Stjerntind på Flakstadøy (938 moh) (18.07.2020)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Stjerntinden (938m) | 18.07.2020 |
|---|
Sophie og Simen var kommet på besøk til Lofoten og etter en oppvarmingstur for bena til Skottinden ved Ballstad var vi klare for en skikkelig langtur. Vi hadde forberedt gjestene våre på at det var Stjerntinden på Flakstadøy som var målet. Stjerntind regnes som Norges vanskeligste kommunetopp å bestige og Norges nest vanskeligste fjell totalt sett. Det er utvilsomt en lang og krevende tur med vanskelig navigering og tidvis krevende klatring. Jeg var også forberedt på at klatringen ikke akkurat var godt sikret eller foregikk på renset underlag.
Det foreligger ikke så mye informasjon om denne turen. Nabotoppen (Midtre Stjerntind 934 moh) er en krevende gåtur som ikke krever klatring, men selvom de ligger tett er adkomsten til de to i stor grad forskjellig fra hverandre. Etter litt research på nettet fant jeg ut at det var vurdert som lettest å bestige toppen fra østsiden.
Det ble en sen middag kvelden før og vi satt ikke rundt frokostbordet før klokken 11:30. Vi var usikre på om dette var dagen å gjøre det på, men etterhvert som formiddagen gikk, så været bedre og bedre ut. Etter et lite øyråd bestemte vi oss derfor for å kjøre utover med godt mot og godt humør. Kjøreturen fra Gimsøy tar en times tid og med en stopp i Leknes var vi ikke i gang med gåinga før klokken 14:00. Det skulle bli en lang dag...
Vi parkerte i Ytre Skjelfjord og begynte traskingen skrått oppover mot Durmålsdalen. Etter noen hundre meter traff vi på en sti som førte bort mot bekken og videre seg oppover i dalen. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at dette var et dyretråkk. Dalen åpnet seg på rundt 350 moh og vi så inn i "bollen" og opp på Rusta som ligger i salen mellom Masstinden og Stjerntind-massivet. Her hadde vi planer om lunsj.
Fra toppen av bekken holdt vi ryggen på sør-siden av dalen, opp bratte skråninger med mose, bregner og steinur. Ingen sti og meget knotete oppover her. Vi siktet oss inn på nordsiden av Masstind, hvor vi etterhvert kom inn på et tråkk som tok oss mer behagelig bort til Rusta. Her stuper fjellsiden ned mot Nusfjord på andre siden. Nydelig plass for en lunsj-pause i deilig sol.
Etter en matbit og drikke tok vi bena fatt oppover mot innsteget. Jeg hadde sett meg ut en gressflanke i sørveggen som vi tenkte å traversere bort til øst-siden av Stjerntind, for så å klatre opp på ryggen, rusle over og videre toppstøte opp til selve toppen. Dessverre var jeg nok litt for ivrig for vi beveget oss raskt opp en renne på rundt 650 meter som ble brattere og brattere. Til slutt valgte vi å ta på seler og tau slik at vi kunne sette løpende sikringer videre. Det var sleipt og vått og åpenbart at dette ikke var vanligste vei.
Vi kom oss opp til gresshylla og fulgte denne på løpende sikring helt frem til det store platået på øst-siden av toppen. På veien hit passerte vi flere varder og det ante meg at vi gikk forbi det vanligste innsteget som jeg har hørt at er alt fra 4+ til 6- klatring, litt avhengig av ruta som velges. Vi hadde uansett planer om å klatre ryggen fra øst og vi holdt oss til den planen. Vel fremme på platået så jeg meg ut en mulig rute videre. Vi etablerte en standplass og jeg tok fatt på et bratt opptak (kanskje grad 4), vasset litt bortover og tok fatt på et sva som var fullstendig dekket av våt mose. Jeg gikk noen meter opp på svaet og oppdaget at det ikke var et eneste sted å sette sikringer. Etter litt knot frem og tilbake på svaet fikk jeg til slutt satt en kile og jeg tok sikte på et riss noen meter lenger opp. Jeg hadde egentlig sett for meg en renne som fortsatte oppover til høyre, men jeg hadde allerede gått ut 40 meter av tauet og måtte heller finne en egnet standplass før vi begynte på renna. Over risset så det ut til å være en slags hylle under et stort tak/hammer. Jeg kom meg opp til risset og måte grave ut jord og mose med en løs stein jeg dro ut av risset. Her var det bare å jobbe for moroa! Etter litt banning og kaving var risset renset nok til å sette en god kamkile og til å kunne jamme seg ca 3 meter opp på hylla med hender og føtter. Ikke veldig lett å finne gode forankringsmuligheter her oppe og jeg brukte en stund på å få satt en god standplass. Annelen fulgte på før Sophie – de fikk begge god hjelp i risset av kamkila som hang der og både kunne henges i og stås på. Simen fulgte på til slutt og det begynte å bli nokså trangt på den lille hylla.
Annelen fikk meg på brems igjen og jeg traverste rett ut til høyre og inn i renna jeg hadde sett nedenfra. Traversen var meget sleip og dårlig sikret, så her var det bare å stole på bena og være raskt over. Renna ble brattere og brattere og det var mye løse tak, mose og generelt kjip stemning. Ettersom jeg nærmet meg toppen så jeg at det lå en stor klemblokk der som ikke innbød til nærmere utforsking. Jeg traverserte derfor mot venstre i et riss og videre over på en trang hylle under et overheng som tok meg bort i en smal kamin hvor jeg kunne stemme meg opp på selve ryggen igjen. Jeg skjønte at første klatreetappe var unnagjort og pustet relativt lettet ut mens jeg konkluderte med at det kan ikke ha vært mange som har valgt denne ruta tidligere. Kommunikasjonen bakover var ikke enkel med pga vind og tauføring hit og dit, men etter en liten time var vi alle 4 samlet på toppen av ryggen som fører bort til neste klatreetappe. Vi kløyv enkelt videre over ryggen og etterhvert åpenbarte sola seg i nord-vest. Klokka var blitt 22:30, så vi hadde allerede vært over 8 timer på tur.
Det var enkelt å se den mest innbydende klatrelinja mot toppen. Et tungt og bratt opptak før det var relativt enkel og morsom klatring videre oppover i en kamin, igjennom en liten tunell bak en klemblokk og opp på en stor hylle hvor jeg satt standplass. Annelen skulle gå først og fikk litt problemer i det første bratte opptaket. Hun måtte henge i selen og tauene gravde seg ned i jordkanten foran bena mine og dro løs en middels stor stein som dundret nedover. Jeg ropte av full hals, men heldigvis dro steinen ut godt til venstre for ruta og Annelen kunne klatre trygt opp resten av lengden. Sophie og Simen fulgte på og vi var endelig bare noen meter fra selve toppvarden. Vi bandt oss inn i løpende sikring og kløyv forsiktig opp en renne og sva, over blokker og bort til toppvarden. Gleden var stor da vi fant et norsk flagg gjemt i varden og kunne slippe jubelen løs over at vi hadde besteget Norges nest vanskeligste fjell!
Vi gikk pent tilbake, fremdeles i tau og ned til rappellfestet rett til høyre for der vi hadde klatret opp. Jeg forsterket festet med en slynge og en ny karabin og rappellerte enkelt ned de 40-50 meterne til ryggen under. Simen fulgte etter og loset jentene ned mens jeg scramblet meg nedover på sør-vest siden hvor jeg håpet å finne neste rappellfeste. Ganske riktig, et stykke til venstre nedover skråningen fant jeg et feste bestående av endel gamle tau og slynger rundt en stor blokk, merket med en meget beskjeden varde på toppen. Jeg satt igjen den knall orange sekken min for å lett kunne navigere tilbake på lang avstand og gikk opp igjen for å hjelpe til med å rigge ned rappellen. Knuta satt seg selvsagt i en sprekk, men etter litt herjing og pisking løsnet den og vi fikk tauet ned. Jeg forsterket neste feste på samme måte som forrige og rappellerte rundt 50 meter ned på en ganske liten hylle i bunn av en bratt renne. Her så jeg umiddelbart neste feste rundt en blokk, som hadde et backup-feste inn i et riss. Jeg selvforankret i rappellfestet da det ante meg at det ville bli trangt på hylla. De andre kom ned, festet seg inn og vi fikk rigget ned uten problemer. Vi løsnet knuta her da jeg vurderte at det skulle gå fint med et enkelt 60 meters tau på neste og siste rappell. Ganske riktig, 29 meter lenger ned koblet jeg meg ut av rappellen og kløyv ned en liten gressrampe til den store gressflanken vi hadde traversert over ca 5 timer tidligere. De tre andre fulgte etter og vi kunne pakke tauet i sekken.
Herfra var det enkelt å gå og vi vurderte at vi ikke trengte tau. Vi passerte på oversiden av den bratte renna vi hadde gått opp og gikk videre vestover hvor vi etterhvert fant en sti, eller i allefall et dyretråkk, som tok oss ned via enklere rennesystemer sørover langs ryggen og ned igjen til Rusta. Fra Rusta fulgte vi mer eller mindre samme vei som vi kom opp. Det var ikke noe særlig mer åpenbar sti på returen, så det endte med off-piste, aking på rumpa på glatt mose og mye kreative gloser.
Endelig var vi nede ved elven og det var bare sjarmørettappen igjen ned til bilen. Det virket brattere på vei ned enn på vei opp og bena var ikke helt der de var for 12 timer siden. Litt knall og fall på rumpa ble det, men det var det ingen som brydde seg om og ganske nøyaktig 13 timer etter avmarsj var vi tilbake ved bilen nede ved fjorden. Simen, som er vant til å jobbe nattevakter, tok den seige jobben med å kjøre tilbake til Gimsøya mens vi tre andre duppet av. Tilbake på hytta ble det ostesmørdbrød og en halv øl før vi var i seng og sov til langt ut på dagen etter, som forøvrig ble en hviledag.
Tusen takk for turen!
User comments