Veslepiggen og omkringliggende topper (16.08.2025)

Lørdag var det igjen dags for årets tingeranglertur med kolleger fra Uniconsult, ett av årets høydepunkt. Etter at de to siste årene ble søkkvåte i striregn var det som vanlig knyttet stor spenning til hva slags vær vi skulle få, men denne gangen så det skapelig ut. Det var liten sjanse for nedbør, men en viss risiko for tåke – særlig på toppene. Det meste av spenningen var imidlertid knyttet til vindstyrke, da Yr rapporterte om opp mot 21 sekundmeter i kastene på det verste. Det passet jo innmari dårlig med mye vind, vi hadde planer om litt hvass klatring, dersom mulig. Og når vi ankom Juvasshytta fredag kveld fikk vi nesten ikke opp bildøra på lo side, vinden var sterk, ja! Vi skulle nå uansett gi det et forsøk, så ser vi hva dagen bringer.

Fem av oss ville ta følge med guidene over Styggebreen korteste veien til Galdhøpiggen, vi andre fem hadde skumlere planer – jeg har topper å plukke, må vite – så da sto Kjelhøe, Galdhøe, Vesle Galdhøpiggen og Portpiggen på menyen. Vi med den lengste turen for dagen var klare på tunet utenfor Juvasshytta ca halv ni – en snau halvtime bak skjema. Vinden ulte rundt hytteveggene, så klatringen vi hadde lagt inn som potensielt krydder var uansett svært tvilsomt, dermed hadde vi egentlig ganske god tid likevel. Vi satte i marsj nord-vestover på den forseggjorte stien i retning av Juvfonne. Der tok vi av til venstre og opp steinura mellom Juvfonne og Kjelen. Det sto et skilt der som advarte mot løse steiner og fare for skred, men jeg har da gått mye løsere steinur enn dette, denne var egentlig ganske fast og fin og ura var dessuten tørr.

© Robert Rogne

Høydemetrene gikk fort unna, og ikke lenge etter start var vi allerede oppe over 2000 m. Sånn går det når man behagelig nok starter på 1850. Vinden som hadde røsket i jakkeslaget på flata ved Juvvatnet hadde løyet ganske bra når vi kom inn i fjellveggen og mens vi jobbet oss oppover. Vi skulle imidlertid videre oppover, Kjelhøe når så høyt som 2223. Motbakken flater litt ut når man passerer 2100 og etter hvert ser man at man er oppe på en hø – det er tilnærmet flatt, så fra 2200 er det knapt høydemetre å spore. Tåka vi fryktet har nå ankommet, og sikten er redusert til omtrent hundre meter. Det ligger et fint lag med nysnø mellom mose og steiner, men det er ikke glatt og turen er enkel og grei.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Kvart på ti er vi på Kjelhøe, en drøy time etter avmarsj – juhuu, dagens første topp. Nå er dagens lengste motbakke unnagjort og her er det både vind og tåke. Dermed drar vi på oss en ekstra ulltrøye og finner frem vindvotter. Hetta er også kommet på nå! En sjokoladebit og litt tåkefotos, og så trosser vi videre mot Galdhøe. Vinden er i ryggen, så det er egentlig null stress, selv om det selvfølgelig hadde vært bedre med litt løye. Med hetter blir turen ganske asosial, det er ikke lett å holde en samtale gående, så da blir man automatisk mer målbevisst på neste milepæl. Vi dobbeltsjekker GPS’en innimellom så vi er sikre på at vi har valgt rett kurs i grauten, sikten er nå redusert til 50 meter, men den kommer og går litt. Vi passerer toppen av heisen på sommerskisenteret samt en antenne-installasjon i dette svært enkle og lite spennende terrenget. Det er over to kilometer mellom disse to toppene, et strekk som jeg følte var lenger enn ventet. På veien passerer vi også to mini-høydedrag, men disse måler visstnok ikke særlig mer enn fem meter og teller ikke på noen lister.

Ca en time etter at vi var på Kjelhøe når vi også Galdhøe på 2283, dagens andre tellende varde. Endelig begynner turen å smake litt av spenning, herfra kan vi skimte Vesle Galdhøpiggen i tåka, og nedi der aner vi også konturene av Løyftet – som egentlig er bandet mellom disse to toppene. Merkelig nok har nå vinden roet seg kraftig ned, og når vi står på toppen av Galdhøe er det tilnærmet vindstille. Så deilig dette var, da! Vi beveger oss først litt vest-sør-vest fra toppunktet for å snuse litt på den bratte vestryggen til Galdhøe. Her trekker så tåka seg rolig og pent oppover i høyden og vipps får vi dagens flotteste skue på resten av dagens turmål. Herlig! Vi kan også beskue dagens crux, ryggen fra Løyftet og opp til Vesle Galdhøpiggen. Her skal det være litt spennende klyveterreng og vi er spente på hva som venter.

© Robert Rogne

På vei ned mot Løyftet finner vi en fin åpen og flat plass som er skreddersydd for en rast, så her tar vi et lite måltid før vi skal videre. Vi nyter at solen varmer, vinden er fraværende og vi kan dessuten beskue Styggebreen med et taulag på vei mot Norges høyeste. Når magen hadde fått sitt, tok vi sekken fatt og ruslet videre ned mot Løyftet. Her dumpet vi noe av den tyngste børen, tau, jern, stegjern og økser ble lagt igjen. Dette skulle vi uansett ikke bruke før senere på dagen, og ruta tilsier at vi må samme vei tilbake. Hjelmene tok vi derimot på oss, nå skulle det klyves! Dernest startet vi på dagens mest spennende etappe, Marianne og Oddbjørn satte farten, jeg fulgte etter med fotoapparatet og etter hvert kom også Jarle opp forbi meg. Ola dannet baktroppen med stødige skritt.

Spenningen ble vekslet inn i brede smil blant oss alle. Dette var helt nydelig klyveterreng. Passe utsatt ned på høyre siden (nord-vest), ryggen krydde av knallgode tak, det var verken vått, glatt eller løst og ruta gav seg omtrent selv. Dette var rett og slett bare en stilig del av dagens rute, her koste vi oss glugg! Vel oppe på flata var det bare å spise høydemetre opp til dagens gromtopp, Veslepiggen. Ryggen breier seg godt ut på ca 2250, så da står det igjen rundt 120 høydemetre til varden. Terrenget her var også veldig kurant å gå, noe fjærlett melis mellom steinene, men stort sett bare steinur en jotunheim-vandrer har sett mange ganger tidligere!

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Kvart på tolv når vi Vesle Galdhøpiggen på 2369. Utsikten er formidabel i alle retninger, og kameralinsene på mobiltelefonene går varme. Vi feirer litt ekstra her, dette var dagens absolutte høydepunkt av fjell denne gangen, og vi nyter at vi ikke bare har nådd toppen, men at vi har fått sånn en nydelig dag. Tåka er fraværende, det er et lett skylag rundt oss, og vinden er på ingen måte påtrengende. Vi kaster lengselsfulle blikk opp mot Galdhøpiggen og tenker at våre venner som gikk i taulaget nok er der oppe nå. Vi kikker også ned på Portpiggen, som er dagens neste mål – den ligger langt der nede i porten og venter på oss. Og ryggen opp mot Galdhøpiggen, som vi egentlig hadde planlagt å klatre i dag, den ser vi at må vente til en annen gang. Ryggen er dekket av hvit rim og blåsten står rett inn, hadde vi startet på den, ville vi fryst og det ville sikkert også vært både glatt og vanskeligere enn nødvendig. Den er på ingen måte umulig, men forholdene ligger ikke til rette for en sånn etappe i dag, dessverre!

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Toppen er nådd og vi turer videre på returen ned mot Løyftet. På veien blir jeg vár en mulig kandidattopp. Ryggen opp mot Vesle Galdhøpiggen bukter seg litt opp og ned, og på ett sted synes det vitterlig som at det må være mer enn ti meter fra laveste punkt og opp til høyeste igjen? Kanskje ligger det en Vesle Galdhøpiggen – Nord her? Da tenker jeg at jeg skal i hvert fall rusle via den, men når jeg kommer opp til det høyeste punktet, klarer jeg ikke se at det er noe fall i det hele tatt tilbake igjen sørover. Det må være et synsbedrag, og kandidattoppen forkastes. Vi jobber oss gradvis ned mot ryggen igjen, det er tydelige varder hvor man skal gå for å finne innsteget ned ryggen igjen, så da er det bare å gjøre ryggen i revers ned til Løyftet. Jeg har gått litt i forveien, nå skal vi ut på Styggebreen og jeg må rigge litt tau og sånt.

Alle kommer seg helskinnet ned klyveryggen igjen og vi dytter i oss en brødskive mens vi drar på oss seler og stegjern og finner frem øksene. Her var breen så glatt som den kan bli, så uten stegjern her var vi virkelig Bambi på isen! Inne i tauet tar turen en litt annen form her vi går på rekke og rad uten å prate så mye. Derimot kan vi nyte omgivelsene mens vi skritter stødig oppover mot Porten. Vinden er helt borte, breen er tilnærmet utelukkende blåis også helt her oppe og enkelte mindre smeltebekker renner nedover. Etter hvert som vi når oppover mot Porten er breen dekket av et tynt lag med snø, men ingen sprekker skaper vanskeligheter for oss.

© Robert Rogne

Vi ankommer Porten ca 13.20 etter ca tjue minutter på breen i svært rolig tempo. Vi binder oss raskt ut, napper av stegjernene og klyver de få meterne som skal til opp på selve Portpiggen, 2261. Denne toppen synes vi egentlig var en liten opptur når vi hensyntar våre svært lave forventninger til en 15 meters knaus. Utsikten vestover utover Storjuvbreen og bort på Skardstind var aldeles super og toppen var heller ikke noe å kimse av, der den stuper ned mot breen. Vi kikker også lengselsfullt bort på veggen opp mot Galdhøpiggen. Den veggen hadde vi planlagt å klatre, men vi ser at den ikke bare ser lite innbydende ut i dagens forhold, men den er dessuten mye lengre enn vi hadde forestilt oss. Her snakker vi fort 6-8 taulengder, avhengig av hvor man finner gode standplasser. Det ville tatt mange timer med fem personer i laget, så vi er alle enige om at vår tidligere konklusjon bare bekreftes jo nærmere vi kommer.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Uten klatring på menyen var dagen fremdeles ung, bare halv to. Hva skal vi nå bruke resten av dagen til, mon tro? Vel, har vi besøkt Veslepiggen, er det vel på sin plass å avlegge også storebroren en visitt? Bare Ola mangler Galdhøpiggen i samlingen, men sånn som været og dagen ble, var det enighet om at en femtebestigning (eller hva det nå blir) var helt på sin plass. Dermed turet vi videre i retning av Piggura hvor ruta går opp mot stortoppen. Vi valgte en kurs innunder Piggen for å holde høyden og droppet å gå innom nunataken som har smeltet frem på Styggebreen. Den har tilsynelatende bare ni meters PF og virket uansett så kjedelig (en simpel grushaug midt på breen) at den kunne vi alle leve med å passere rett ved siden av.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

For å skåne føtter og knær valgte vi å gå i land i Piggura litt høyere enn guidene gjør. Av med stegjern, økser og tau, og så var det bare å begynne å forsere meter for meter opp mot Norges tak. På vei oppover møter vi våre venner som nå er på vei ned igjen. Kine og Bjørn kommer først, deretter Ulv. Merete og Kaja følger på litt lengre bak, men alle smiler bredt etter en bra dag i fjellet. Vi holder brukbart driv opp bakken og bruker ca førti minutter fra vi har koblet oss ut av tauet til vi står oppe ved hytta og nyter utsikten. Her oppe er det litt mer drag i lufta enn vi har kjent på noen timer, så dette er ikke noe blivende sted. Jeg dropper alle planer om å nyte en varmrett, vi nøyer oss med noen fotos og en sjokolade før vi føtter oss rolig og pent nedover igjen mot tauet, breen og stien mot Juvasshytta.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Turen over breen går uten dramatikk eller hendelser verdt å nevne. Breen er blåis så langt øyet ser, og det er lett å unngå eventuelle sprekker. Noen få sprekker passeres, de er dekket av tynne snøbruer. Et lett trykk med staven avslører at der er det ikke noen vits i å sette beina, så de hopper vi lett over. Vi nærmer oss land på nordsiden av breen, her ligger det et fem meters bredt belte med smeltevann og vi vasser over med blaut slush til over anklene. Men vi har gode fjellstøvler og blir ikke våte – det kan vi ikke si om alle, flere av dagens turgåere har prøvd lykken i diverse joggesko og fått oppleve hva brevandring kan innebære av fuktighet. Vi tar følge med Merete og Kaja ned til Juvasshytta og skravler om dagens opplevelser og livet generelt. Stien er vel-gått og lett-gått, så jeg nyter utsikten mot toppene nord for Glittertinden, som jeg besøkte for bare en uke siden. Gøy å se de fra denne vinkelen også.

© Robert Rogne

Kvart på fem rusler jeg inn i resepsjonen på Juvasshytta, åtte timer og ti minutter etter avmarsj. Der møter jeg Kine og Bjørn i peisestua. De andre kom ikke lenge etter. Som vanlig ble det en veldig hyggelig tur, alt forløp uten ulykker og vi klarte alt vi hadde sett oss fore. Været ble dessuten mye bedre enn vi hadde fryktet, så dette ble en knalldag. Juvasshytta bød som vanlig på lørdags-buffet, en glimrende avslutning på en herlig dag.