Eventyr, seigpining, kameratskap og lykke i Reinheimen! (11.02.2017)  

DAG 1 Knust på vei oppover, i dobbelt forstand

© Øyvind Brekke

Endelig brukbart værvarsel som samsvarte med muligheter for stortur! Jeg og Jan Petter hadde lenge tenkt på Hånådalstinden eller Benkehøa eller begge deler, men plutselig begynte jeg å tenke at det var lenge siden siste tur med Geir Arne. Hva med å sende han en invitasjon…

Som tenkt så gjort, og dermed ble Janne og Jørn med i samme slengen.

Fra Brøste bar det relativt kjapt i gang med bratte motbakker. Allerede her skjønte jeg at det er på tide å kjøpe nye feller, og var det ikke for sportsteipen til Jørn og gaffateipen til Janne hadde jeg befunnet meg i djup skit – som engelskspråklige vil ha det til…

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg pleier å ta det forholdsvis rolig i starten opp langvarige bratte motbakker når jeg er alene, det gode siget kommer gjerne seinere. Men her var det bare å henge seg på det spreke turfølget. Og i motsetning til den fuskete formen i fjor vinter så følte jeg meg pigg. Og da var det klart at jeg måtte bli med på ekstrarunden oppom de to Grønhøene med Jan Petter og Janne. Inspirerende og artig å måle krefter med sistnevnte, men jeg klarte ikke å fri meg fra tanken om at dette måtte være totalt feil disponering av krefter med tanke på den enorme distansen som gjensto. Den tid den sorg, nå var jeg i storslag! Og herlig utsikt i friskt knallvintervær!!!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Ingen vits i å beholde fellene på nedover mot Horgheimsflya og vatna der hvor vi kunne se Jørn og Geir Arne som to prikker langt foran oss, og dermed var det duket for et relativt herlig nedrenn. Har ikke vært for mye av det i vinter…

Det var under den langvarige stigninga mot dagens første stortopp, Storhøa, at det ble avstand mellom turdeltakerne. Jan Petter hadde ikke dagen rett og slett, sånn er det av og til for hvem som helst, men det var nå motoren til Janne satte i gang for fullt. Jeg prøvde å henge på, men hun seg gradvis ifra. Tok så ei lita ventepause, og dermed gikk vi sånn ca side om side og skravla i det som for meg var et noe høyt pratetempo. Vel hadde jeg smådrøy sekk, men det var noe med motoren hennes likevel synes jeg. Og samtidig følte jeg meg i slag, og det var herlig å bruke kroppen. Overraskende fort nådde vi til topps på fjellet med den uvanlig flotte varden. For et kjør, for en pust og for et vær! Herlige liv…

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

I avblåst og etter hvert kupert terreng bar det nedover mot søkket under Trollkyrkja, et fjell som egentlig ikke lever opp til navnet sitt, her mistenker jeg «noe må jo fjellet hete…» som en parallell til alle Langvann og Svart- og Ormetjern vi har her i landet. Men det er heller ikke noe poeng å sammenligne Skjåks trollkirke med Tafjord og Valldals stolte utgave, for i Reinheimen er det de enorme vidder og store og trauste fjell i 1800-2000-metersklassen som gjelder, som et slags sørnorsk svar på Børgefjell. Om Monsen brydde seg veldig om 2000-metere ville vel Gråhøe i Reinheimen vært hans desiderte favoritt…

Jada, vi kom oss til topps på kirka også, og her var det tid til sprell foran kamera. Fin utsikt, men jeg var bekymra for felleproblematikken framover og så derfor på turen opp mot Benkehøa på motsatt side som et enormt prosjekt. Så nære, men likevel så uendelig langt unna. Langt ned og langt opp med potensielt bakglatte ski, hjelpe og trøste…

Men været var fantastisk og lysstemninga magisk over flatene før siste langstigninga. Jeg har beskrevet det jeg mener om vinterens skjønnhet og poesi før, så trenger ikke gjenta det med det første, men den lave kveldssola på den blå og kalde februarhimmelen var egnet til å sette store og vakre følelser i sving, her og nå en overdose lykkerus for å døyve bekymringene over den vonde sliteetappen som snart ventet…

© Øyvind Brekke

Jeg måtte jobbe for å nå igjen forspranget de andre opparbeidet seg på grunn av gliden, og rakk så vidt å komme opp i ryggen på sistemann i det fellene begynte å gi meg forvarsler om kommende faenskap. Tenkte jeg skulle prøve å nå igjen fjellgeita i front for å få til nok en sliteprat, men da løsna hele skiten på høyreskia. «Tusen takk skal du ha!», eller «Fantastisk!», som min kjære nabo pleier å si det, som regel ironisk ment. Burde hatt med et smiletegn her kanskje, for det ødela på ingen måte dagen. Jeg brukte bare desto mer av Jannes gaffateip siden Jørns sportsteip var brukt opp. Førstnevnte klatret opp på en stor stein og ble et yndet fotomotiv for hele gjengen, men straks var det siste drøye stigninga etter «appetittvekkeren» opp fra flya, og her var det ingen kjære mor! Men jeg fant en rytme som ikke sleit for mye på teipen, og sjøl om jeg snart var helt tom av væskemangel så dura jeg på i min egen boble og tenkte at Janne skal få vente så lite som mulig på toppen. Og i det terrenget slaket litt ut fikk jeg fornyede krefter, fellene hadde jo overlevd brattene, nå var vel toppen og pausa nær, og dermed var det bare å peise på.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

På toppen av Benkehøa var det i ferd med å mørkne ganske fort, og riktig hustrig var det med alle de våte og kalde klærne på overkroppen. Men jeg tenkte mer på å presse i meg de siste dråpene oppi flaska. Snart kom Geir Arne luntende, og Janne sendte oss to i forveien mot nordtoppen mens hun ventet på de to siste i følget. Det ble smådrøyt uten feller, men avstanden var ikke stor, så snart var vi på høyde 1943 for andre gang. Stilig å se tilbake mot 1943-toppen som «har fått lov til å være storebrortoppen». Jørn sa i ettertid at vi måtte få med begge, for droppa vi nordtoppen kunne vi banne på at Kim eller Nils ville dra dit dagen etter og finne ut at den var minst én meter høyere…

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg skiftet til tørt tøy, og under denne angstprosessen begynte en storslagen ildkule å manifestere seg på østhimmelen. Fullmånen bergtok oss alle, og spesielt Janne utbrøt «Fantastisk!» uten snev av ironi, gang på gang. I motsatt retning så vi alle kjente silhuetter i Tafjordfjella under rosa og oransje farger, men Geir Arne spøkte med meg og sa at de morsomme småskyene i horisonten sikkert degraderte turen til terningkast 5…

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Om den lange sklituren nedover vil jeg si at den var stort sett morsom og stemningsfull, men fylt av enkelte småprøvelser og ikke minst min desperate lengsel etter vann. Uansett så har alt en ende, og endelig satt vi da inne på Pyttbuas sikringshytte. Kanskje ingen bombe at jeg høyst frivillig og særdeles ivrig tok på meg oppgaven med å hente snø til smelting. Og da alt var klart smakte det minst like himmelsk som «jernbanesville-favoritten» til Geir Arne og Jørn! Alltid fantastisk trivelig å slappe av med en gjeng som har opplevd fellesskapet på stortur.

DAG 2 Grå hviledag med to småturer

Småpent vær og lys på himmelen til å begynne med, men det degenererte kjapt til grå middelmådighet. Vi satt og prata trivelig et par timer før tre av oss måtte ta skia fatt den lange veien ut mot Brøste. Jan Petter telte på knappene etter gårsdagen, men ville iallfall få med seg Karihøa. Det ble jeg med på, og mens vi labbet rolig oppover (tusen takk for lånet av feller Janne!!) så prøvde Karitinden å friste med sin flotte profil. Men nei, ikke i dag, skal jeg til topps på deg igjen må det være total revansje, sist hadde jeg null sikt i nitrist vær i 2001, og sjøl om sikta var der i dag var været i beste fall høyst ordinært. På toppen av høa så vi at jotnene i sør hadde bedre vær…

© Øyvind Brekke

Vel nede igjen fant Jan Petter ut at det beste var å komme seg hjem istedenfor å følge opprinnelig plan om å ta fri på mandag. Sikkert korrekt avgjørelse denne gang. Dermed var jeg overlatt til mitt eget selskap på Norges største selvbetjente hytte. Men jeg skulle saktens klare å trives. Og plutselig fikk jeg lyst på ny skitur som tidsfordriv, så da ble det en liten tur til topps på Pytteggenden. Nerder vil ha det til at jeg da fikk med meg 15 ekstra pf…

Mer gadd jeg ikke, det var hyttestemning over været, så jeg lengtet i grunn etter å lese i boka om Tafjordfjella. Det ble en rolig kveld hvor jeg snart ble trøtt og fant ut at det var like greit å køye tidlig. Håpet at yr ikke hadde ombestemt seg angående mandagen…

DAG 3 Måneskinnsmorgen på Pyttegga

Våkna av kanariblæra mi rundt 04.50 mandagsmorgenen. Fra hemsen kunne jeg se lys nede i stua. Hmm… Månen! Nei så dæven og døtte! Yr hadde definitivt ikke ombestemt seg! Ingen tid å miste med andre ord…

Etter masse stresspakking og tvangsforing var jeg klar altfor seint, men 05.30 fikk vel duge.

For en stemning det var mens jeg rolig sklei over snøvidda flankert av konturene til vakre Karitinden og trauste Pytteggenden under stjernehimmel og måneskinn! Jeg har i det siste fått forståelsen av at jeg er en kinestetisk person, i motsetning til auditive og visuelle. Kinestetiske personer lever i stemningsbilder, og det passer inn i min såkalte "Øyvinds vidunderlige verden". Det er så lett å flette sammen natur- og lysstemninger med riktig musikk på hjernen. Og i sånne stunder føler jeg på ren forelskelse. Forelskelse for naturens skjønnhet og for Mona på netthinna. November Rain på hjernen, igjen og igjen. Spesielt den nye versjonen med fiolinisten David Garrett som gir en ekstra dimensjon til denne fantastiske Guns`n - ikonballaden til tross for at den bare er halvparten så lang. Den sangen er for meg lyssky, den passer best til stjernehimmel og måneskinn, den er vemodig og glamorøs i skjønn forening, akkurat som følelsene jeg sendte i retning Gjerdrum, og akkurat som de faktiske omgivelsene jeg befant meg i og ble overveldet av. Jeg vil spille den på fiolin, men trenger pianostøtte! Dette fantaserte jeg mye om i pur lykke mens jeg stadig vant høyde og straks hadde passert Pytteggenden...

Det var lengre til topps enn jeg hadde beregna, men sånn er fjellet, og jeg lærer tydeligvis aldri. Fargespillet på østhimmelen som varslet om soloppgang begynte å fordrive måneskinnet, men den gule ildkula holdt stand like over kanten av Pytteggas topp mens jeg slet meg oppover. Litt lite frokost i dag gitt, lite å gi, men jeg kunne trøste meg med at jeg straks var oppe. Burde jo tatt bilder her og nå, men hadde ikke overskudd, pluss at jeg frykta mobilen dermed skulle ta kvelden før jeg kom til topps.

Endelig oppe i 90% Øyvindvær. Vi snakker magi tross alt, tenkte jeg med meg sjøl. For det var litt av et panorama som åpnet seg på den store toppflata! "Å hildrande du" er et uttrykk jeg har fått med meg jeg også, og det passet vel for anledningen der jeg befant meg på den for mange fjellfolks problematiske høyde av 1999 moh og skuet utover et vinterhvitt, alpint, halvalpint og de rolige linjers Norge på samme tid. Jeg har lest om at sjelden ser man kontrasten mellom rolig østland og vilt vestland bedre enn nettopp her, og jeg kan si meg enig. Kuriositeten er at langt øst i det såkalte viddelandskapet ses Snøhetta for det trente øyet. Dette gjelder til en viss grad Jotunheimen med vårt lands alpine katedral Hurrungane også, de er så langt unna og er ikke omgitt av villskap i samme mengder som Møre og Romsdal fylke. Derfor vil mange si at jotnene ikke kan måle seg. "Pøh!" fnyser jeg bare av sånne påstander, men det er helt sant at mengdemessig så vinner dette vestlandsfylket, sammen med Nord-Norge må det være landsdelen med det mest opprevne landskapet. Bare å se og nyte! Enn så lenge med en liten fullmåne over som tilbehør...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg vandret rundt på flata og sjekket ut muligheten for vintertravers mot Høgstolen og Karitinden, men ble ikke veldig mye klokere, da måtte jeg giddet å gå enda lenger ned. Og lørdagen satt i beina, pluss at jeg hadde lang kjøretur hjem til Drammen i vente, og før det var det vel 17 km til Brøste fra Pyttbua. Og jeg er sliten av å komme hjem rundt 02.00 og skulle på jobb om 5-6 timer. Så jeg droppa de planene og koste meg heller som best jeg kunne med Pytteggas gleder. Panoramaet fra Karitinden via Høgstolen mot fjella bak Reindalen ble jeg aldri lei av. Og bak Høgstolen fristet Tordsnose, Naushornet og Svartegga, sistnevnte visstnok kåret til Tafjordfjellas styggeste. Det er vel fordi den ser så flott og skummel ut tipper jeg.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Etter et par timer måtte jeg rive meg løs og skli nedover igjen. Nøt livet til fulle selv om været selvsagt gradvis ble både 5 og tilnærmet 10 prosent bedre jo lenger unna toppen jeg kom. Det var da like bra på lørdag trøstet jeg meg med, og jeg hadde vel ikke noe valg i dag. Og Pyttbudalen nedover var en finfin opplevelse det også, fjellet er ikke bare topper. Så moro det er å skli nedover et vakkert dalføre uten tilskuere sånn at jeg kan slappe av med mine egne skiferdigheter. Nærkontakt med bjørketrærne var også en glede, og jammen fikk jeg hilst på en eller annen meisefugl som virret rundt noen greiner.

Jeg var svært tilfreds da jeg nådde bilen etter noe som for meg muligens kan være tidenes februartur til nå!! Og takk til den herlige gjengen som delte første delen av turen med meg!!