Lodalskåpa fra Fåbergstølen (31.05.2020)
| Duration | 13h 01min |
|---|---|
| Distance | 37.9km |
| Vertical meters | 2,290m |
| GPS |
|
| Ascents | Brenibba (2,017m) | 31.05.2020 |
|---|---|---|
| Lodalskåpa (2,082m) | 31.05.2020 | |
| Veslekåpa (1,987m) | 31.05.2020 |
| Start date | 31.05.2020 11:35 (UTC+01:00 DST) |
| End date | 01.06.2020 00:37 (UTC+01:00 DST) |
| Total Time | 13h 01min |
| Moving Time | 9h 48min |
| Stopped Time | 3h 13min |
| Overall Average | 2.9km/h |
| Moving Average | 3.9km/h |
| Distance | 37.9km |
| Vertical meters | 2,289m |
Etter en magisk første dag rundt omkring på Smørstabbreen (og en kort dusj på Krossbu), heiv vi oss i bilen, rakk solnedgangen over Hurrungane (også magisk), og kjørte ned mot Sognefjorden. Målet var å kjøre så langt inn i Jostedalen som mulig, nærmere bestemt Fåbergstølen. Morgendagens visjonære plan var nemlig å nå Lodalskåpa. Vi fant oss en brukbare teltplass, to meter unna bilen, og gledet oss til noen velfortjente timer i liggende tilstand. Men først ventet en meget digg (ingen ironi her) middag bestående av Spaghetti à la Capri…
Jeg våknet en liten time tidligere enn vekkerklokka, og kravlet ut av teltet til en nydelig blå himmel over dalen. Brukte alenetiden min på litt kartlesing og sakte ruging på forventningene for dagen. Etter at vekkerklokka ringte vekket jeg Audun med god samvittighet. Vi var mye raskere på å komme oss avsted enn i går, og etter en fin frokost bestående av gafling av grøt (havregryn+rosiner+kaldt vann), og smøring av matpakke, kom vi oss av sted. Ikke akkurat alpin start, vi la i vei omtrent rundt halv tolv...
Planen var som følger: Inn dalen, langs kanten av Fåbergstølsbreen, over breflata via Brenibba, Lodalskåpa via Ståleskaret, og retur samme vei, minus Brenibba. Litt deilig med en annen type tur enn i går, interessant med ett hovedmål i stedet for et utall “små” fjell. Jeg valgte (såklart) å bruke lettskia idag også.
Vi valgte nok ikke optimalt veivalg i begynnelsen. Skia var på sekken, og vi fulgte en liten sommersti over stokk og stein og litt snø. Etterhvert ble det litt mye snø, så vi tok på skia, men vi måtte ta de av og på flere ganger. Det hadde nok vært mer effektivt å gått på den nordvendte motsatte siden av dalen, der så det ut til å være bedre føre. Fremdriften var likevel god, og det varte ikke lenge før vi kunne se breen langt der fremme. Mektig!
Vi kunne også se mange våte løssnø- og glideskred her og der langs dalen. Opp langs breen la vi sporet utenom bratte heng. Det føltes relativt trygt, men vi passerte over flere små glidesprekker. Bakkene var seige, men stemninga var god. Det så ut som om det kunne være fin skikjøring ned her, men det føltes nesten for tidlig å engang drømme om det. Det var mange timer og kilometer igjen.
Etter første matpause bytta jeg og Audun ski. Umiddelbart var det rimelig stor forskjell, men det ble litt bedre da jeg vente meg til vekta. Jeg følte også at fellene var noe mer sugete. Uansett holdt vi et fint tempo, og var snart ferdig med de verste bakkene. Blant de siste steinene traff vi en fotogen og noe oppmerksomhetssyk rype (av typen rype med fjær på). Det var trivelig.
Etterhvert flatet bakkene helt ut, og vi var endelig oppe på breflata. Men hvor ble det egentlig av det fjellet?? Ikke lenge etter så vi en svart og hvit flekk poppe opp fra brehorisonten. “Hurra, endelig ser vi Kåpa!” “Hmm, men så den egentlig sånn ut? Er det ikke en litt rar vinkel? Vent nå litt..” Vi gikk litt lengre, og jeg innså etterhvert at det nesten måtte være denne Brenibba. Men hvor var Kåpa?? Merkelig. Kunne den være gjemt bak Brenibba? Hmmm… Vi gikk litt lengre. Plutselig kunne vi skimte en kullsvart stripe i horisonten. Den vokste… og vokste… og vokste! Nå var det selvfølgelig ingen tvil lenger. For et fjell! Wow!
Like etter vi så Kåpa for første gang, så vi plutselig en mann komme skliende mot oss. Han var fra Gaupne, hadde visst vært mye i Jotunheimen, men dette var visst hans første tur på Josten. Han kunne fortelle oss at han hadde vært på Kåpa, og at han hadde startet å gå kl 06. Noen er jommen tidligere ute enn andre...
Nå begynte kanskje turens nest tyngste etappe. Det var forsåvidt lett å gå, men kilometertelleren på GPS-klokka var nærmest eneste indikasjon på at det gikk fremover. Stilig landskap, og med litt godvilje kunne man se for seg at man gikk på Antarktis, med et par nunataqer stikkende opp her og der. Jeg hadde med et ekstra par race-feller som vi klarte å montere på Auduns ski, det var nok ikke så dumt.
Brenibba nærmet seg, sakte men sikkert, og vi så en kul liten steinport helt oppe på ryggen av Brenibba. Det var nesten så vi vurderte å gå innom den og sjekke den ut. Men sånne omveier tar tid, så vi valgte å fortsette videre. Får heller spare den til en annen gang.
Etter utallige luftspeilinger og falske flater og groper ankom vi endelig enden av flata og foten av Brenibba. Deilig å få gå litt i en skikkelig motbakke igjen. Og ikke minst deilig å få tatt en ordentlig titt på Kåpa. Det var litt forvirrende å skjønne hva som var veien videre, men etter litt kartlesing var det logisk at vi skulle opp på Kåperyggen fra Ståleskardet, via Veslekåpa.
Nedkjøringa til Ståleskardet så lovende ut, særlig siste henget ned. Vi siktet på ca korteste vei mellom Nibba og Skaret. Det viste seg å være en stor tabbe, som heldigvis ikke fikk store konsekvenser. Vi sto ned mot kanten, og Audun la merke til at det var en slags sprekkformasjon gjemt under snøen, som så ut til å gå langs hele kanten på flanken/skåla. Jeg var egentlig åpen for å stå rett ned i fallinjen, men heldigvis fulgte jeg etter Audun, som sto litt mot venstre/sørover. Jeg fulgte etter, og fikk en fin nedkjøring. Vel nede innså vi tabben vår. Rett nedenfor der vi stoppa var det en flere meter høy skavl, som så ut til å kunne brekke når som helst. På kartet er det lett å se at terrenget er veldig bratt på et punkt på flanken, men det hadde ikke jeg lagt merke til. Jeg følte på en merkelig blanding av glede fra en fin nedkjøring, frykt for at det kunne gått galt, og skuffelse over at jeg ikke hadde skjønt det. Jeg var også veldig usikker på hvordan vi kunne forutsett at det var en sprekk der. Det er vel noe med at sprekker gjerne oppstår der breen må krumme seg rundt en kolle. Den var nok ikke så stor, men det kan være vanskelig å vite når den er dekket med snø.
Jaja, det var vel ingen vits i å stå der altfor lenge og sture. Vi staka oss videre, gikk rundt en svær vindbolle, og ankom foten av fjellet. Opp første bratte kneika fra breen var det flere tendenser til våte skred. Så vått var det faktisk at Audun fikk fylt opp Camelbaken sin i en bekk fra en klippe. Vi kom oss fint opp, og like over kanten så vi to folk stå ned mot oss. De var trivelige, i godt humør, og kunne fortelle oss at det var gode forhold opp til toppen av Kåpa, som vi var litt spente på.
Ikke lenge etter var vi like under Kåpa, klare for dyst med stegjern og isøks. Audun ledet an. Det var stort sett gode spor, men det var overraskende bratt med tanke på hva jeg forventet, sammenlignbart med for eksempel snøflanken opp mot hammeren under Skeie. Var helt greit å gå opp, men det kunne gjerne vært litt fastere snø. Etterhvert flata det mer og mer ut, og beina gikk tregere og tregere. Nesten komisk å se Audun gå krumbøyd foran meg, samtidig som jeg subbet bak og nesten ramle for hvert steg. Fikk litt Everest-vibber, ikke minst med tanke på den ENORME utsikten. Det føltes virkelig som om man var på toppen av verden.
Fra mektige tinder i øst til dype fjorder og frodige daler i vest. Flate Breheimen og Jostedalsbreen breiet seg ut i sør og nord. Og langt unna så vi noe som måtte være Sunnmørsalpene. Sjukt!
Vi hadde forsåvidt ikke særlig dårlig tid på toppen, men sola sto ikke veldig høyt på himmelen lenger, og først måtte vi jo komme oss helskinnet ned fra Kåpa. Etter å ha vært på toppen i en snau halvtime, begynte vi å vandre nedover. Jeg var førstemann ned. Halvveis nede, omtrent der det begynte å bratne, ble jeg litt usikker på om jeg hadde tatt feil vei. Jeg fant nemlig ingen spor, og måtte sparke mine egne for hvert steg. “Jaja”, tenkte jeg, og sparket meg videre nedover. Vel nede skjønte vi at det måtte ha gått et lite våtsnøskred som hadde tatt med seg spora. Mest sannsynlig var det nok ikke så stort, men det er likevel skummelt å tenke på. Mulig det var omtrent nå at snøen var på sitt våteste, etter en lang dag i sola, men før det hadde rukket å fryse på igjen.
På vei tilbake bestemte vi oss for å stikke innom Veslekåpa, for å få en ekstra liten nedkjøring i sola, i stedet for å måtte traversere i skyggen. Og nedkjøringen ned skåla mot Ståleskardet var også meget bra. Særlig sista bratta ned var kul. Vi løste ut en del våte skred, men ingen med noe særlig størrelse.
Nå ventet siste “bakke” med feller. Drøye tre kilometer opp mot sadelen ved Brenibba. Takket være sola som sto lavere og lavere og ble rødere og rødere, ble denne etappen alt annet enn kjedelig. Oppe ved sadelen kunne vi også se Hurrungane under et slør av rødt og gyllent, det var pent.
Endelig hadde vi bare nedoverbakke igjen. Ja, det er gøy å kjøre på ski, men det var veldig greit å bare kunne stå stille og skli ned 5-6 kilometer. Og takk til han Gaupne-mannen, som ga meg nydelige glatte trikkeskinner jeg kunne stå i nedover. Men turen var ennå ikke over.
Vi hadde tidligere på turen tenkt tanken på at når sola går ned blir det kaldt, og når det blir kaldt fryser snøen, og når snøen fryser blir det gjennomslagsføre. Og rundt 1500 moh begynte bakken å bli brattere. Jeg skjønte først ikke helt hva som skjedde, jeg prøvde svinge, men det gikk liksom ikke helt. Etterhvert var det åpenbart at gjennomslagsføret hadde ankommet. Skrekk og gru! I begynnelsen var det såpass slakt at det gikk greit å bare krysse på fjellski-metoden, men det ble bare mer og mer ploging. Det begynte å gjøre vondt, ikke bare i låra, men langt inn i sjela…
Det var vondt å akseptere å måtte ploge ned alle de fine bakkene, men nå var jeg mest innstilt på at vi skulle komme oss ned helskinnet. Men gradvis begynte jeg å føle noe i snøen, det var liksom nesten som om jeg klarte å … svinge!! Wow, etter 250 høydemeter med gjennomslag havna vi rett inn i slushen! Plutselig var melankolien erstattet av fryd. Føret var nok litt våtere enn optimalt, men med tanke på forventningen om gjennomslagsføre hele veien ned, var det helt himmelsk.
Jo lengre ned vi kom, jo mer smeltet var snøen. Glidesprekkene vi så på veien opp hadde i hvert fall ikke krympet, men med litt forsiktighet var vi snart nede i dalbunnen. Vi bestemte oss for å prøve oss på den nordvendte dalsiden, for å kunne stå på ski så langt ned som mulig. Vi krysset over elva på en snøbro der vi hadde sett spor krysse tidligere. Spora gikk ganske nære kanten, så vi prøvde å holde rimelig avstand til bredden. Det så ut som alt av skred som kunne gått hadde gått fra skråningene over, så det føltes trygt. Helt fra toppen hadde Audun stått først ned, og jeg hadde fulgt omtrent i traseene hans, og brukt han litt som veiledning for å unngå både snøklumper og glidesprekker lengre opp i lia. Her nede langs elva prøvde jeg å holde god avstand til ham, og prøve å følge litt med på trasévalgene hans.
Et stykke ned langs elva, ganske rett før skogen begynte, så jeg han krysse noe som så ut som litt sprekkgreier. Jeg var nok mest gira på å komme tilbake til mat og telt, mulig jeg var litt sløv. I hvert fall bestemte jeg meg for ha passe mye fart så jeg liksom bare skulle skli bort til der Audun sto. Jeg følte meg stabil og fin, og var forberedt på litt sprekker, da jeg plutselig befant meg over noe jeg bare husker som et gapende hull under meg. Alt gikk veldig fort, jeg kom ut av balanse, og halvveis falt, halvveis skled ned en slags rampe eller flate ned mot snøkanten som utgjorde elvebredden. Jeg stoppet etter et par meters ferd, litt fortumlet, og skjønte raskt at denne terrassen ned mot elva ikke var et sted jeg burde være. Jeg tittet opp, prøvde å få kontakt med Audun, men det var litt for mye lyd i elva bak meg til at han hørte hva jeg sa. Jeg hørte han i hvert fall klart og tydelig, og han sa jeg måtte ta av meg skia. Jeg lurte litt, følte at jeg kanskje belastet snøterrassen mindre med ski på beina. Men å boote opp var nok letteste måte å komme opp herifra på. Audun tok også av seg skia, jeg mener å huske at jeg ikke skjønte helt hvorfor, jeg skulle jo komme meg opp herifra uten hjelp? Jeg fikk av meg skia og lempa de opp til Audun ovenfor. Jeg husker jeg var fornøyd med at jeg hadde redda skia fra å forsvinne i elva. Så bare kravlet jeg opp til Audun, ikke veldig bekymret. Det var derimot Audun. Sitat: “Du kunne daua!”. Det var vel først da jeg innså alvoret. Tvang meg selv til å felle en liten tåre, for at jeg skulle kunne være sikker på at jeg ikke tok for lett på det.
Etter denne ufrivillige pausen var det på med skia igjen, og meget rolig kjøring ned gjennom stadig flatere og mindre glissen skog. Kjekt med snø helt ned til veien, og enda kjekkere å komme til teltet, få av seg våte skisko, og helle i seg litt Capri. Rart hvor godt mat smaker på tur. Og særlig etter en slik dag. Det var en tur som blir vanskelig å glemme.
User comments