Shangri-La på Hornaksla (05.08.2017)
| Turtype | Alpin klatring |
|---|---|
| Turlengde | 11t 00min |
| Kart |
|
| Andre besøkte PBE'er | Hornaksla (100moh) | 05.08.2017 |
|---|
Shangri-La (8 taul, grad 7) på Hornaksla i Romsdalen er en klatreruta som jeg har drømt om i noen år. Ryktene sier at klatringen skal være nydelig, og cruxet gjennom det notoriske takoverhenget var jeg veldig spent på om jeg ville klare å klatre i fri. Ikke alltid lett å få med folk på sparket i fellesferien, men min gode venn Kjetil er sjelden vond å be når det kommer til spennende klatreturer i høyfjellet. Han heiv seg på bussen fra Sogndal til Otta og videre med tog mot Dombås. På Dombås var planen å ta buss videre som i seg selv var vanskelig å fikse siden den egentlig var full, men like etter at han hadde klart å fikse plass hadde han plutselig passert Dombås og var i godt sig på vei videre mot Oppdal..
Fikk melding sent på kvelden at han var stuck i ”fegbøgda”, men utrolig nok, med hjelp av ei god venninne fikk han låne en bil i Oppdal og kjørte direkte videre til Romsdalen. Kl. 02.00 på natta kom Kjetil sjanglende inn på NTK-hytta i Vengedalen etter et realt eventyr med buss, tog og bil.
På grunn av regn som hadde kommet i løpet av natten kjørte vi lavalpin start kl. 11:30 fra bunnen av Hornaksla i håp om at det ville tørke opp. Kjetil var i utgangspunktet på light n fast opphold i Sogndal, så han hadde verken rack eller hjelm. Selv hadde jeg hjelm til utlån, men å klatre en rute av Shangri-La sin karakter ønsket jeg helst litt mer rack enn det jeg selv hadde. Jan Petter var heldigvis en reddende engel og lånte oss noen ekstra kamkiler. Tusen takk!
Så til selve turen.. Tåka hang fortsatt lavt over fjella, så tørkeprosessen tok sin tid. Men etter det styret Kjetil hadde vært igjennom for å komme hit til Romsdalen så måtte vi bare gjøre et ærlig forsøk. På grunn av veiarbeid var det litt utfordrende å finne parkeringsplass. I ettertid har vi hørt at det er tilrettelagt en parkering litt nærmere Åndalsnes, men på grunn av hviledag for anleggsarbeiderne parkerte vi på samme sted som tidligere. Med fullpakket sekk og Ballerina-støtekjeks til brunsj la vi i vei. Måtte lete litt for å finne stien opp mot Kjemperampa, men fant den til slutt. Romsdalingene er ikke akkurat kjent for å merke veien til innsteget, og det er for så vidt helt i orden.
Etter å ha blitt våt bare av å vasse gjennom vegetasjon på vei opp mot Kjemperampa fant vi til slutt det som måtte være innsteget på ruta. Like etter det store overhenget man går gjennom. Vi var i stuss om vi skulle ta med joggeskoene i sekken eller ikke, og takk og lov bestemte vi oss for å ta de med. Ellers ville det blitt en dryg utmarsj. Kjetil la i vei på første taulengde (5-). Vått og sleipt, men han løste det fint. Stand i bunnen av et tydelig dieder, lett å få øye på den boltede areten lenger til venstre. Kjetil fortsatte også å lede opp andre taulengde (6-). Nydelig diederklatring i starten, bare synd det fortsatt var vått. Nå kom det riktignok et svakt vinddrag i lufta og begynte å tørke opp det verste søle lenger oppe. Innimellom kom det faktisk litt regndrypp, men ikke nok til at friksjonen ble redusert så altfor mye.
Jeg fikk æren av å lede tredje taulengde. Morsomt og lett klatring i begynnelsen før et markant crux (6+/7-) gjennom en bulk. Greit sikra hele veien. Lenger oppe satte jeg visst standplass litt for tidlig for den beryktede og ekle svatraversen startet like etterpå. Ledet også fjerde taulengde. Brukte litt tid før jeg forstod hva jeg skulle gjøre på denne svatraversen, men til slutt måtte jeg bare prøve. Ikke hardt, men marginale fottak og skikkelig smyging. Resten av taulengden bød på nydelig rissklatring (6-) av høy kvalitet. Lengden avsluttet med nok en travers ut til høyre som også var noe ekkel (6+) og litt våt, men kom meg gjennom det og satte standplass like under det som kalles førsterampa. De to siste taulengdene klatret vi for øvrig på ett tau og brukte det andre til å heise sekk.
Kjetil fulgte etter i god stil, men klatra seg litt for høyt før den siste traversen og måtte ta et heng. Han ledet solid opp de to neste taulengdene. Femte taulengde (4) var mer eller mindre en transportetappe videre opp og til høyre til en pinnakkelblokk etter en gresshylle. Cruxet var å forsere et digert spindelvev der det bodde den største edderkoppen Kjetil noensinne hadde sett. Sjette taulengde var våt og ekkel i starten, så her valgte Kjetil å være fornuftig og dra litt i sikringene. I øvre del funderte han lenge før en våt travers ut og gjennom et takoverheng over en diger fastklemt blokk. Det sistnevnte takoverhenget var slettes ikke lett å komme seg gjennom med sekk, så her måtte jeg henge sekken i en slynge under meg for å unngå klaustrofobisk anfall.
Standplassen var nok satt litt vel tidlig, så jeg ledet ytterligere en lengde på 15-20 meter til vi nærmest var oppunder det notoriske takoverhenget som vi begge hadde sett fram til med spenning og frykt. Nå var det bare å manne seg opp og gjøre seg klar for brytekamp. Det var jeg som skulle først ut i ilden. Hadde med meg jammehansker, noe jeg ikke angrer på i ettertid. På vei opp mot overhenget var jeg fullt fokusert på akkurat det. Satte en lilla camalot midt i overhenget med en 120-forlenger, og idet jeg skulle gjøre et i utgangspunktet enkelt balanseflytt helt opp i overhenget klarte jeg å miste balansen og tryne. Skikkelig teit, men samtidig var det greit å få tatt et fall. Begynte fra skrætsj igjen og kom meg først greit opp til selve overhenget. Fikk en undercling og steppet ut med høyrefoten på et tak i overhenget. Fikk satt en grårød alien kamkile i oppe i leppa på overhenget før jeg strakk ut høyrearmen i jam. Så var det bare å slenge opp høyrefoten og få armene lenger opp i sprekken. Fant faktisk en jug bak en blokk i sprekken. Deretter jobbe opp venstrefoten og etter hvert komme seg opp i stående posisjon. Fornøyd med å gå klare cruxet onsight!
Resten av taulengden var fortsatt vedvarende 6er klatring og ganske langt før man var oppe på standplass i toppen av et skrådieder. Kjetil prøvde et ærlig forsøk på overhenget, men gjorde noen småfeil og falt av. Prøvde å heise, men det var et geitehelvete med all taudynamikken. Kom seg opp til slutt, men nå hadde det begynt å regne for alvor og fjellet ble såpeglatt. Som Øyvind skriver i sin CR http://joikapride.blogspot.no/2013/06/cr-romsdalen-shangri-la.html ”Det er ikke over før feitedama synger fåsds”, og det kan jeg bekrefte ettertrykkelig. Å klatre den siste taulengden (6+) i pøsregn og fostrende forhold var en real utfordring ja. Taulengden er heller ikke supergodt sikret, så kunne ikke french klatre meg opp hele veien. På slutten skulle jeg dra i en kile som jeg visste ikke satt veldig godt, og ganske så riktig poppet den slik jeg fryktet og jeg tok en skikkelig suser. For å gjøre en lang historie kort så karret jeg meg opp og kunne puste lettet ut vel oppe på andrehylla. Kjetil valgte å følge etter på microtraxion og tibloc. Ingen vits å prøve engang når det er slike forhold.
Selv om det var en stor glede å toppe ut er ikke turen over før vi er vel nede fra fjellet. Under tørre forhold er nok andrerampa ok å følge ut igjen usikret, men i dag var det så sleipt at vi valgte å sikre med vandremetode et godt stykke og attpåtil en rappell ned til førsterampa. Klissvåte og gira på burger ankom vi bilen kl. 22:40. Kjetil nevnte på andrerampa at han hadde en overraskelse til meg i bilen, og det var en gave fra himmelen – sjokomelk! Vi rakk burgersalget med tre minutters margin før det ble fyr i peisen og kveldskos oppe på tindeklubhytta. Hvordan vi fikk bilen tilbake til Oppdal neste morgen er en annen historie..
Takk for en fantastisk tur, Kjetil! :)
Kommentarer
STILIG !
Skrevet av Gunski 14.08.2017 23:27Skikkelig tøft :-)