Bålnatt på Vikerfjell med Bamse-Maia (10.03.2023)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Kjølfjellet (824moh) | 10.03.2023 |
|---|---|---|
| Gyranfisen (1126moh) | 11.03.2023 |
Det ble jo aldri noe av store turer til 2k-topper i finværet som hadde vært den siste tida, men jeg kunne ikke bare rusle hjemmefra og opp i åsen hver helg av den grunn. Ei bålnatt på Vikerfjell hadde jeg tross alt lengtet etter med jevne mellomrom, og jeg savnet også en tur av et visst omfang med "mitt" trivelige bamseselskap. For elghunden Maia er jo en bamse, det finnes vel knapt en hunderase som er mer bamse enn norsk grå elghund.
Og hun trenger trim, for tilværelsen hennes (som egentlig ikke er mitt ansvar) bærer preg av å være hele familiens kosebamse. Vel, hun imponerte meg i Vassfaret på septemberturen, men den var et halvt år siden nå. Gamle bisken var straks 11 år.
Jo eldre man blir jo mer gufs står det av sånne turer. Selvsagt har det med hyppigheten å gjøre også. Det er altfor sjelden jeg ligger ute nå til dags. Sammenlignet med for 10 år siden føler jeg meg gammel. Å se på temperaturmåleren i bilen at det var minus 12 da jeg straks skulle parkere ved Lykkrosmyra var litt psykisk tungt. Det var skumring, og all grunn til å forvente ytterligere synkende temperatur... Og tung sekk... Pluss uvisst om det var noe bra ved å finne... Mørkt og slitsomt... Hvordan arter dette seg om 10 år? Setter jeg meg i bilen igjen og kjører hjem og drar på hytta istedenfor? Håper ikke det...
Jeg veier ikke sekken lenger rett og slett fordi jeg prøver å være mindre barnslig opptatt av vekt. Men det føltes tungt å gå på ski med tung sekk i gradvis mørkere omgivelser. Maia gikk sakte også. Det gikk i skilpaddetakt, og første mål var Kjølfjellet. Derfra ville jeg skråne ut i terrenget, ønsket å finne et sted utafor verneområdet hvor leirarbeid ikke ville komme i konflikt med det formålet. Det tok minst en time å komme til Kjølfjellet, og der måtte jeg ha en matbit. Videre bar det nedover i terrenget utafor løypenettet. Spennende dette i fullt nattemørke.
Brøyting måtte til ettersom halvskaren fra fjellet sa takk for seg. Det varierte mellom åpne myrpartier og tett skog.
Problemet nå var at Peakbook-appen var litt kranglete. Og dette skriver jeg ikke for å være politisk korrekt, selv om jeg har all interesse av det også, men helt ærlig så var dette krise, for det strider mot hele mitt verdisett å ta seg til rette og hogge ned småtrær i et verneområde! Jeg er ekstremt FOR vern av skog, og har ingen interesse av å bryte reglene i et verneområde som jeg setter stor pris på at faktisk er vernet!!! Hvis vi skal degradere saken til politisk korrekthet kan man si at det skulle jaggu tatt seg ut om en som jobber for miljøvernavdelinga (og landbruksavdelinga) hos Statsforvalteren skulle blitt tatt for ulovlig hogst innafor et verneområde...! Saken var ihvertfall den at hvis jeg ikke klarte å finne ut eksakt hvor jeg befant meg så kunne jeg ikke lage meg Lars Monsen-leir og fyre bål... Det ville bli stusselige greier, da ville det kun bli en trist hengekøyenatt hvor alt dreide seg om å vente på morradagen.
Etter mye baksing og forhåpningsfull titting på appen så begynte den endelig å fungere, og jeg så at jeg var utafor vernegrensa med god margin ikke kjempelangt unna Urdevassfjellet. Dette var en oppkvikker for sinnet, og jeg begynte straks å se meg ut et passende sted å slå leir. Tjoret fast Maia og gikk etter ved. Fant ikke all verden, men noen tynne tørrtrær fikk gjøre nytta. Og så var det bare å gå i gang med å grave bålgrop og å rigge hengekøya. Ekstra opptenningsved hadde jeg med hjemmefra også sånn i tilfelle, så dette gikk som smurt. Det er noe ubeskrivelig salig over "the point of no return" for bålet, når du skjønner at nå er bålet i gang og slukker ikke før evt mangel på ved eller aktiv slukking. Der og da kan jeg bli minst like ekstatisk som når jeg er på en stortopp i perfekt vær. Det er varmen, lyset i mørket, bållukta og vissheten om at nå skal du kose deg ihjel! Og sånn ble det...! En aldri så liten måne la ingen demper på idyllen. Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Ingenting er så koselig som å fyre bål i mørke skogen sammen med en firbeint venn!
Natta i hengekøya var god, og Maia lå oppå en ekstra sovepose jeg hadde med. Hun er ikke mer vant til vinteruteligging enn at jeg følte for å gjøre det skånsomt for henne. En gang utpå tidlig morraskvisten bjeffet hun for et eller annet, men jeg fikk aldri vite hva det var. Dormet litt til, og plutselig våknet jeg langt på formiddag av varmende sol.
Ingen av oss hadde noe hastverk med å stå opp, og jeg lå lenge og strakk meg i køya og betraktet tretoppene.
Langt om lenge brøt vi leir og kom oss på tur. Jeg skulle absolutt på Gyranfisen... Kanskje skulle jeg skånet deg for det Maia. Du var sliten og gikk nesten saktere enn ei skilpadde. Du var jo så sprek på turen et halvt år tidligere, men et halvt år er lenge i en gammel hunds liv. Livsgnisten våknet kun av forbipasserende skiløpere med hund, da var det gneldring og utfall så jeg måtte passe på. Litt mye trafikk på en søndag etter min smak, men det var jo nettopp søndag. Godt å komme seg vekk fra Kjølfjellområdet og nærme seg Store Stein.
Jeg er ikke typen til å begeistres over at det har blitt kjørt løypemaskin helt til topps på Gyranfisen, det føyer seg bare inn i rekka av all tilrettelegging og Disneyfisering av norsk natur. Men Maia var iallefall tapper, og på toppen fikk hun bruk for pelsen sin, for her blåste det kaldt.
Under nedturen lot jeg henne bestemme tempoet, og det gikk i sakte film, og alle nedoverbakkene bød dermed på ploging. Du lengtet etter hvile i bilen lille bamse. Det ble nok litt for mye for deg dette her Maia...
Trodde jeg... For sannheten er at hun i skrivende stund (oktober 2023) er tilbake i samme form som på turen i Vassfaret september 2022... :)
Kommentarer