Valdres-helg: Binnhovdknatten i Nord-Aurdal (12.03.2022)

Julie og jeg var i Valdres denne helgen, på besøk hos familien Helgesen i Skrautvål. Lørdagen ville Linn Therese og Julie tilbringe i bakkene i Valdres Alpinsenter. Siden Morten ønsket å jobbe noen timer, kunne jeg kjøre jentene til alpinbakken, og selv benytte muligheten til å få vinterens første skitur.

Så etter at tenåringene var avlevert på skisentret, kjørte jeg videre oppover og parkerte til slutt på plassen like øst for Damtjernet, rett før Aurdal fjellkyrkje. På parkeringsplassen var det snaut 10 biler da jeg ankom, men fortsatt plass til en del flere. Ikke overraskende hadde flere tatt turen ut i løypene på denne flotte dagen. Sola skinte fra en tilnærmet skyfri himmel, og her ved turstart var det helt vindstille.

Fra parkeringen fulgte jeg gode skispor nordover til jeg nådde Kinnatjerne. Der var min opprinnelige plan å gå ut i terrenget for å bestige Binnhovdknatten fra vest. Den planen måtte jeg revurdere da jeg sank langt nedi den løse snøen med mine smale felleski. Jeg innså at dette ville bli et slit, og ville heller prøve løypene noe lengre i håp om at føret var bedre oppå ryggen fra nordvest. Kanskje var det kjørt scooterspor der stien går, eller at noen hadde gått der og tråkket opp spor før meg...?

© Nils Haugene

Vel, det ene ønsket viste seg å være oppfylt da jeg skulle forlate den oppkjørte løypa rett før Fjeslitjernet ... Noen andre hadde gått oppover i skogen på nordvestryggen mot Binnhovdknatten, så da hadde jeg spor å gå i. Uten at det skulle hjelpe så veldig mye ... For jeg sank allikevel titt og ofte langt ned i den løse sukkersnøen. Felleskiene ga lite feste, og stadig vekk gled jeg bakover med staver som forsvant ned i snøen. Innimellom fikk jeg litt hjelp av de tråkka sporene, men så snart det ble litt mer enn en liten motbakke, gled jeg bakover. Det ble et styr, med baksing og kaving hvor jeg var glad for hver meter jeg kom fram. De mindre pene ordene satt løst, og jeg forbannet den løse snøen mens jeg drømte om barmark hvor jeg bare kunne rusle oppover i lia.

Heldigvis ble snøen fastere da jeg endelig kom over tregrensa. Videre oppover ryggen gikk det langt lettere, og mot slutten tok jeg av skiene og gikk mye på barmark og hard snø.

© Nils Haugene

På toppen av Binnhovdknatten var det en kjølig bris, men den brydde jeg meg fint lite om i dette strålende været. Utsikten var vidstrakt til mange kjente og kjære fjell, som Rundemellen og Skaget, og alle tindene i Jotunheimen. Noe dis i lufta, som dempet sikten noe, og da særlig mot sørvest.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På returen tok jeg sjansen på å skli ned vestsiden av Binnhovdknatten. Det gikk tålelig greit inntil jeg kom ned i skogen igjen, hvor snøen ble dypere og mye mer løs. I overgangen snaufjell/skog gikk jeg skikkelig på trynet i løssnøen da føret vekslet mellom fast og løs snø. Jeg fikk litt fart over en fonn som var fastere, men nedenfor forsvant skiene langt ned i snøen. Og da lå jeg der og kavet i snøen.

Etter litt stamping i snøen gjennom skogen og over Kinnatjerne, var det godt å nå den oppkjørte løypa igjen. Jeg var litt kjørt etter turen over Binnhovdknatten, men heldigvis gikk det nå mest nedover tilbake mot parkeringen hvor bilen sto.

Jeg var tilbake i Valdres Alpinsenter litt før kl 16:00, noe som passet utmerket siden anlegget stengte da. Linn Therese og Julie hadde fått 4 timer i bakken, og var like fornøyd med dagen som meg.

Start date	12.03.2022 12:19 (UTC+01:00)
End date	12.03.2022 15:36 (UTC+01:00)
Total Time	3h 16min
Moving Time	2h 46min
Stopped Time	0h 30min
Overall Average	3.7km/h
Moving Average	4.3km/h
Distance	12.0km
Vertical meters	360m