Trives best på fjellet

© Christine Meklenborg Nilsen

Jeg er oppvokst med hytte på fjellet (sånn uten strøm og vann og vei og sånn), og trasket etter pappa rundt omkring i fjellet fra jeg kunne gå. På 90-tallet oppdaget vi (pappa og jeg) gleden ved å utforske toppene i Jotunheimen, som tross alt bare ligger en bitteliten biltur og en spasertur fra hytta. På 2000-tallet ble jeg mamma til tre søte små, og dermed ble det slutt på tinderangling. Fra å være trygg i fjellet ble jeg brått høyderedd. Kanskje var det biologien som tok styringa - jeg måtte være forsiktig for å beskytte barna mine. Nå er i hvert fall ungene så store at jeg biologisk sett er overflødig, så nå er høydeskrekken borte. De siste par årene har jeg vært så mye jeg kan på hytta i Valdres, og jeg har omsider kommet meg på toppturer igjen. Vil gjerne lære mer om fjellklatring og breer. Har en teoretisk forståelse av begge deler.

Pappa er i dag en mann på 78 og kan ikke lenger gå i fjellet. Men han er den første jeg ringer når jeg er tilbake fra tur. En gang helt, alltid helt.