Kunne ikke gå glipp av alt heller...! (26.09.2025)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Start point | Mørekvamdalen |
|---|---|
| Endpoint | Mørekvamdalen |
| Map |
|
| Ascents | Hardeggi (1,592m) | 26.09.2025 |
|---|---|---|
| Hardeggi Sørtoppen (1,590m) | 26.09.2025 | |
| Kyrkjenøse (1,654m) | 26.09.2025 |
Berettiget klaging
Først og fremst er jeg driiita lei av å aldri få lov til å oppleve Utladalen og Hurrungane i perfekt klart høstvær med melis på toppene! Det var visst bare mulig i studietida det... Og bonusturen med Morten, det har gått 12 år siden Store Austabotntind i september 2013. Det er 22 år siden den fortryllende melisklarværturen på Midtmaradalsryggen med utsikt til gullrekka på nært hold den vakreste septemberdag! Må jeg bli pensjonist for å oppleve dette igjen eller...??? Været bare kødder heeele tida og blir som best når jeg sitter fast! Det plager meg og knuser hjertet mitt høst etter høst... Skjebnesvangert er det, åra går...!
Den andre forbannelsen er Romsdalen om sommeren, tydeligvis må jeg vente til pensjonisttilværelsen der også. Jeg tenker hele tida på full klaff med været, jeg kan jo dra til begge områder i drittvær når som helst egentlig. Men det gidder jeg ikke... Da blir det marka!
Enda godt man har Skarvheimen! Joda, Jotunheimen og alt, men Skarvheimen er nærmere. Og etter å ha opplevd "humoristisk" pussighet med gråvær i helga og knallvær tirsdag og utover orka jeg ikke mer torsdag efta! Faen heller, jeg tar fri i morra og oppsøker barndomsminner og "Estranged-mellomspill på hjernen" der det opprinnelig hører til for meg, altså i området rundt Mørekvamdalen, Kljåen og Høgeloft og nabofjell med utsiktsåpenbaring mot Hurrungane!
Turen
Sånn ble det, og det ble lite søvn natt til fredag. For jeg hadde for lengst avtalt med meg selv at jeg skulle på Melissa Horn-konsert i Drammens Teater 25. september. Og det angrer jeg ikke på! Hvorfor snakker de færreste om henne men om så mange andre kvinnelige artister??? Hun er min eneste avstandsforelskelse, søteste artisten med den vakreste stemmen! På grunn av opplevelsen i teateret gikk den korte natta bedre enn forventa, og jeg var tidlig pån fredag morgen. Og starten gikk fra sommerparkeringa i Mørekvamdalen ca klokka 09:30.
Det gikk radig med Aila hele veien til forbi Kljåen og over brua over elva. Men på andre sida og i brattene opp mot Kljåbandet bar jeg henne ofte i armene. I lengda blir nesten 8 kilo bisk faktisk tungt. En cavalier kan ikke kalles veskehund, den veska må i tilfelle være veldig stor og robust.
Uansett så fungerte dette med pauser iblant og mellomfornøyd grynting fra henne.
Snart var vi oppe på 1500 meter og hadde fabelaktig utsikt over Kljådalen som betyr mye for meg på grunn av turene med far der i 1993 og 1996, det var spesielt maituren i 1993 som satte spor. Da hadde jeg Estranged, en av topp 3-Guns`n-sanger, på hjernen, og på vei mot det vi trodde var Store Jukleeggi (Høgeloft Nord) hørte jeg for meg første mellomspillet i det Hurrungane åpenbarte seg og ristet av seg skodda i nordvest. Så jeg kan ikke tenke på noen annen sang her...
Sulevatnet var overraskende pent å se på, trodde det hadde reguleringssørgerand jeg. I knallværet var dette vannet med Høgeloftmassivet og Haukefjell pluss Norges Patagonia i bakgrunnen et smellvakkert syn.
Vel nede ved vannet tok jeg noen solide slurker, og putta så Aila i sekken.
Oppover mot Hardeggi gikk det forholdsvis effektivt, og snart kunne jeg kose meg med frihetsfølelsen fra nut til nut der oppe. Kljådalen lå langt der nede som et halvveis vestlandsk søkk. Fine Kljådalen jeg har vært så altfor lite i. Hardeggi var et av motivene jeg beit meg merke i uten å vite navnet den gangen for 32 år siden.
Etter litt berg og dalbane kom jeg meg ned til sadelen før stigningen mot Kyrkjenøse, dagens høyeste. Her var det også et lite vann jeg måtte drikke av.
Noe mindre effektivt gikk det opp steinura her, men likevel følte jeg at jeg overraskende fort nådde toppen. Her var det selvsagt utsikt over så å si hele Jotunheimen bortsett fra de toppene som blir dekket for av de som er i front i horisonten fra denne vinkelen. Men mest spennende var det å se ned mot Grøndalsbotten med vannet og Hardeggi og Kljådalen ut mot Mørekvam- og Grøndalen bakerst. Et fengende og vakkert syn! Allerede nå hadde jeg bestemt meg for et lite bad i Grøndalsbottvatnet.
En stund seinere rusla vi side om side, her trengte ikke Aila å være i sekken. Tipper hun frydet seg over terrenget og idyllen i Grøndalsbotten. Endelig opplevde jeg dette stedet, jeg har iblant fantasert om plassen med det grønne navnet.
Etterhvert kom vi fram til ei vakker grusstrand med ei lita gresslette. Jeg tjoret fast Aila i sekken, kledde av meg og vasset uti det iskalde vannet. Joda, jeg klarte bare ca 8 svømmetak, men de som sier kritisk at man skal klare 25 får jaggu bevise det, hvis de bare synser så blir de for meg Frank Løkes favorittuttrykk om de som sitter i sofaen. Nok om det, det var som vanlig nydelig å føle seg så frisk og rein og tørke seg i ettermiddagssola. Og for en herlig plass dette var!
Aila klagde litt, men det var tørsten det. Ved å la henne nå bekken ble hun medgjørlig igjen.
Snart gikk vi radig nedover skråninga mot Kljådalen. Jeg kjente en aldri så liten lykkefølelse. Rasket med meg noen få blåbær og tyttebær og måtte bære bikkja litt her og der. Forbi Kljåen var det lite spennende som skjedde bortsett fra radig gange, men et sted bråsank jeg i gjørma så jeg teknisk sett kasta Aila fra meg så hun havna på magen i det nevnte sølet. Det var som å bråsnuble, jeg hadde ingen sjans til å unngå det. Men det gikk nå bra. Og Aila var veldig tapper på denne turen.
Jeg kjørte hjemover med en finfin følelse i kropp og sinn mens Aila snorket i buret.
User comments