Storkalkinn via Nordryggen - vinter (06.04.2025)
| Turtype | Snøbrettur |
|---|---|
| Turlengde | 11t 30min |
| Distanse | 16,4km |
| Høydemeter | 1909m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Storkalkinn (1880moh) | 06.04.2025 |
|---|
Etter to bomturer til parkeringen og en tur til nabotoppen, Langrabbpiken, helgen før i null sikt, var dagen endelig kommet for å bestige Storkalkinn. Det var søndag, Yr viste stor sol og lite vind for hele dagen. Vi var uthvilte og klare for en utfordring. Men hvor stor utfordringen faktisk ville være - det visste vi lite om!
Turen fra Hoven (parkering ved østsiden av Hareim-elva) opp til Hareimdalen gjekk radig, i joggesko og splitboard-skia på sekken. Vi skiftet til ski på ca. 700 moh, ved en stor stein med turbok-postkasse ved inngangen til dalen. Deretter siktet vi nordvest, mot bekkedalen som renner ned ved sørsiden av Litlhareimnebba.
Forrige helg gjekk vi opp venstre siden av bekkedalen med skarejern, men denne gangen var snøen såpass hard at vi tok på stegjern og skia tilbake på sekken med en gang det ble litt brattere - og det var nok et klokt valg! Ved rundt 1100 moh ble bakken endelig litt slakere og snøen mykere, og vi byttet tilbake til ski. Vi var småsultne og tok over lunsjplassen til fjellrypene som satt på noen store steiner opp på flata nord for ryggen til Storkalkinn.
Det var mer vind enn meldt, ganske surt faktisk, og en god del snøføyk fra toppene. Jeg var litt skeptisk, men vi fortsatte videre, først på ski sørøstover mot bollen i mellom fjellene, deretter rett sørover mot ryggen til Storkalkinn der hvor bakken var slakest. Det gjekk greit med ski en liten stund, men snøen var såpass hard her også at det ble fort stegjern på og skia på sekken. Stigningen opp til ryggen er heldigvis ikke lang - og utsikten fra toppen av ryggen ga en umiddelbar belønning til alt slit!
Ryggen er for å begynne med veldig bred, men har en kort smalt parti rundt 1600 moh hvor jeg i hvert fall kjente suget i magen. Deretter blir ryggen bredere igjen, og vi fulgte ryggen nesten fram til hammeren. Deretter tok vi oss ned mot snørampa til høyre for hammeren - som riktignok hadde ganske lite snø på seg! Også her var jeg veldig skeptisk, men Ken var ivrig på å fortsette videre - heldigvis!
Opp begynnelsen av snørampa var det et lite parti med kun is - regner med at forholdene her kan variere veldig, avhengig av mengden snø. Etter dette partiet var ruta oppover grei snøklatring, fram til at man kom til et hjørne der veien blir hakket mer komplisert. Ruta rett opp ville krevd klatreutstyr (tau og sikringsmidler), men følger man snørampa opp til høyre til en liten kløft i mellom to renneformasjoner, finner man en slags smal kamin som følger opp en liten rygg mellom disse renneformasjonene. Etter litt leting og snørensking var det greit å finne plasseringer for både hender og stegjern - og etter ca 10 meter med klyving vi kom oss opp!!! På dette tidspunktet hadde vi brukt ca. 6 timer.
Toppkammen til Storkalkinn er som en stor og lang fotballbane i meget storslagne omgivelser, med utsikt over fjell i alle retninger, og en svær snøskavl på østsiden. Vi fulgte ryggen sørover, med obligatorisk bilde ved toppvarden, for å finne en utgang mot den noe slakere ryggen østover mot Haremdalsfalla. Også her var det en skavl, og starten på ryggen var ganske bratt, men det gjekk greit å komme seg ned. Snøen var først veldig vindpakket men deretter myknet det til, og det fulgte noen hundre høydemetre med herlige puddersvinger. Vi kjørte til høyre for en stor kam, nesten ned til vannet ved bunnen av dalen, for å så runde til venstre mot det laveste punktet ved Haremdalsfalla. Der møtte vi et kort parti med bare is, og valgte å ta på oss stegjern for å komme ned dette - utglidning ved dette punktet kunne hatt fatale konsekvenser. Deretter var det å skrense og jobbe seg nedover mot Haremdalen, først i nokså hard snø, deretter over store hardpakkete snøskred som hadde tidligere rast ned ved skavelbrudd fra toppen av Storkalkinn. Bunnen av Haremdalen var såpass steinete at vi tok skia på sekken igjen og fortsatte til fots.
Veien ned tilbake til Hoven var lang - slitne som vi var! Men for en lykkerus, for å endelig ha kommet seg til denne toppen, i mildt sagt dramatiske omgivelser! Takk for oss.
Kommentarer