Piz Bernina via Biancograt (28.08.2018)
| Startsted | Pontresina (1770moh) |
|---|---|
| Sluttsted | Diavolezza (2969moh) |
| Turtype | Alpin klatring |
| Turlengde | 14t 00min |
| Distanse | 27,5km |
| GPS |
|
| Bestigninger | Piz Bernina (4049moh) | 28.08.2018 |
|---|---|---|
| Andre besøkte PBE'er | Tschierva Hut (2584moh) | 27.08.2018 |
I forbindelse med en tur til Alpene sammen med Øystein Skutevik endte ferden langt mer mot øst enn hva vi hadde planlagt. I utgangspunktet skulle vi tilbringe et par uker i Chamonix og gå alpine fjellruter med stivsko, stegjern og isøks. Utpå sensommeren presterte jeg å pådra meg diagnosen plantar fasciit som er en betennelse i senen mellom hælen og tærne. Derfor ønsket jeg å redusere stivskogåinga og heller reise mot Dolomittene for å klatre flertaulengders ruter i svasko. Likevel, det føltes feil ut å reise hjem fra Alpene uten en 4000-metring. Valget falt på en topp jeg har siklet på i flere år, den enslige svalen Piz Bernina (4049 moh) sørøst i Sveits.
Etter en lenger kjøretur fra Geneve og gjennom hele Sveits, via Chamonix, Davos og St. Moritz var vi endelig framme ved Pontresina som var vårt utgangspunkt for denne turen. Den enkleste ruten til Piz Bernina går opp fra sørøst via hytta Rifugio Marco e Rosa. Det er i seg selv en lang og kompleks tur via breer og steinrygger for å komme til Marco e Rosa hytta som forøvrig ligger over grensa til Italia. Vi valgte derimot en hakket mer krevende rute opp til toppen, nemlig via den karakteristiske snøryggen i nord, Biancograt. Returen ville vi legge ned normalveien via Marco e Rosa hytta og direkte videre til Diavolezza der det går heis ned igjen til dalen.
Vi begynte nokså seint på dagen etter allerede å ha spist en nokså dyr middag i St. Moritz. Planen var å tusle opp til Tschierva hut denne kvelden og begynne grytidlig neste morgen med toppstøtet. Ingen av oss hadde akklimatisert oss før denne turen, så det ville bli spennende om vi kom til å merke høyden i større eller mindre grad. Parkerte bilen ved langtidsparkeringen ved togstasjonen i Pontresina, og herfra ruslet vi langs grusveien opp den bilfrie dalen Val Roseg. Man kan bestille hestetransport dersom man ønsker å spare beina opp til Hotel Roseg. Brukte 1-1 ½ timer opp til hotellet som ligger idyllisk til omkranset av ville fjell. Herfra var det god sti opp til Tschierva hut. Mener huske at vi brukte omtrent like lang tid videre opp dit, så drøyt 3 timer totalt i godt tempo. Det er omtrent 12 km og 750 høydemeter fra Pontresina til hytta. Det siste stykket opp til hytta måtte vi gå i mørket med hodelykter.
På hytta var vi ikke de eneste som hadde tenkt oss mot Piz Bernina. Dette er visst en ganske vanlig føringstur for de lokale guidene, men da går de bare over til Marco e Rosa hytta før de overnatter. Som vanlig blir det tidlig til sengs på disse hyttene. Selv om det står at man ikke skal drikke vannet fra springen ga jeg blaffen og fylte opp flaskene. Har selv aldri blitt dårlig av dette vannet på hyttene.
Neste morgen var det opp og stå rundt kl. 02.30. Vi hadde smurt oss frokost på forhånd og gnaflet på tørre baguetter mens de andre spiste husets havregrøt i stedet. Litt før kl. 04.00 begynte vi å gå fra hytta i tussmørket. Vi startet et stykke bak resten av gjengen, så vi hadde mange hodelykter å gå etter. Fra hytta skal man ganske tidlig et stykke opp i lia før man traverserer østover langs fine gallerier. Flere steder er tilrettelagt med kjettinger. Et par steder med nyere morenelandskap var det ikke så enkelt å se hvor stien gikk, men vi fant etter hvert veien opp til breen sør for Piz Morteratsch. Fulgte denne breen østover der den klamrer seg fast opp mot Biancograt-ryggen. Forserte noen store bresprekker, men holder man i venstrekant av breen (sett nedefra) så er det færre sprekker.
I og med at breen har smeltet en del de siste årene er det nå blitt satt opp en via ferrata det bratteste stykket fra breen til selve ryggen. Det er bratt, eksponert og til dels vått, men gode tak å holde i oppover. Vel oppe på ryggen begynte det å lysne i horisonten og vi kunne skru av hodelyktene. Moro å se hvordan landskapet egentlig ser ut! Tok en liten matbit før vi fortsatte sørover langs ryggen. Videre var det en del klyving/klatring opp mot grad 3, litt isete noen steder så det gjaldt å være på vakt. Holdt litt på høyre side av ryggen i starten, og etter hvert litt ut på venstre side. Omsider kom vi fram til der snøeggen begynte. Ryggen starter rundt 35 grader i starten, og øker til rundt 45 i toppen. Det var gode fottrinn i starten, men lenger oppe var det nokså isete og jeg angret på at jeg hadde lagt igjen klatreøksa i bilen. Litt ekkelt med mange taulag som klatret paralellt her..
Etter hvert begynte ryggen å legge seg litt, og det siste stykket var det grei trasking, men fortsatt ingen rom for feiltrinn. Fra der snøen slutter er det en svært eksponert rygg videre mot toppen. Først enkel, men eksponert klyving/gange før en 15 meters rappell (evt nedklatring grad 4-). Det er vel tilrettelagt med bolter og rappellfester til å sikre i. Etter rappellen er det eksponert 3er klatring før en ny rappell på 15 meter (nedklatring grad 3). Herfra og opp til toppen er det lettere klatring grad 2-3. Studerte hvordan de lokale guidene håndterte dette terrenget med gjest, og det virker som det er en langt høyere risikoaksept i forhold til hvor mye de klatret uten å bli sikret.
Da vi nærmet oss toppen begynte jeg å kjenne meg ganske tung i hodet. Utrolig kult å komme opp og se den flotte utsikten mot alle de mektige fjellene omkring, men i etterpåklokskapens navn burde jeg ha gjennomført minst en akklimatiseringstur før denne dagen. Hadde en god pause på toppen som vi nådde etter rundt seks timer fra hytta. Det begynte å bli varmere i været ettersom sola kom høyere på himmelen, så vi ventet ikke altfor lenge siden vi dog skulle gå helt ut til Diavolezza. Skredfaren øker og snøbruene blir svakere utover dagen, i tillegg til at sjansen for ettermiddagstorden blir større. Jeg ble overrasket over at normalruta ned til Marco e Rosa hytta var langt mer utfordrende og eksponert enn hva jeg hadde forventet. En god del eksponert klyving og klatring opp mot grad 3, i tillegg til bratte snø-/isbakker der stegjern og øks kreves. Dette er virkelig ikke et fjell man bør ta for lett på. Ved brekanten før vi ruslet det siste stykket ned til hytta presterte jeg å legge igjen stegjernsposen min, æsj..!
Tok en god pause på Marco e Rosa hytta og kjøpte en del vann her. Takk og pris for den muligheten! Hadde tatt med altfor lite vann tross 3 liter i camelbaken... Hadde lettere skallebank og gledet meg svært lite til at på utmarsjen så må man stige opp igjen 300 høydemeter på et punkt. Jeg ville egentlig bare ned nå.. Tok en liten powernap før vi psyket oss opp til utmarsjen. Koblet oss inn i tomannstaulag for breferdsel og fulgte løypa østover gjennom et stilig brefall opp i nordsida på Bellavista. Det var tungt å måtte gå opp denne bakken, og ganske riktig, det hjalp ikke på høydesjuka. Gikk etter hvert inn i min egen boble og hadde ikke overskudd til å samtale med Øystein lenger. Omsider begynte vi på nedstigningen langs ryggen Fortezza, og også her ble jeg overrasket over at det slett ikke var noe walk in the park. Eksponert nedklatring flere steder!
Langs det første klatrepartiet psyket jeg ut og ville på med tauet igjen. Vi var i en litt stresset situasjon siden vi ikke helt visste når siste heis fra Diavolezza gikk. Likevel, sikkerheten først! Nå var jeg så dårlig at jeg måtte krabbe til siden og tømme magesekken fullstendig. Vanligvis bruker jeg å bli bedre etter å ha kastet opp en gang, men denne gangen bare fortsatte det gang på gang. Ble nesten litt bekymret, men jeg visste jo at det alltid hjelper å komme seg ned i lavlandet. Øystein var en engel og fikset alt av tauverk og rappeller slik at jeg kunne komme til dekket bord. Mitt fokus var bare; ned, ned, ned! Det tok sin tid å gå nedover denne ryggen, og jeg tror vi tok i alt tre rappeller. En plass fant vi rennende vann, og jeg kastet meg over dette og drakk av hjertens lyst. Det hjalp!
Var litt vanskelig å se hvor ”stien” gikk, men fant etter hvert litt sporadisk varding ned mot breen på østsida (se GPS-spor). Gikk nok ikke helt letteste vei, men det fungerte helt ok. Vel nede på breen var det såpass grov firn at vi greide å krysse breen uten stegjern. Siste bakken opp de 200 høydemeterne til Diavolezza var helt grusomme med en tom kropp, men gleden var stor i det jeg forstod at det var et hotell på toppen! Det var ingen diskusjon, her skulle vi bo i natt med fullpensjon, koste hva det koste vil. Turen i dag tok hele 14 timer, og selv om det undervegs var nokså jævlig er det fascinerende at jeg nå i etterkant stort sett omtaler dette som kanskje sommerens fineste fjelltur!
Neste dag tok vi heisen ned til togstasjonen og toget videre ned til bilen i Pontresina. Nå gikk ferden videre mot Arco, og på grunn av regnvær videre vestover til Ceüse.
Takk for turen, Øystein! :)
Kommentarer
Verre enn Barre des Ècrins...
Skrevet av Øyvindbr 27.10.2018 11:04Avskrekkende lesning, iallfall hvis Biancograt er glatt! Og verre virker egga videre. Iallfall hvis jeg skulle ha samme utstyrsproblem der som på Frankrikes lille K2. Piz Bernina virker et par mulige hakk verre...
Og i tillegg kommer Castor-problemet på slutten når en må gå 300 høydemeter opp igjen på returen, det er selvsagt bare for å få høydesjuken til å boltre seg.
Jeg heller til at det var høyden som var årsaken til at du ble sjuk, med mindre vannet skulle ha Confluencia-karakter. Jeg fikk vondt i hodet av å lese om 4000-meterbestigning uten akklimatisering.
Men nå er jo turen i boks for ca 2 måneder siden og er en juvel i samlinga di, så gratulerer så mye! :)
Stilig fjell!
Skrevet av hmsv1 25.10.2018 17:46Har gledet meg til når du skulle legge ut en liten rapport fra denne turen og den har ikke skuffet :) Høres ut som en fin og interessant travers av fjellet ihvertfall! Men tror du ikke at du ble dårlig pga vannet du drakk ved hytta eller var det helt sikkert høyden som var årsaken???? :) Håper foten din har blitt frisk igjen!