To slappfiskers "vinterdrøm" om Kongen av Gjendealpene (21.04.2023)  

Her kommer min versjon (Morten skrev sin like etter at turen var gjennomført)

EN AV MORTENS EKSKLUSIVE JOTUNDRØMMER

© Øyvind Brekke

Hvis en ser bort fra klatrere eller ekspedisjonsfolk som aldri kan få nok av verken utilgjengelighet eller bratt snø så er ikke Store Knutsholstinden en topp man forbinder med bestigninger på vinterføre. For det første er det tindens høyreiste alpine pyramideform, og for det andre så er det avstanden fra Valdresflya med ikke minst iallefall én 2000-meterrygg som kommer på tvers av marsjretninga. Kongen av Gjendealpene er en sommertopp man tar fra Gjendebu etter å ha tatt båten over Gjende eller å ha brukt et par dagsmarsjer inn...

Som tidligere nevnt har Morten en egen evne til å gå svært eksklusive turer, og han har også ganske originale planer. Planer som faller i min smak hvis jeg føler at de ikke blir for teknisk avanserte. Vinterbestigning av Store Knutsholstinden hadde han nevnt som en drøm ved visse anledninger. Nå skulle planen endelig la seg realisere. Joda, mai var bare ei snau halvannen uke unna, men vinterføre var det definitivt!

LABER FORM

Ingen av oss hadde vært i spesielt god form den siste tida. Og den siste tida dreide seg om måneder. For egen del så kan jeg nok en gang (til det kjedsommelige) si at de to damehistoriene i 2020 og 2021 har gjort noe med fjellformen min i negativ forstand. I likhet med Rosenborg og Manchester United er det bare navnet igjen av meg. Jeg har levd for A4-aktig med moderate mengder tur og trim, og brukt for lang tid til å bearbeide elendigheta i etterkant (ganger 2). Pluss på med bevisstløshet i forhold til vitaminer, den ser jeg nå i september/oktober.

Morten hadde lenge vært slapp han også, og ble sjuk i forbindelse med en peakbooksamling i midten av mars. Siden den gang hadde han aldri fått kreftene tilbake...

Men om fordums storhet muligens er et tilbakelagt kapittel så er det ingenting i veien med viljestyrken. Spesielt Morten var ute og kjøre denne gang, og da får jeg bare skrive hva jeg tenkte der og da i positiv forstand: Ingen ved sine fulle fem ville noensinne gitt seg i kast med dette prosjektet når kroppen overhode ikke spilte på lag! Vi orket egentlig ikke, men sliterutinen ble utslagsgivende. Vi visste jo hele tida at det kun var eventuelle tekniske problemer som kunne stoppe oss...!

Det var alt annet enn behagelig å rusle innover vinterlige Leirungsdalen med småtunge sekker og trøtthet som kom sigende, men etter noen timer så sto vi faktisk på Tjønnholsoksle og hadde magisk utsikt like etter at sola hadde sagt takk for seg!

Natta ble heller ikke komfortabel, for soveposen min hadde nettopp pådratt seg ødelagt glidelås. Når du er nødt til å bruke makt, noe som for enhver pris skal unngås, så er enden nær, for turutstyret. Morten hadde det bedre enn meg, jeg måtte ligge i ekstra intens fosterstilling og frøs meg gjennom ei natt på hardt og humpete snøunderlag. Trøstet meg med at natta på Austre Okstindbrean for snart 6 år siden var mye verre, jeg fikk iallefall ingen snøstorm inn i posen denne gang...!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Vi lot masse av utstyret bli liggende før vi fortsatte ferden først ned og så bratt opp mot Skarvflyrygggen. Noe som skulle føre til bekymringsmelding seinere på dagen, det står det om i Mortens rapport. Men hvor skulle vi ellers gjort av soveposer og brukte våte klær og ellers overflødige ting? Her gjaldt det å være minimalistisk så lenge alt av sikringsutstyr, nok klær og mat og drikke var med.

Sånn ellers var vi rimelig spente på om Mortens renne ned mot Knutsholet hadde noe for seg. I verste fall ville det bli Skarvflyløyfttinden og Austre Leirungstinden, og jeg trøstet meg med at det tross alt ville være en råflott tur det også! Likevel er det en nervepåkjenning det å være supermotivert for noe langt og tøft og samtidig ha i bakhodet at det er fullt mulig det blir bråstopp...

På ryggen sørover fra skaret mellom Søre Skarvflytinden og Skarvflyløyfttinden blåste det kald vind, men det var imidlertid ingen tvil om at renna var farbar, iallefall ved bra snø. Noe det viste seg å være. Langt nede i brattskråningen fikk jeg selvsagt føling med stegjernsproblemer, og bannet høyt og inderlig. Flere års stegjernsfrustrasjoner (og frustrasjoner over livet selv...) måtte ut. Da jeg seinere mista hjelmen - den rutsjet nedover som bare det - hadde jeg ikke lenger ork til å være sint. Den var tross alt neppe superviktig denne gangen.
Knutsholet var digert og mektig, øde og forlatt, og et helt fantastisk sted å være. Allerede nå var vel egentlig turen vellykket...

Etter matpause og bratt brøytegange var vi omsider oppe på selve Knutsholsryggen. Mesmogtinden var første åpenbaring, og den er og blir et fantastisk syn! Aldri glemmer jeg vel den nydelige turen til Svartdalens dronning i palmehelga 2019... Nå var vi altså i ferd med å oppleve det samme med kongen på motsatt side av dalen. Og først var det komfortabelt teknisk sett. Men det dro seg til langt oppi der, og Morten kunne skylde på rusten form, mens jeg rett og slett har blitt mer pysete med åra, så vi trakk oss ganske kjapt fra klatringa. Et par karer som kom fra Bygdin hadde tatt oss igjen og laget spor i brattsnøen til venstre for klatrepartiet med bart og glatt fjell, så vi fulgte heller deres eksempel. Og der de to andre gutta prøvde seg på en klatrevariant så satset vi på videre snøhelling, og kom oss forbausende lett opp på ryggen hvor sommerruta kommer opp fra Svartdalen. Overraskende lite motstand i brattene i dag, men så var jo snøen veldig snill og medgjørlig og stort sett alt annet enn hard og skummel.

Dermed var vi på toppen av selveste Kongen av Gjendealpene! I perfekt vær og uten et vindpust. Og nok en gang det forslitte uttrykket: For en utsikt!!! Alt er råflott og mektig herfra, og Jotunheimen virker som det gigantiske området i utstrekning som det faktisk er... Mest iøynefallende er selvsagt toppene rundt Svartdalen. Vestre Leirungstinden og Vesle Knutsholstinden går nesten i ett, men som Morten sa det, Vesle-Knut ser ut som ei ispinne. Naboen Austre Leirungstinden gjør mye ut av seg, og vi fikk samtidig rikelig grunn til å grue oss til den enorme stigningen opp fra Knutsholet mot Skarvflyryggen igjen om et par timers tid. Vi tok bilder mot spesielt Mesmogtinden, betraktet Kalvehøgde, Kvitskartinden og Torfinnstindan med Bygdin i bakgrunnen og måtte tenke på returen. Før det hadde Morten fått beroliget Anne som igjen kunne berolige politiet med at utstyret på Tjønnholsoksle tilhørte oss og ikke noen som hadde forulykket.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Vi traff på de to gutta som hadde gitt opp klatringa, slo av en prat om Store Knuts fortreffelighet og kom oss nedover. Og da er det bare å ta et langt sprang frem til den rett og slett fæle stigningen opp mot motsatt rygg. Ikke at den behøvde å være fæl, men vi var to slappfisker uten krefter. Morten gikk først mens skiene var på, i grunn fordi jeg måtte bruke tid på å hente hjelmen. Dårlig unnskyldning, jeg var for sliten til å gå forbi og brøyte sjøl!
Jeg slapp likevel ikke unna når skiene skulle på sekken. Jeg gikk i forveien, prøvde å gå i sporene fra nedoverturen, men det ble i praksis mye brøyting. Heldigvis virket det som rasfaren var fraværende. Men dette var lidelse på høyt slitenivå! Det var så bratt at jeg følte at det var like før nesa støtte på snøen. Kanskje fordi jeg nærmest ålte meg fram... Ti til tjue skritt, så pause... Sånn holdt jeg på, mens Morten stadig hvilte nedi der. Og for en grusom bakerovn på toppen av det hele! "Når opplevde du sist noe så jævlig kraftløst og motløst som dette Øyvind? På Aconcagua eller...?"

Alt har en ende, men enden var ikke god, for den grusomme bakerovnen ble raskt et savn vel oppe på Skarvflyryggen. Her var vinden upåvirket av den vindstille lufta lenger vest, og med dyvåte klær ble jeg hutrende gjennomkald på flekken. Grøss...!
Skyene begynte å sige innover fra vest også, selv om normalstandard tilsa pent vær. Morten kom langt om lenge opp han også, tapper som bare det! Han var nok mer opphengt i den ventende brusflaska i snøen enn vinden jeg syntes var så fæl.

Så var det ny stålsetting for nedoverskitrøbbel og eviglang amøbegange opp til oksla for å pakke utstyr, og så den til de grader lange utmarsjen mot Valdresflya. Som det så fint heter så skal jeg spare leserne for ytterligere skildringer av slit, og etter flere timer med møre lår og rusten kondis var vi fremme ved parkeringa og kjørte helt ned til den stengte bommen ved Beitostølen, klare for ei natt i bil. Uansett hvor lite komfortabelt dette var så var vi eksepsjonelt enige om at dette hadde vært en ekstravagant fantastisk tur. Og to tapre viljesterke slappfisker hadde nå kongen av Svartdalen på vinterføre i boks!!!

© Øyvind Brekke