Det var helg. Det var fine værmeldinger. Det er vår. Det er topptursesong med stor T.
Som sist helg så var det Harald som var reisefølge og vi hadde bestemt oss, som sist, å komme oss tidlig av gårde. Sånn er det når småbarnsfedre skal på tur. Da kan man ikke surre bort hele dagen. Både jeg og Harald hadde vært på Saudehornet før, men det var uten ski på beina. Og selv om det hjelper, så er der alltid en liten usikkerhet når føret er snø kontra barmark. Et fjell kan være svært forskjellig sommer- og vinterstid.
Vi var klare ved vannverket i Ørsta klokken 08:00, og til tross for litt lenger tidsbruk enn planlagt opp, pga forholdene, så kom vi oss ned innenfor tidsrammen vel vitende om at vi hadde hatt en ganske rå topptur.
Fra Hovdebygda på vei mot Ørsta så ser man Saudehornet ganske så tydelig. Der var noen småskyer som lusket rundt, men vi følte oss trygge på at været skulle bli bra. Der var noe skydekke i små perioder på vei opp, men det gjorde ikke så mye, for å være helt ærlige. I tillegg var vi så tidlig ute at første delen av turen stort sett gikk i skyggesiden av Vallehornet så solbrillene kunne ligge trygt i sekken første del av turen uansett himmel.
Klokken åtte var vi klare til å gå. Vi kunne ikke spenne på oss skiene med en gang, men vi ser på bildet her at det var ikke mange meterene før vi kunne gjøre det.
Første etappe er veien opp fra vannverket. Jeg erindrer den etappen som helt utrolig kjedelig da jeg gikk her om sommeren. Det var faktisk bedre å gå her på ski. Det har nok noe med at her var såpass oppkjørt at det ble et varierende underlag noe som fjerner monotonheten. Når man går på Saudehornet så ser man toppen hele veien fra start til mål. Her hadde det sneket seg en liten tåkesky på toppen.
Etter veien tar slutt så er det et lige parti i noen krattskog langs vestsiden av denne elva vi ser i bildet, før man krysser den og tar fatt på oppstigningen mot Dybdalhytta og deretter videre opp på ryggen mellom Saudehornet og Vallahornet. Vi ser den ryggen tydelig på dette bildet.
Etter en liten time var vi ved hytta. Føret var sånn bob-bob. Der var et spir fra dagen før, men der hadde det frosset is, så der satt ikke fellene. Det var såpass hardt nå at det var bedre å gå utenfor sporet. Så lenge man ikke kantet ski så satt det ganske bra, så dermed var det bare å gå mest mulig rett opp.
Her ser vi et lite tilbakeblikk ned dalen. Her ser vi enden av veien, samt krattskogen "hovedtraséen" opp går igjennom. Vi ser noen skispor høyere oppe i fjellsiden. Det er tspor fra folk som har rent ned. Akkurat der ville man ikke oppholde seg en halvtime etter at dette bildet ble tatt. Da gikk der nemlig et solid skred i sida opp mot Nivane som i praksis gikk helt ned til de sporene. Vi ser her at den fjellsiden er skredutsatt, og vi fikk fanget på film siste del av skredet som løsnet på en hammer helt øverst i siden. En aldri så liten tankevekker. Saudehornet er et skredutsatt fjell, så her må man være på vakt. Dagen i dag hadde ikke høy skredfare, men likevel...
Her ser vi et bilde som inneholder det vi trenger for å beskrive resten av ruten vår. Vi fortsatte opp på ryggen helt til høyre i bildet, før vi traverserte oss litt oppover. Der vi ser antydninger til noen svingete spor hadde de to fra dagen før tatt en liten pause der de hadde tatt noen snøprøver med spaden før de gikk løs på siste toppen. Den ene ga seg der, og rente ned igjen, mens sistemann fortsatte helt til topps med ski på beina.
Vi tok en liten femminutter her før vi også begynte på siste etappe. Planen var å gå så langt som mulig på ski, før vi tok skiene på ryggen siste biten. Problemet var at der var hardere denne dagen enn dagen før, og med en gang det ble ordentlig bratt så sviktet våre ski/feller. Her måtte man nok minimum ha hatt skarejern på skiene for å kommet seg oppover. Dermed måtte vi være skiene på ryggen HELE veien til topps. Det var blytungt. Man tråkket igjennom på omtrent halvparten av stegene. Den andre halvparten måtte man sparke seg feste. Den som gikk først måtte gjøre all jobben. Den som kom bak hadde det helt luksus ved å gå i den andres fotspor.
Vi ser toppen her, og når det gjaldt nedkjøring så vurderte vi to ruter. Der vi gikk opp (der hade han fyren fra gårsdagen rent ned), eller til venstre for renna midt i bildet (den solfylte delen). Vi tok ikke bestemmelsen før vi fikk kjent på snøen på toppen, og det ble som sagt den deilige nedfarten der.
Problemet var at der var såpass hardt, siden sola ikke hadde fått tatt ordentlig ennå, slik at man dessverre måtte bremse litt vel mye i hver sving for ikke må miste kontrollen. Drømmen hadde vært 20cm pudder i den nedfarten slik at man kunne "dryle på" nedover. Denne nedkjøringa er 600 høydemeter med hele 37 graders helning. Prøv det selv. Det er bratt!!
Vel nede i dalen slakket det litt ut, og man kunne "dryle på" som vanlig. Derfra var det fantastisk helt ned til hytta.
Her ser vi sporene fra dagen før på vei siste biten opp mot ryggen. Vi moret oss litt med stavsporene til han ene som var ekstremt brede. Enten hadde han for lange staver, eller så var det en mann på over to meter som gikk oppover her.
Det var ikke lenge før det ble brattere, og jeg var først ute med å droppe skia og ta dem på ryggen. Harald insisterte på å forsøke litt til, men som vi ser her så tjente han ikke akkurat på å måtte krype til korset bare noen minutter senere. Vi ser mine fotspor til venstre i bildet her, og med staver så gikk det greit oppover her. Dette var før det var ordentlig bratt. Men det var såpass ahrdt at med ski så var det vanskelig å få feste dersom man skrået, og rett opp var for bratt. Bildet her lyver en del i forhold til brattheten.
Harald har godt feste med sine stegjern. Her ser vi hvor bratt det er. Da vi nådde toppen var der ikke særlig god plass, og siste skråingen bort mot toppunktet var jeg, som ikke hadde stegjern, litt ukomfortabel med å gå først. Der ønsket man ikke å skli, da man ville fått en potensiell udelikat "nedkjøring" vertikalt ned fra topppunktet. Nedkjøringspunktet er litt lengre øst. Kommer et bilde senere som viser det.
Et lite utsiktsbilde mot vest, tatt like under toppen. Her ser vi Rovdefjorden, vi ser baksiden av Liadalsnipa, vi ser Liahornet til høyre, og Nivane til venstre.
Endelig på toppen. Vi klarte å tråkke oss til et lite område å stå/sitte på, men jeg forankra sekken med isøksa, det sier litt om hvor "flatt" der var.
Her er det meg på toppen før klesskift. Skimerkereklamen er utilsiktet. Jeg hadde med dunjakke, og det var fint på toppen, men ble faktisk fort litt i varmeste laget under nedkjøringen. Ull under skall hadde holdt i massevis.
Her ser vi denne "skråen" bort til toppen der det var litt ekkelt å gå med bare randostøvler uten stegjern. Med skiene på så er det rart hvor selvtilliten kommer. Stålkanter uten feller kjenner man godt, og da kommer tryggheten kjapt. På dette tidspunktet var det rutevalg som stod på tapeten, og vi valgte til slutt å kjøre på vår høyreside nedover, der vi så på det blidet lengre oppe. Harald hadde et lite actionkamera på brillene, så han fikk filmet litt. Video kan vi uansett ikke poste her på peakbook (i alle fall ikke meg bekjent)
Vi skulle så svært knipse litt bilder på vei ned også, men nedkjøringen i dalen var så fin at vi bare gønnet på helt ned til hytta igjen. Dette var siste bildet som ble knipset på denne turen. Jeg kan nevne at nedkjøringen fra elvekryssingen og ned til bilen er ikke veldig bra. Nede på veien var det faktisk ganske utfordrende pga svært ulendt snøterreng.
Men alt i alt en kjempefin topptur. Neste anledning blir ikke før 1.mai for min del.
Takk for turen!
Kommentarer