Slitsomt og magisk Langsua-eventyr (16.02.2024)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Nørdre Langsua (1552moh) | 17.02.2024 |
|---|
Sondre og Endres bilder, da jeg ikke fikk tatt bilder under all brøytinga, og med ny mobil og uten sekk på topptur ville jeg ikke pådra meg fuktig mobil i jakkelomma. Har sett meg lei på fuktskadde mobiler...
Vi hadde egentlig store planer om å sveve høyt i Reinheimen tidlig i det nye året både Sondre, Endre og jeg. Men kuldebølgen tok dessverre slutt før siste helga i januar og det ustabile møkkaværet fikk fritt spillerom. Ustabilt så det også ut foran vår alternative helg midt i februar. Endre og jeg hadde i grunn slått fra oss tanken på supertrio-tur denne vinteren, men Sondre hadde ikke lyst til å gi opp sånn uten videre. Forslaget hans om tur i gode gamle Gausdal Vestfjell ble godt mottatt. Huldreheimen som området også kalles er kjempekoselig og fullt av stemning. Målet ble Nørdre Langsua, for da ville Endre få en ny topp. Dette skulle ikke være en tøffing-tur, så vi så for oss å overnatte både på Svarthamar og på Haldorbua. Startpunkt og endestasjon ble Lenningen, hvor vi altså møttes utpå fredag ettermiddag. Endelig trekløveret på tur igjen, det blir alltid like hjertelig og fullt av glede, latter, fjellprat og tullprat oss i mellom!
Turen startet "bekymringsløst" langs løypa vestover de første 3 kilometerne, men siden løypa bøyer av nordover og Svarthamar ligger vest-nordvestover ble vi nødt til å forlate den og brøyte videre. Alle hadde vi småtunge sekker, og raskt ble vi enige om å brøyte 15 minutter hver på skift. Ikke bare enkelt med de mengdene snø som var, om man ikke klarte å holde seg der scooterløypa hadde etterlatt seg en viss såle sank man på skikkelig urimelig vis så det ble et prosjekt å karre seg opp igjen. Men det er jo koselig å føle at man lager sin egen løype også, for da forsvinner den typiske skikonkurransegreia med at man ikke må bli forbigått av så altfor mange i "skianlegget". Ja det er litt teit å tenke sånn, men det lar seg ikke nekte, og jeg vet jeg ikke er alene om det! Fint var det å gå rett imot det jeg nå er sikker på var Svarthamarknatten. Markant profil og en blanding av skog- og fjellkolle. Innunder den på venstresida skulle vi. Og skumringen var gradvis på vei... Snøfillene kom også, så jeg begynte kjapt å fantasere om hvor koselig det ville bli å komme fram til hytta. Den ville vi jo garantert få for oss selv nå...
Endel baks seinere var dette en herlig realitet.
Det er veldig koselig med hyttetur altså!! Å ligge under åpen himmel, i telt eller på hytte har sin sjarm på hver sin måte... Kvelden var fin og med masse interessant å prate om, og vi la oss med forholdsvis store forventninger foran lørdagen, den var jo spådd å bli veldig fin. Samtidig kjente vi en aldri så liten nagende tvil på grunn av den dype snøen...
LANG LØRDAGS-SLITEFERD MOT LANGSUA-MAGI
Å gå retteste linja mot Haldorbua var utelukket gitt de rådende snøforholda. Her måtte vi resignere og følge veinettet som finnes her. For det meste er dette seterveier og hytteveier. Følelsen er ikke helt god, men uten veier med scootersåle måtte vi hatt et annet mål enn Langsua i dag, så vi måtte krype til korset og takke scooterkjøringa for dens tjenester. Dette betyr på ingen måte at vi er tilhengere av fri motorisert ferdsel...
Det var 15 minutter på hver i fast rullering som gjaldt, og på denne måten vant vi tross alt distanse. Men like magisk var det hver gang vi hadde matpause og jeg kunne slenge fra meg den tunge sekken. Noe sier meg at jeg har skrevet dette før... Uansett, på denne turen var vi flinke til å spise sånn at vi aldri gikk tomme for krefter. Og det var ekstremt viktig ikke å fokusere for langt fram, det ble vi kjapt enige om alle tre. Vi klarte faktisk å koble ut tanken på topptur, det altoverskyggende målet var Haldorbua, og sånn sett var det lettere å kjempe innbitt med brøyting og tyngende bør. Og ved å ta et skritt om gangen oppnår man faktisk resultater. Plutselig var vi utpå de store myrflatene nord for Myrebærhammeren og øynet hytta en ca 3 km unna. Dette ga økt motivasjon!
Turen videre mot bua bød på ett eneste "crux", og det var egentlig sannsynligvis fordi jeg er tyngre enn både Endre og Sondre. Jeg sank i alle fall i sakte film uten å være i stand til å gjøre noe med det. Og der satt jeg og måtte ta telling mens gutta måtte ta bilde. Det var jo litt fornøyelig i grunn.
LANGSUA
En snau halvtime seinere var vi på vei mot Nørdre Langsua. Lettet for tunge bører ved nyeste hytta på Haldorbua var vi straks giret på turens opprinnelige hovedmål. Det var ca to og en halv time igjen av dagslyset, så det var ingen grunn til å avslutte dagen foreløpig.
Og så utrolig deilig det var å gå uten sekk (Endre og Sondre hadde hver sin relativt lette sekk) og på fast snø! Nå kunne vi nyte å være på tur og vinne høydemetre lett som bare det!
Endelig kunne vi kose oss med dette områdets herlige egenart. Ingen andre steder tror jeg at jeg setter større pris på de vide utsyn enn akkurat her på de mellomstore fjella i Langsua nasjonalpark. Som regel fenges jeg av råe og alpine nærutsikter i fjellstrøk hvor stortoppene dominerer, jeg bryr meg ikke like mye om hvor langt man kan se fra feks Gjertvasstinden, det som betyr noe der er tindemylderet og hengebreene kloss innpå. Her i Huldreheimen er de lange rolige og myke linjer kombinert med Vangsfjellas og jotnenes tilstedeværelse i horisonten noe som lett bergtar meg. Og som tidligere så velsignet fritt for masseferdsel. Åhh, vi levde livet her vi stadig vant høyde akkompagnert av gryende kveldsfargespill på himmelen. For Endre var dette upløyd mark, men Sondre mimra sikkert om sin eksellente tur i området i 2009, og jeg mimret om spesielt min siste alenetur i her, den natta på Skaget i 2017. Herregud jeg var seig på den tida! Blytung sekk til topps på det lokale Kilimanjaro, og påfølgende tur mot toppen vi snart skulle på i kveld. Hadde jeg orket det nå?? Sondre og Endres kapasitet kjenner alle, men jeg har moro av å tenke på hva jeg var i stand til for 7 år siden, jeg har ikke vært riktig klok jeg heller...
Kveldens tur var noe lenger enn jeg forventet, men vi kom da opp til slutt. Vi rakk ikke solnedgangen, men det brant godt på himmelen da vi sto ved toppvarden og bevitnet det fortryllende vinterlandskapet. Tenk så ufattelig heldige vi var som fikk oppleve dette!
Vi måtte se å komme oss nedover igjen mot Haldorbua, for kveldslyset hadde vi kun på lånt tid. Men nå skulle vi jaggu kose oss med skikjøring under fargesprakende himmel og østlandets lavland for våre føtter. Dette var for meg skiglede på sitt ypperste! Ingen rando-opplevelse, men å skli kontrollert nedover på fjellski over behagelig snø i passe hastighet mens landskapet farer forbi er for meg det morsomste jeg kan gjøre på ski. Det var bare så altfor raskt overstått. Jeg "trøstet" meg selv med at jeg hadde sugd til meg alt av Langsuas koselige egenart hvert sekund på veien ned mot bua. På slutten tok mørket oss, men vi kom greit ned til hytta. Ny-hytta hadde besøk av flere, så vi trakk over til gamlebua og fikk den for oss selv. En svært hyggelig kveld med alt mulig internt ble det, akkurat som vi ønsket!
SØNDAG
Jeg var sliten og grudde meg endel til denne dagens transportetappe tilbake til Lenningen. Nesten bedre å være i gang enn å vente på det. Vi hadde iallefall solid frokost innabords der vi sklei utpå myr-flya og snart ble slukt av skoddeteppet. For i motsetning til lørdagen var søndagen grå. I dag hadde vi i første omgang våre egne spor å gå i. For egen del ruslet jeg med tanker om alle kilometrene vi hadde foran oss og hvor mye sekken tynget på skuldrene til tross for at den var lettere enn motsatt vei. Vi gikk som en jegertropp med 15-minuttersregimet vårt og var disiplinerte. For min del var naturopplevelsen koblet helt ut. "Funger som den maskinen du tross alt er!" sa jeg til meg selv. Og sånn holdt jeg det gående litt på etterskudd bak 2 x Supermann. Innimellom hadde vi matpauser og milepæler i form av feks over halvveis til Lenningen og for ikke å snakke om da vi kom tilbake til Svarthamar. Men herfra var spora fra fredagen føyket igjen. Underveis opplevde jeg at Endre på en av sine 15-minuttere brøytet fra meg, jeg hadde ingen sjanse til å holde følge med han. Og det tar jeg med lett hjerte, jeg ble bare så imponert! Sondre kunne hekta seg på, men han skulle jo ta over etter meg, så han tok livet med ro enn så lenge.
Godt var det å nå hovedløypa igjen, da kunne vi lettere skravle og småsuse avgårde. Men i siste lange stigningen mot Lenningen var det nærmest bråstopp for meg. En nesten 8,5 mil lang tur med tung sekk i 7 av dem krevde nå sitt, og jeg følte meg helt uten krefter. Derfor var det himmerik å komme fram til parkeringa.
En flott tur med hyggelig samhold var slutt, og Endre måtte forte seg avgårde fordi Bergen mildt sagt var langt unna, og klokka var vel ca 16:30...
Jeg og Sondre kjørte nedover mot Dokka og cheeseburger der. Vi skiltes på Lillehammer. På toget hjemover klarte jeg ikke alltid å skjule for medpassasjerene at jeg var umåtelig sliten, det kom flere sukk og stønn. Inni meg tenkte jeg at denne turen måtte jaggu meg ha vært god trening...
Takk for turen kompiser!
Kommentarer
Takk for turen!
Skrevet av 500fjell 05.05.2024 11:26Fikk omsider somlet meg til å lese turrapporten din, Øyvind! :) Trivelig mimring fra en skikkelig slitetur med mange opp- og nedturer! Takk for laget, godt samarbeid og som alltid hyggelige samtaler!