litt andre ting for så å komme hjem til fedrelandet med enda større fjellfeber! Vel, turen ned hit ble ikke helt relax heller. Bare to dager etter at flyet landet i Girona måtte jeg ut på en 3 timers gatejogg i Barcelona (for øvrig en morsom måte å oppleve en storby på). Neste dag ble det en tur til Saint Jeroni (1236) ved Montserrat før jeg planla en virkelig spennende tur. Bilen vår stopper i Espot, en fjellandsby i Pyreneene ved foten av den vakre nasjonalparken Aiguestortes i Estany de Sant Maurici i den spanske regionen Catalonia. Jeg kjøpte et kart på turistkontoret, 20 sekunder senere begynner tennene å løpe i vann (eller var det bena?..) da jeg så alle de flotte turmulighetene. Et titalls av topper over 2000 meter lå i nasjonalparken, og et par over 3000 som dessverre var i andre enden av parken. Svaret fra foreldrene var NEI! Her skulle ingen ferieterrorist bruke opp en hel dag til fjelltur, jeg fikk valget å enten ta en tur her i området, eller ta en tur et annet sted. Jeg hadde planlagt å gå på Coma Pedrosa som eneste tur, men dette området her var så spennende at jeg VILLE utforske det også. For å ikke ødelegge neste dag for de andre bestemte jeg meg for å stå tidlig opp, gå raskt og komme hjem på formiddagen og kjøre videre til Andorra som de andre ønsket. Jeg pakket alt jeg trengte for turen, og hotellet hadde laget en sandwich jeg kunne spise til frokost. Spenningen i kroppen gikk over til bekymringer da det utpå kvelden kom et kraftig tordenvær over fjellene som lyste opp i vinduskarmen. Respekten for naturen krøp langsomt nedover ryggen min, det gjorde til at jeg fikk sove dårlig kommende natt.
500fjell – Harry Houdini, midt på svarte natta:
Det hele begynner klokken 05.00 da vekkerklokka ringer, jeg titter ut vinduet og ser at tordenværet har gitt seg. Forhåpentligvis kommer det ikke tilbake, jeg har nemlig stor respekt for lyn, torden, tåke, breer og slike ting. Jeg lister meg ut i hotellkorridoren og går ned til resepsjonen der en nøkkel skulle stå i utgangsdøra. Det gjorde det ikke. Alle mennesker lå og sov i mørket i Espot, og for å ikke være til bry måtte jeg improvisere litt. Opp i tredje etasje var det et vindu som førte ut til et tak, derfra hoppet jeg 2 ½ meter ned på bakken så diskré som mulig. Deretter inn i en garasje og over en høy port, jeg var fri! Bare ingen bryter seg inn der jeg kom ut, det ville være litt min skyld da vinduet til korridoren var åpen. Klokken var nå 05.30 da jeg startet å gå i rask gange opp gata, og således ut på en god sti opp dalen langs Riu de Peguera. Månen skinte bak tynne cirrusskyer, og jeg var helt alene i nasjonalparken. Det var en spennende opplevelse. Høydemetrene gikk raskt fra der jeg startet på 1320 moh, stien var ingenting å klage over. Bak i trærne hørte jeg lyder fra dyr, jeg aner ikke hva, men det hørtes ut som en hund eller elg. Sola kom opp fra tåkehavet som lå som et teppe over dalen, jeg var nå kommet inn på traktorveien fra Prat de Pierro og høydemåleren viste 2100 moh. De spisse fjellene lenger inne i dalen dukket også opp, og det så ut til å bli en kongedag! Etter vel gått 1 time 36 minutter var jeg fremme ved den betjente Refugi Josep Maria Blanc (2318). Denne strekningen er egentlig estimert 3 ½ timer, så tidsskjemaet lå godt an. Jeg tok meg en liten rast, og inne i hytta hadde gjestene nettopp våknet og satt og spiste frokost.
Over skoggrensen, alene med fjellet:
Jeg fulgte traktorveien videre til Estany Negre de Peguera, herfra går det merket sti mot Refugi de Colomina (som er et naturlig startpunkt for toppbestigning) og dit jeg skulle, til passet Coll de Monestero (2715). Deilig å følge den gode stien og samtidig nyte floraen og dyrelivet, fikk øye på rådyr stadig vekk. Rundt passet begynte det å blåse litt, og jeg så at skyteppet under meg begynte å stige høyere. Derfor bestemte jeg meg for å følge samme vei tilbake.
Nesten 3K-topp:
Siste stykket opp til Peguera var det et utydelig tråkk, gikk en litt feil førte det til litt klyving. Jeg tror at det med toppvarder er noe som er typisk norsk, på toppen var det ingen spesielle merkepunkter. Kanskje fordi dette var en nasjonalpark, og reglene her er meget strenge. Det er ikke lov å ha med hunder en gang! Utsikten fra Peguera var noe av det mer spektakulære jeg har opplevd. Nå følte jeg at jeg sto på ”taket”, jeg skuet bort mot alle nærliggende topper i Pyreneene og et endeløst skyhav over lavlandet. Dette er den høyeste toppen jeg har besteget ”på ærlig vis”, da ser jeg bort i fra Kleine Matterhorn (3883) hvor det går gondolbane til.
Pic de Monestero og ubehagelig overraskelse:
Jeg brukte ikke veldig lang tid på toppen, siden skyhavet ”steg” bestemte jeg meg for å spise nede ved hovedstien, etter å ha fått med en ny topp. Etter å ha sprunget ned til Coll de Monestero gikk jeg 150 høydemetre opp til Pic de Monestero (2877), delvis litt klyving her også, men et tråkk kunne en få øye på, særlig ned igjen. Planen var egentlig å komme ned igjen til Refugi J.M Blanc via Estany Amagat, men i og med at tåken steg og nevnte sti er umerket tok jeg ingen sjanser. Jeg gikk ned igjen til passet etter å ha nytt ferdig utsikten på denne fine tinden. Det ble tid til en kort rast ved et vann på ca. 2500 moh, da jeg skulle bite i meg den tørre loffskiva med ost og majones hørte jeg torden. Som sagt har jeg respekt for torden, jeg pakket sakene, tok bena på ryggen og løp det jeg var kar for helt ned til Pletiu de Romes som er forbi hytta. Heldigvis kom ikke tordenværet i min retning så nå kunne jeg puste rolig igjen.
”Hola amigo”, og et lite bad!
I Norges fjellheim er det skikk og kultur at en hilser på møtende på fjelltur, ikke like stor vane er det i utlandet. Men det brydde jeg meg ikke om, så på nedturen til Espot sa jeg ”Hola!” til alle jeg møtte, et smil fikk jeg tilbake. Jeg var tilbake ved Espot klokken 11.30, og de andre var nettopp ferdig med frokosten. Sneik meg til et bad på nabohotellet for noen kroner, og det var luxus! Nå sitter jeg igjen med gode minner fra en aldeles nydelig tur. Men husk, borte bra, men hjemme best!
Kommentarer