Tindefjellsryggen (19.04.2026)

Tindefjellsryggen mellom Skålatårnet og Lodalskåpa har stått høyt på ønskelista i en lengre tid. Når det nå endelig dukket opp en mulighet til å gjøre den, var jeg ikke vond å be. Og for en tur vi fikk!

Vi var fem karer i gruppa som skulle reise fra ulike steder i landet. Ble derfor sen start
fra Skålatårnet parkering. Kl 18:30 var skia på sekkene og gjengen var klar til kveldstur opp Norges lengste motbakke. Høydemeterne gikk fort unna på fin og tørr sti oppover lia, og vi fylte flaskene fulle da vi krysset elva Fosdøla og nærmet oss snøgrensa. Vi spente på oss skia på rundt 700 moh og beveget oss oppover lia i en solnedgang som farget himmelen blodrød.

I stedet for å følge sommersti-traséen, gikk vi i en mer direkte linje mot toppen, noe som viste seg å bli en tabbe. Hard snø og stadig brattere terreng førte med seg at gjengen måtte på med både stegjern og øks for å komme opp, noe som tok tid. Ca kl 23 var vi fremme på Skålabu der vi nøyt et varmt måltid før vi hoppet til køys.

Vi valgte å starte tidlig neste dag for å ha margin på tida gjennom en lang dagsetappe. Kl 06:30 var vi på skia og klare for å skli over hovedtoppen (Stryneskåla sørtoppen) og bort på Stryneskåla nordtoppen. Langt unna i horisonten kunne vi se Lodalskåpa som var dagens mål og det var sprøtt å tenke på at vi skulle gå hele distansen bort dit gjennom de neste timene.

Fra Stryneskåla ventet dagens første nedkjøring og vi fikk tidvis nydelig cruiseføre ned Skålabreen. Morgensolen hadde allerede begynt å varme og vinden som var meldt i morgentimene var helt fraværende. Alt lå til rette for en fantastisk varm og flott dag med 360 graders postkortmotiv gjennom hele dagen. Fellene kom på igjen og vi ruslet videre opp til Havaldetreet der vi fikk spektakulær utsikt mot det majestetiske og teknisk krevende Tindefjellet. Denne må vi tilbake å ta ved et senere tidspunkt!

Vi skled litt tilbake og mot sør før vi slapp oss ut i flanken og ned på Tindefjellsbreen under det mektige Tindefjellet som ruvet over oss. Så var det på med feller igjen og opp den bratte kneika forbi en stor vindgryte og opp på Bings Brekuppel N1 før vi nådde høyeste punkt på breen, Bings brekuppel på 1877 moh.

Nå ventet en ny utforkjøring gjennom krevende sastrugi før det gjaldt å sette seg i hockey å skli så langt vi kunne ut på den store Tindefjellsbreen. Videre gikk vi jevnt og trutt oppover mot øverste punkt på breen (punkt øst på Tindefjellsbreen, 1857 moh). Videre ned noen høydemeter før vi gikk over Tomefjellet og fulgte ryggen i retning punkt 1905, som var neste hovedtopp på ruta.

Passasjen opp til denne hovedtoppen var vi spente på da vi hadde sett på kartet at den var temmelig bratt. Med flere synlige flakskred i samme himmelretning, var vi spente på om vi ville finne det forsvarlig å gå opp her. Plan B var å skli over Skålebreen, via Skålefjellet og så videre opp på punkt 1905, men vi ville uansett opp å vurdere snøen og flanken på nærere hold. Til vår store glede, viste det seg at det ikke var fare for verken fokksnø eller svake lag opp flanken, så vi kunne feste skia på sekken og rusle opp med stegjern og øks. Måtte grave oss gjennom en mindre skavl før vi kunne entre toppflata på 1905-toppen.

Den majestetiske Lodalskåpa, Vestlandsdronninga, hadde nå plutselig kommet veldig nær, og det var en glede å gå med denne flotte toppen i synet. Vi var meget fornøyd med fremdriften og nøyt hvert et minutt i de nydelige omgivelsen vi hadde rundt oss. Vi beveget oss effektivt bortover og opp på hovedtoppen vest for Tverrfjellet på 1831 moh før vi skled ned ryggen og til sadelen på toppen av Strupebreen