Hægefjell!! Via Lara og Agent Orange (16.06.2020)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Hægefjell (1,021m) | 16.06.2020 |
|---|
Hægefjell!! Via Lara var planen. Vi ankom sent på kvelden (kl 22). Tanken var å enten starte veldig sent eller veldig tidlig. Etter middag og pakking konkluderte vi med at det var lurt å få et par timer søvn, vekkerklokka ble satt på 3:30. Vi våknet, jeg var litt slapp, men kom i gang. Etter en deilig frokost begynte vi å gå ca kl 4-4:15. Vi var litt spent på hvor lett det ville være å finne innsteget, men vi hadde skrevet ut et par ulike førere, så vi hadde troa.
Selv om det var tidlig var det allerede varmt og klamt. Fantastisk å se sola stå opp, og farge skog og klipper rundt oss gyllenrødt. Vi fulgte stien opp langs skogen, og kom snart opp til selve klippen. Vi visste vi skulle langt til høyre, så vi fulgte kanten av klippen. Det var ganske kronglete. Vi fant “Sternschnuppe” innskrevet, det var fint å få en pekepinn på hvor langt vi hadde kommet. Ikke lenge etter kom vi til det vi trodde måtte være innsteget. Over oss, og litt til høyre kunne vi se rissene. Men hvordan kom man seg dit? Vi konsulterte føreren, og det virket som at man måtte traversere over noen sva for å komme inn i risset. Greit nok, vi racket opp, og jeg gjorde meg klar for å lede første taulengde.
Med heltau var det potensiale for mye taudrag, så jeg gikk mesteparten av taulengden usikret, satte vel bare én kam på 50 m. Fant en grei standplass, og satte meg ned for å vente på Audun. Jeg ante fred og ingen fare, nøt sola, før jeg plutselig hørte et lite rop. Jeg tittet ned, og så noe lite og svart sprette nedover svaet under innsteget. Kameraet ja! Audun tok en liten tur ned i skogen nedenfor, men konkluderte raskt med at det ikke var noe vits i å lete. Så vi fortsatte.
Klatringa videre oppover var veldig grei. Mye klyving, uendelige sikringsmuligheter, så det var bare å cruise oppover. Vi prøvde å følge med litt i føreren på hvor langt opp vi var kommet, men det var ikke godt å si. Da jeg hadde ledet opp taulengde nr 5 fant jeg en fantastisk behagelig standplass. Kos! Audun ledet videre opp, og kunne melde om at det flatet ut. Jeg fulgte opp, og vi vurderte å gå med løpende sikringer, men jeg følte det var like greit å ta en til taulengde.
Da vi kom opp pakka vi sammen og gikk videre (med klatresko), jeg så et kult dieder litt oppe til venstre som jeg ville sjekke ut. Svaene var fine å gå på, men jo nærmere jeg kom diederet, jo mer skummelt virket det. Jeg bestemte meg likevel for å prøve. Det var en dårlig idé. Det var lite håndtak, og noe varierende friksjon. Greit i begynnelsen, men det ble verre. Jeg kom opp, uten gode marginer. Jeg psyket ut på vegne av Audun, sprang opp, rigget et slags topptau han kunne dra seg opp på. Det funka fint. Men det var ikke særlig gøy. Lærte en god lekse.
Nå var vi like under toppen. Vi rundet et lite skogholt på flata på toppen av diederet, rundt et hjørne, opp en liten kant, og vipps var vi oppe! Og i god behold, ikke minst. Bare en liten rolig spasertur opp til varden. Der var det flott, nydelig utsikt, masse fint å se på.
Nedover gikk vi den merkede stien tilbake. Deilig med et bad i den første pytten vi så, selv om den var litt myrete og mudrete. Vi ruslet videre ned en ulendt sti i pen skog. Både en vakker nedovermyr og en skummel bjørn (en stubbe og en lyd fra gjørma ga Audun en støkk) ble observert. Vel nede på kjerrevegen tilbake mot Landtakdammen ble det ytret et ønske om enda et bad. Vi fant et fint badeland, med barnebasseng-kulper, sklier på alge-glatte sva, og passe sterk strøm. Og passe kaldt vann. Vel oppe av vannet ble vi litt signe, og duppet av i et lite kvarter. Vi innså at det var på tide å komme seg til campen for å få litt mat.
Mat og hvile kom godt med, før vi skulle ut etter kameraet. Jeg var veldig optimist, og reg
na med at det skulle bli lett. Vi kom frem, og så at skogen var ganske tett og bratt. Audun så kameraet sist da det falt gjennom et lite kratt ca ti-femten meter under ham. Deretter var det et kort sva på 5 meter før skogen. Vi lette først i den øverste kanten av skogen, før vi fortsatte med en slags manngard videre nedover. Vi fant noe søppel og en gammel karabiner, men ikke noe kamera. Letingen ble etterhvert stadig mer desperat, og stadig med avtagende optimisme.
Etterhvert var det ikke kameraets verdi som var i fokus, men heller frustrasjonen over at vi ikke hadde funnet det. Etter godt over halvannen time med krabbing og krafsing begynte vi å miste motet. Jeg følte det ikke var noen steder jeg ikke hadde lett, og skjønte ikke i det hele tatt hvor det kunne være. Jeg kom på at jeg ikke hadde sjekket ut krattet som det hadde falt igjennom opprinnelig. Jaja, det er jo verdt et forsøk. Og selvfølgelig var det der, med tråden surret fast i en einerkvist.
Dagen etter var vi ikke særlig spreke, så det ble en lavalpin start, rundt kl 10. Planen var å prøve oss på Agent Orange, 5-. Vi vurderte også Schnuppe, men tenkte at baile-mulighetene var bedre på AO. Vi var usikre på om vi fant riktig bolterekke, for det var det flere av. Ifølge føreren skulle de første svaene være rundt grad 4. Men det var så varmt, og de var så sleipe og glatte! Vi falt ikke, men da jeg ledet andre taulengde følte jeg at jeg ikke kunne tillate meg et eneste feiltrinn eller et eneste øyeblikks ubalanse. Veldig skummelt og veldig kult!
Det var også kult med den vertikale veggen mot slutten av taulengda. Jeg kom ikke opp uten litt hvile, men det var gøy med litt variasjon, og det var stas å komme seg opp på led. Audun ledet videre derifra, men satte stand etter drøye 20 meter. Da begynte det også å tordne, så vi besteme oss for å baile. Vi slapp heldigvis unna regnet, men med tanke på reisen hjem var det nok like greit at vi returnerte. Og det var gøy med noen skikkelig lange rappeller også, med tanke på at jeg bare har rappellert rundt maks 25 meter før. Fint å finne flyten.
User comments