Disenåsen og nordre Hovlandsfjell (15.01.2017)

Kanonvær og kulde var det jeg ble tilbudt denne søndagen. Jeg var ikke vond å be. Siden føret hadde vært knallhardt da jeg prøvde skiene forrige uke, lot jeg de bli liggende hjemme. Ikke hadde det kommet noe mer snø den siste uka heller. Det ble trugene som ble lagt i bilen. Termometeret viste 4 kalde, og sola var i ferd med å stå opp.

Jeg tenkte meg en tur på de nordre delene av Hovlandsfjell platået. Der var det et par topper jeg måtte utelate på en tur i fjor høst.

Jeg kjørte bilen opp til Vikersundbakken og betalte 40 kr i bomavgift for å få lov til å kjøre videre på Heggesjøveien. Den hadde jeg tenkt å kjøre opp så langt jeg kunne. Føret var snøete, men ikke noe som bød på problemer for min halvdaffe Toyota. Temperaturen hadde sunket jevnt og trutt hele veien fra Konnerud, og da jeg parkerte bilen der hvor det ubønnhørlig var slutt på kjøringa, viste termometeret 13 blå.

Herfra var det bare å ta beina fatt. Det går en skiløype fra parkeringsplassen til Damheggesjø. Det passet meg utmerket. Turens første mål, Heggesjøbrenna ligger praktisk talt i sydenden av vannet. Føret var greit for gående, men også skiløpere kunne ha fått navigert seg fram. Men jeg ville ikke brukt det beste skiparet jeg hadde. Etter 20 minutters gange var jeg oppe ved vannet og måtte forlate skisporet. Trugene som jeg hadde båret i hendene så langt ble spent på beina, og kursen lagt opp Heggesjøbrenna. På toppen var det stedvis flott utsikt vestover: Skrim, Jonsknuten, Blefjell og Norefjell lå alle i synsranden. Også i syne lå mitt neste mål, Disenåsen. Det var ikke mer enn en åsside ned og en åsside opp igjen til jeg var der. Underveis krysset jeg et myrområde og ble stående og beundre landskapet. Det ble ikke siste gang på denne turen. Solstråler som faller på urørt nysnø er virkelig vakkert.

Men jeg hadde en "jobb" å gjøre og ruslet videre opp mot Disenåsen. Det er nylig blitt hogd litt på toppen av Disenåsen, og det gjorde at utsikten ble enda litt bedre enn på Heggesjøbrenna. Det var for så vidt den samme utsikten som forrige topp, men litt færre trær i veien.

Siste mål på turen lå på en helt annen kant av Hovlandsfjell. Til nå hadde jeg trålet den vestre utkanten, men Heståsfjellet ligger på den østre siden. Første skritt ble å komme seg tilbake til Damheggesjø og så ta ting videre derfra. Med truger på beina og relativt lite snø i terrenget var det en grei sak å bare ta en direktekurs fra Disenåsen. Det fungerte uten problemer. På Damheggesjø ble jeg fanget opp av et scooterkjørt skispor som viste seg å følge det som om sommeren er en blåmerka løype på tvers av Hovlandsfjell. Det passet meg ypperlig for den løypa ville ta meg rett syd for Heståsfjellet. Det ble en veldig behagelig tur østover, i et spektakulært vakkert landskap. Nysnøen lå på trærne og det var tilsynelatende nok snø på bakken til å ha et ok skispor der. Men med en gang man kom inn i litt tettere skog var historien en annen. Da var det tydelig å se at det ikke har falt mye snø denne vinteren, for scooteren hadde kjørt godt ned i bakken enkelte steder. Det er fortsatt slik at jeg vil si det er mulig å gå på ski der, men de beste skiparene kan bli igjen hjemme.

Etter et par kilometer stoppet scootersporet brått ved ei hytte. Det gjorde ikke noe for meg for jeg kunne se målet mitt kun et par hundre meter unna. Det var bare å legge ut i terrenget igjen, og så var jeg på toppen etter kun få minutter. Utsikten herfra toppet all annen utsikt jeg hadde hatt så langt på turen. Mye av det som kunne sees herfra har jeg sett tidligere i dag, men utsikten var mer uhindret herfra, og man fikk i tillegg utsyn mot Valdres i nord og de østlige delene av Finnemarka.

På returmarsjen fulgte jeg mine egne trugespor helt tilbake til bilen. Hele turen var på 16 kilometer og tok i underkant av 3 timer.